Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.
1. Edvalds eneste sjanse
Man kan argumentere for at Edvald Boasson Hagen lørdag var nærmere å vinne Milano-Sanremo enn Alexander Kristoff. Rudsbygdingen så råsterk ut. Men viktigst av alt så han mer bestemt ut enn han noen gang har gjort i monumentene.
For det var aldri tvil om at Boasson Hagen skulle kjempe om seieren. Han bestemte seg tidlig. Alt opp Cipressa fant han bakhjulet til Peter Sagan og låste seg til det. Viket ikke en tomme før han måtte der andre lag tvang seg frem i teten. Så uforskammet frisk ut der han holdt en posisjon nær teten både opp Cipressa og Poggio.
Problemet til 28-åringen i en slik finale med spurtere rundt seg, er at han er sterk nok, men ikke rask nok. Han kunne ventet og spurtet inn til en hederlig åttendeplass. Eller så måtte han ta sjansen og gå solo.
VILLE UNNGÅ DETTE: Edvald Boasson Hagen gjorde det han kunne for å unngå massespurt. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Timingen var perfekt. Feltet stoppet opp. De som ønsket en spurt satt langt fremme. Boasson Hagen klinte til. Det var ursterkt.
Dessverre røk det reelle seiershåpet da Greg Van Avermaet fikk kastet ut snøret og klamret seg til bakhjulet. Uten belgierens reaksjon ville rudsbygdingen vært borte for feltet. For mange meter foran med for få meter igjen. Det ville vært fantastisk.
Da Van Avermaet fulgte, hadde heller ikke spurterne i fronten av feltet noe valg. De måtte være med. Og lille, men store Gaviria tok luken slik at bare Sagan klarte å følge fullt ut. Førsteårsproffen så ut til å være sterkest av samtlige slik han kjørte fra toppen av Poggio og fram til den skjebnesvangre velten. Som 21-åring. Det grenser til uhørt. Grazie mille, Gaviria. Det var en oppvisning så lenge det varte.
Men tilbake til Boasson Hagen. Angrepet med 1100 meter igjen var nær å bli en del av norsk sykkelhistorie. Etter rittet fikk han selvsagt spørsmål om det var riktig å angripe, kunne han ikke ventet og tatt det i spurten?
Han kunne åpenbart ha ventet, men det ville ikke gitt seier. Ingenting i Boasson Hagens karriere tyder på at spurten hans er sterk nok mot rytterne som kom halsende bak. Det var et felt med Kristoff, Gaviria, Bouhanni, Sagan, Démare og Cancellara. Alle normalt sett bedre enn rudsbygdingen i en slik type spurt.
Boasson Hagen var også helt alene i kampen om seieren. Da skal du ha maksimalt klaff og fru Fortuna på din side for å manøvrere deg til seier. Det var åpenbart at hans beste sjanse var et angrep. Da finner vi ikke grunn til å kritisere forsøket. Kanskje holder det hele veien neste gang. Neste gang kan være allerede i Flandern rundt.
2. På tide å revitalisere monumentet
Vi har egentlig vært litt motstander av det, men etter årets ritt føler selv vi at Milano-Sanremo trenger en liten ansiktsløfting.
At det er et ritt som ofte skal ende opp i spurt, er greit nok, men ikke hver gang. Det er i ferd med å skje.
I år var vi rimelig sikre på at det ikke skulle bli noe massespurt. Til det var det for få lag som siktet mot en spurt, og for mange sterke ryttere som hadde dokumentert storform. Vi så for oss fyrverkeri!
Men det var lite futt i kinaputtene. Michal Kwiatkowski var den eneste som brant til opp Poggio (med all respekt for Andrea Fedi, ser vi litt bort fra ham i dette selskapet). Fabian Cancellara prøvde seg én gang nede på flata, men fikk aldri mye. Greg Van Avermaet hang seg bare på Boasson Hagen. Nibali, Valverde og Stybar var der fremme, men ingen orket et skikkelig angrep.
