CHAMPAGNEY (procycling.no): Med fire kilometer igjen av etappen kikket jeg bort på min kollega fra VG og konstaterte: Fremdeles har det ikke skjedd noe som helst.
Kravstore? Ja, det vil vi journalister alltid være. Dette er Tour de France og her nede forventer vi å bli underholdt av artistene på to hjul omtrent hver eneste én av de 21 konkurransedagene.
Surmulinga om at det ikke skjer noe i årets Tour de France startet tidlig i år, og det er heller ikke uvanlig ved det.
Men å si at den 160,5 kilometer lange ferden mot ikoniske La Planche des Belles Filles leverte fyrverkeri, vil være å lure leseren.
Som man kunne forvente gikk et voksent brudd ut av startblokkene tidlig. Det var omtrent frislipp i hovedfeltet, og til slutt talte vi 14 mann helt der framme.
DECEUNINCK-QUICK STEP hadde kommet hit for å spille poker. Sigarrøykende Patrick Lefevere konstaterte før starten at de ikke ville gjøre noe stort poeng ut av å beholde den gule trøya.
Det var en enkel lemping av ballen over på banehalvdelen til Team INEOS, Movistar og muligens Groupama-FDJ. Men lite skjedde. Skulle Quick Step som også tar mye av ansvaret på de flatere etappene også gjøre jobben alene i dag?
Avstanden til de tapre mennene i front, der blant annet Xandro Meurisse, Thomas De Gendt, Dylan Teuns og André Greipel (!) hadde plassert seg, spratt kjapt opp i sju-åtte minutter.
Det var åpenbart at den gule trøya lå i potten her. Utfordringen var bare: Hvem ville egentlig være interessert i å kjøre seg inn i den nå, i Vogesene – før både ferden igjennom Massif Central, Pyreene og til slutt, Alpene?
Jeg har tenkt for meg selv at å kjøre unge Egan Bernal inn i den trøya, såpass tidlig i rittet, omtrent vil være det aller dummeste INEOS-laget kan finne på å gjøre. Frontet som den store forhåndsfavoritten inn mot treukersrittet, blant annet av Alberto Contador i passiar med TV 2 i forkant av torsdagens etappe, så er det i hvert fall et par ting han ikke trenger:
* Enda mer press på sine 21 år gamle skuldre, noe en gul trøye medfører
* Minimum én time etter hver etappe som går til seremoni på podiet, antidoping og intervjuer med den internasjonale sykkelpressen
Det var nok også én av grunnene til at INEOS ikke var framme og trakk hovedfeltet underveis på etappen.
TIL SLUTT var det Movistar som begynte å legge press på feltet som stadig ble mindre og mindre, etter hvert som stigningsprosenten økte.
Men rasende hurtig gikk det ikke. Avstanden opp til krympet ikke i høy nok hastighet, og urovekkende lenge hang både Edvald Boasson Hagen og Amund Grøndahl Jansen med blant teten.
Grøndahl Jansen brukte sine siste krefter i spiss av feltet på vei inn mot Col des Cevrèses med i underkant av 25 kilometer igjen av etappen.
Angrepene fra lagkapteinene begynte imidlertid ikke å komme før vi var godt inne i de siste syv kilometerne opp mot La Planche des Belles Filles.
Først et utrolig blodfattig angrep fra Warren Barguil, før Mikel Landa freste forbi ham på en måte som gjorde at det så ut som spanjolen kjørte en nytrimmet Ducati.
Dette handlet om hierarkiet i sammendraget og å putte noen sekunder i sekken, mer enn å angripe for å ta ledertrøya.
MISTET MAILLOT JAUNE: En ustø Alaphilippe over målstreken etter å ha mistet den gule trøyen på den 6. etappen. FOTO: Getty Images
TO RYTTERE så nok annerledes på det. Den ene var Ciccone som var en direkte trussel for Alaphilippe ved å bli med i bruddet. Da han tapte duellen mot Dylan Teuns om etappeseieren, trodde han nok samtidig at «også den gule» røk samme vei.
Den andre var Alaphilippe selv, og det ga jo en viss spenning på slutten for å se om han kunne finne kreftene til å forsvare trøya opp den stupbratte avslutningen.
Det ser utrolig fett ut når det er han som angriper fra gruppa som da utelukkende besto av rene klatrere og sammenlagtryttere.
Det fikk Thor Hushovd til å slå på stortromma som ekspert i TV 2s studio. Grimstad-mannen uttalte blant annet at han var «ekstremt imponert», at dette var «det sykeste han hadde sett» og de «må passe på ham i sammenlagten snart».
Det er også vanskelig å være uenig i de betraktningene.
På sett og vis har også Tour de France-arrangøren fått det akkurat som de vil. Etappe 3 var spesialdesignet for at «Loulou» skulle kjøre seg inn i gul trøye. Måten han dog gjorde det på var ekstremt uventet.
Nyvinningen med den siste drøye kilometeren opp til toppen som snittet på 9,5 prosent og hadde partier helt opp i 24 prosent, var også kort nok og bratt nok til at de passet 27-åringens egenskaper på sykkelen. Så skal jeg også legge til at måten han mestret det på – i dette selskapet – var ekstremt imponerende.
TIDLIGERE GIKK JEG ganske naivt rundt med en overbevisning om at rittarrangørene ikke alltid tilpasser løypene etter hvilke stjerner som er ventet til starten, men langt på vei er det jo slik.