EN VAKKER STIGNING: Men det er ikke utsikten som gjør at vi ønsker oss Le Manie tilbake. Vi vil bare vekke Milano-Sanremo til liv litt tidligere. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Nei, 300 kilometer er så langt at det tar vekk den verste kraften i angrepene. Samtidig er løypa såpass lett at spurterne ikke mørner mer enn at de biter seg fast opp Poggio.
Slik det ser ut nå så er det kun ekstreme værforhold som gjør rittet til et blodslit som gir andre enn spurtere sjansen. Slik skal det ikke være.
Innføringen av Le Manie skapte et nytt moment i rittet. Bakken kom riktignok nesten ti mil fra mål, men den var såpass tøff at det var et godt sted å mørne de raskeste rytterne før Cipressa og Poggio.
På den måten kan man «starte finalen» mange mil tidligere. Man får inn et nytt taktisk moment, og tvinger i gang hardkjøret tidligere. Det kan fort trenges. For et 30 mil langt ritt med action i under 30 kilometer blir rett og slett litt statisk. Et monument skal for alvor starte tidligere enn etter 270 kilometer.
3. Doffen som aldri dævva
At Kristoffer «Doffen» Halvorsen er et unikum, et fantastisk talent og en type som virker å ha det meste for å vokse seg virkelig stor, har vært tydelig helt siden han tidvis briljerte som førsteårs junior.
Kristiansanderens kloke sykkelhode, uredde innstilling og eminente teknikk ble tydelig alt da. At han skulle direkte til et norsk kontinentallag var det aldri tvil om. Potensialet var for stort til noe annet.
Men 19-åringen har også møtt mye motgang på veien til det eventyrlige gjennombruddet det var med andreplassen i 1.HC-rittet Nokere Koerse forrige onsdag for Team Joker. Ekstremt mye motgang.
HELT I FRONT: Det var ikke langt unna seier for Kristoffer Halvorsen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
For hverdagen til Halvorsen var i halvannet år preget av tunge stunder. Å gå korte turer ble en kamp. Sengeliggende i flere måneder med en sykdom ingen fant noen god forklaring på, vendte han likevel den deprimerende situasjonen til noe positivt. Motivasjonen forsvant aldri, tvert imot, han ble bare mer bestemt på å bli proff.
At vinnerskallen aldri forsvant, ble tydelig under fjorårets NM-uke. I gaterittet var nemlig Doffen tilbake, etter å ha kjørt norske ritt i vårsesongen samtidig som han gradvis trappet opp treningen etter sykdommen. Halvorsen var råsterk der han ga kontinentalrytterne en håndfull i KCK-drakten sin. Bare en velt i siste sving nektet ham et toppresultat etter et ritt hvor han underveis var svært aktiv. Etter at han skuffet passerte målstreken var han ikke å finne for pressen. Det var topplasseringen, kanskje gullet, som røk.
Likevel, avstanden fra å prege NM i gateritt til å spurte til andreplass i et prestisjetungt belgisk endagsritt er enorm. Derfor var overraskelsen tilsvarende stor da 19-åringen innenfor den siste kilometeren manøvrerte seg elegant framover i gruppen som skulle spurte om seieren. Han fant bakhjulet til Timothy Dupont, som akkurat holdt unna for Halvorsen og tok seieren.
Onsdag var også Halvorsen en vinner. Han ga sykkelverdenen en smakebit. For fra den kanten er det ingenting som tyder på at det ikke skal komme så uendelig mye mer å glede seg over.
PODIUMSTUR: Etter mye motgang smakte nok dette veldig godt for Kristoffer Halvorsen. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
4. Den norske sykkeluka
Slik så den norske uken ut gjennom våre øyne:
Team Joker: Vi har allerede skrevet mye om Kristoffer Halvorsen, som gjorde uken til en stor Joker-uke. I tillegg til Halvorsen kjørte laget sterkt som et kollektiv i både Nokere-Koerse og GP Handzame.
Slik tror vi at Joker vil fremstå gjennom sesongen. De har en enorm kollektiv styrke som vil sette dem opp i gode posisjoner, men de er nok ganske avhengig av å få utskillingsritt, da det ikke er altfor mye rå spisskompetanse.
Team Coop-Øster Hus: Fortsatte ferden i Portugal. Nytt etapperitt, med omtrent samme felt med ryttere som August Jensen banka uken tidligere.
Denne uken var det Krister Hagen som inntok kapteinsrollen. Det skjedde etter et par fantastiske etapper i starten av rittet. På den første etappen gikk han i brudd, plukket bonussekunder, og hang seg på imponerende vis med i frontgruppen i bakken opp mot mål.
Etter offensiv kjøring på den andre etappen, hvor han plukket ytterligere bonussekunder, var han igjen fremme i teten. Nummer tre sammenlagt. Tre halvharde etapper av typen som det første etapperittet i Portugal besto av gjensto.
To harde etapper var ikke nok til å stoppe Hagen, som også på den tredje etappen sanket bonussekunder. Nok til å overta sammenlagtledelsen, med ett sekund. To etapper igjen!
Det norske laget spilte kortene bra på den fjerde etappen. Et stort brudd gikk, men Øivind Lukkedal satt der, som den nest beste i sammendraget. Bak kjørte de øvrige nordmennene hardt og fikk hentet inn nok tid til at Hagen ledet også foran siste etappe.
Der ble det ikke bare stang ut, men stang-stang ut. Hagen hadde kontroll på ledertrøyen frem til 25 kilometer fra mål. Da spurtet Enric Mas inn foran Hagen på en innlagt spurt. Uavgjort! I mål ga Hagen alt for bonussekunder, men kom én plass for langt unna, da han ble fire. Mas var på plassen bak, og vant på plassifre. Som sagt, stang-stang ut.
STANG UT: Krister Hagen hadde den gule ledertrøyen frem til siste etappe. Han var veldig nærme å beholde den. Foto: Coop-Øster Hus
Team FixIT.no: Også Bergens-laget deltok i det andre portugisiske etapperittet. De imponerte oss lite under GP Liberty Seguros. Stort bedre var det ikke under Volta ao Alentejo. Åsmund Løvik var bare nesten god nok på de tøffe etappene. Mest positiv var Jan William Jensen som på flere etapper var offensiv. Han ble belønnet med niendeplass, noe som for ham er et stort steg i riktig retning.
Vi nevner også at Lunder-brødrene, Mikkel og Nikolai, var på offensiven i dette rittet, der de kjørte for svenske Team Bliz-Merida.
Susanne Andersen: Med fare for at dette kan bli veldig gjentakende denne sesongen: Susanne Andersen kjørte inn en topplassering. Sesongdebuterte med andreplass i juniorutgaven av Trofeo Alfredo Binda. Den norske jenta hadde størst fart mot målstreken, men timet dessverre spurten ørlite feil for å ta seieren.
Team Hitec Products: Litt av tendensen fra forrige uke fortsetter. Det norske laget er ikke helt med der rittet avgjøres, men er heller ikke så langt unna. Lauren Kitchen nok en gang lagets beste, med niendeplass i Trofeo Alfredo Binda. Hederlig omtale til Vita Heine som sitter med i hovedfeltet sammen med Kitchen. Ellers lite å melde om damene i Hitec.
Spådom: Fremtidens klassikerstjerner
Fabian Cancellara gir seg etter sesongen. Tom Boonen har ikke vist toppnivået sitt på flere år. Geraint Thomas har blitt etapperytter, og mange av de andre klassikerstjernene har kommet opp i 30-årene.
Spørsmålet er nå hvem som blir de neste klassikerstjernene. Her ser vi på de som er født i 1992 eller senere, og spår hvem av dem som vil sette farge på de ulike monumentene i årene som kommer:
Fernando Gaviria – Kun en velt unna å vinne årets Milano-Sanremo. Det føler vi oss ganske sikre på. Det er fristende å si at 94-modellen garantert kommer til å vinne rittet i fremtiden, men ingenting er gitt. Dog er nok oddsen klart lavest på at han en eller annen gang vinner rittet. Kan han utvikle seg til å bli en brosteinstrussel også, slik han drømmer om?