Har du for eksempel en Mark Cavendish på vei opp og fram på et tidlig tidspunkt i hans karriere, så slenger du en del flate spurtetapper i hans retning, og håper at han dukker opp.
Det samme gjelder Peter Sagan, Romain Bardet og Thibaut Pinot. Både i 2016 og 2017 var for eksempel Bardet nære det helt store da han leverte to plasseringer på podiet under touren. Det var ikke bare fordi han var i enormt godt slag, men også fordi det dukket om avslutninger som harmonerte med egenskapene hans på sykkelen.
Samtidig sier det seg også selv at rittarrangører, media og stjerneryttere lever i en symbiose der man er avhengig av hverandre. Ingen stjerner, ingen oppmerksomhet i mediene, og så videre.
Et annet grep løypedesignerne benytter seg av, er stadige endringer av konseptet for å hindre at – nettopp – blir for repeterende. Og igjen kjedelig.
Har det skjedd nok ganger at Cavendish stikker innom og rasker med seg poengtrøya hvert år, så gjør man noen grep slik at det hele munner ut i en duell mellom ham og Sagan i stedet.
Dog har ikke ingen klart å finne en måte å holde Sagan unna trøya på, bortsett ifra å kaste ham ut av rittet etter tvilsomme avgjørelser fra rittjuryen.
INEOS-TOGET: Thomas og sine lojale Ineos-hjelpere på den sjette etappen torsdag. FOTO: Getty Images.
DEN STØRSTE UTFORDRINGEN de siste årene har kanskje vært at sammendraget og rittutviklingen i for stor grad har blitt diktert av tidligere Team Sky, nå INEOS.
Også dette mønsteret har vært vanskelig med å bryte ned. Vincenzo Nibali har snakket om å innføre «lønnstak», men har snakket for døve ører.
Man gikk inn for å redusere størrelsen på hovedfeltet ved å fjerne én mann fra hvert lag. Det viste seg imidlertid at «Sky-effekten» ikke endret seg vesentlig ettersom lagets kaptein/er og de 6-7 hjelperne var så mye bedre enn konkurrentene, likevel.
Kanskje har et mindre felt ført med seg en annen positiv effekt. Nemlig at det i et mindre hovedfelt blir litt mer plass og at det reduserer antall velt?
Snakker man dog ut ifra synsvinkelen til en journalist og TV-seer, kan mindre drama og velt igjen føre til at rittet fortoner seg kjedelig.
På vei inn mot årets Tour de France gikk det nesten helt galt for Chris Froome under rekognosering av tempoløypa under Critérium du Dauphiné.
Slike ulykker unner man ingen, men det var også de som så for seg at Froomes forfall ville gjøre årets tour til en langt mer åpen affære.
På den siste kilometeren i dag fikk vi et slags svar da Geraint Thomas angrep og blåste forbi Alaphilippe på de siste meterne. Han fikk til slutt ni sekunders bedre tid enn Bernal, noe som gjør at waliseren passerte ham i sammendraget.
Det er sikkert de som mener av Thomas nå har befestet sin posisjon som INEOS foretrukne valg i det som egentlig skulle være best terreng for Bernal.
Men igjen, det viktiste for laget i dag var nok ikke å kjøre seg inn i den gule trøya.
SÅ HVA ENDTE VI DA opp med til slutt? Jo, etappeseier til Teuns og maillot jaune til Giulio Ciccone. Med seks sekunders margin ned til Alaphilippe.
Jeg mener at om Deceuninck-Quick Step virkelig hadde ønsket å beholde den trøya, så hadde de håndtert dagens utbrudd på en litt annen måte.
I sum var nok dette manna fra himmelen for de som mener at årets Tour de France-utgave har vært kjedelig så langt. De som etterlyste at rytterne snart måtte begynne å bryte rittet kunne i hvert fall «glede seg» over at det i dag var slutt både for Patrick Bevin og Nicholas Edet.
For resten av touren som har blitt hyllet for å ha «mye til alle», og blant annet en tempoetappe alt på den 13. etappen som skal åpne opp sammendraget mye tidligere, så må vi bare innrømme at vi gleder oss til det egentlige Tour de France starter.
For all del, spurtseier til Mike Teunissen, lagtempo til Jumbo-Visma, etappeseier og gult til Alaphilippe, spurtseier til Elia Viviani foran Kristoff og den 12. etappeseieren i Tour de France-historien til Peter Sagan i løpet av de første fem dagene; det er absolutt mange ingredienser der det går an å sende telegram hjem om med skildringer av de største sykkelstjernen.
Samtidig sitter jeg med følelsen av at Ciccone nå sitter med trøya på skuldrene, fordi de andre ikke var altfor opptatt av å sikre seg den. Akkurat det punktet driter nok også Trek-Segafredos klatresensasjon langt i.
Og så er det jo smått ironisk at fraværet av INEOS-regi på etappen muligens var det som manglet i dag. Hvor fett hadde det ikke vært om storkanonene gjøv løs på hverandre oppover bakken og både ledetrøye og etappeseier lå i potten?
Nuvel, det blir tidlig ankomst på Hotel le Parc i Mulhouse i kveld, om ikke annet.
Jarle Fredagsvik, redaktør procycling.no