COLOMBIANSK POWER: Fernando Gaviria var nære å vinne et monument allerede under årets Milano-Sanremo. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Tiesj Benoot – Hadde omtrent samme debut i fjorårets Flandern rundt som Gaviria hadde i årets Milano-Sanremo. Imponerte hvert fall like mye da han ble nummer fem. 94-modell som likner på en Flandern rundt-vinner. Vi utelukker heller ikke Liège-Bastogne-Liège og Il Lombardia i fremtiden.
Caleb Ewan – Litt som Gaviria, en rask mann som går bra oppover. Har ikke helt samme rakettempo i utviklingen som colombianeren, men denne mannen blir bra i Milano-Sanremo i flere år fremover. Også Ewan er 94-modell!
Adam Yates – En av to brødre som kan vinne Liège-Bastogne-Liège og Il Lombardia i fremtiden. Har allerede vunnet San Sebastián, og det sier vel sitt om potensialet.
Florian Sénéchal – En fransk rytter som sin unge alder til tross er inne i sin tredje sesong som proff. Lukter brosteinstriumf lang vei av denne mannen, spesielt Paris-Roubaix. La oss bare få ham vekk fra Cofidis først.
Stefan Küng – Sveitseren som for øyeblikket er på vei tilbake etter kyssesyken kan bli fryktelig god. Hadde et par fantastiske soloraid i sin debutsesong på øverste nivå i fjor. Brosteinsklassikerne ligger nok mest naturlig for mannen som fort kan få merkelappen «den nye Cancellara».
KJØRESTERK SVEITSER: Kanskje er det Stefan Küng som skal bli arven etter Fabian Cancellara. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Alexis Gougeard – En uredd og offensiv franskmann som brukte nettopp de egenskapene til å skaffe seg et toppresultat i årets Omloop Het Nieuwsblad. Har kjørestyrken som trengs i Flandern rundt og spesielt Paris-Roubaix.
Gianni Moscon – Italia er sulteforet på en ny klassikerstjerne. Om ikke Moscon er noen ny Paolo Bettini, er han i hvert fall en av de mest lovende klassikertalentene der ute. Et potensial til å lykkes i alle monumentene, men MSR-Flandern-Roubaix-trippelen virker mest nærliggende for en rytter med hans egenskaper.
Jasper Stuyven – Belgieren presenterte seg for alvor under årets Kuurne-Brussel-Kuurne. Blir spennende å se om han allerede i år er så sterk at han kan utgjøre en gifitg duo sammen med Fabian Cancellara. Med god innsats i årets Flandern rundt og Paris-Roubaix kan han i hvert fall overta kapteinsrollen når sveitseren legger opp.
ALLEREDE TATT EN SEMIKLASSIKER: Kan Jasper Stuyven gjøre det helt store i et monument også i år? Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Julian Alaphilippe – Fjorårets store overraskelse i Ardenner-klassikerne. Fikk høsten ødelagt av kyssesyke, men viser du den klassen som franskmannen viste i fjor, ja, da finner du tilbake til deg selv igjen. Fransk Ardenner-diamant som blir formet i klassikerlag nummer én, Etixx.
Hva så med de norske? Jo, de kommer til å få knalltøff konkurranse. Men vi har Sven Erik Bystrøm og Odd Christian Eiking, som fremstår som de mest umiddelbare erstatterne når Kristoff og Boasson Hagen gir seg. De har nok best forutsetninger i de kuperte monumentene. I Milano-Sanremo og brosteinsklassikerne er det per dags dato Kristoffer Halvorsen, Daniel Hoelgaard og Sondre Holst Enger som er de heteste navnene. Alle har et stykke opp til det nivået ennå, men heldigvis er det også noen år til Boasson Hagen og Kristoff legger skoene på hylla.