CHERBOURG/TRONDHEIM (procycling.no): Da Vegard Breen den 21. juni, drøy halvannen uke før starten, endelig fikk klarsignal til Tour de France ble det mottatt til stor glede for norske sykkelfans. «Enda en nordmann i touren, moro!», tenkte nok mange. De som følger sporten tett vet at det siste halvannet året har vært tøft for Breen.
Selv om det resultatmessig ikke har vært en overveldende sesong for Breen har han i det skjulte gjort jobben og imponert laget. I månedsvis har Breen jobbet spesifikt mot touren, med lange opphold i Andorranske fjell, for å finne toppformen. Troen og selvtilliten har han hatt hele tiden. Det kommer man langt med.
Da starten på dagens etappe gikk like i nærheten av Saint-Lô var Breen på hugget. Mauragutten kom seg med i bruddet og var med på å animere etappen.
Et håpløst forsøk, vil nok mange mene, men til slutt var Breen og hans bruddkamerater nær å snyte favorittene for seieren. Sammen med Jasper Stuyven (Trek-Segafredo) og Bora-Argon18-rytterne Paul Voss og Cesare Benedetti holdt de feltet på pinebenken lenge. På forhånd og underveis hadde nok få trodd at Breen til slutt skulle snuse på etappeseier og den gule trøyen.
– Sperr bak meg, så er det greit
For Breen tok dessverre kreftene slutt over Côte d’Octeville, med åtte kilometer til mål. Fortuneo-Vital Concept-rytteren virket frisk og sterk lenge, men måtte innse at årets Kuurne-Brussel-Kuurne-vinner Jasper Stuyven var hakket vassere.
Etter målgang var Breen en populær mann. Rittdirektør Christian Prudhomme gratulerte Breen med innsatsen, og etterpå ventet en tur i studioet til fransk Eurosport. Da procycling.no endelig fikk tak i Breen etter målgang i Cherbourg fikk vi et unikt innblikk i sykkelhjernen til nordmannen.
– Var det vanskelig å komme seg i brudd?
– Nei, det var forholdsvis greit. Det er egentlig bare kamp om mastern og stå langt nok framme. Alle lagene vil stoppe det, så det ikke går avgårde mange. Jeg satt i en klynge med mange gode venner fra Lotto. De skjønte at jeg skulle i brudd. – Sperr bak meg, så er det greit, sa jeg. De ga meg plass og da var det bare å kjøre.
Å ha mange venner i feltet er alltid en god ting. Derfra og ut var det bare å gi gass for Breen og hans kompanjonger, som får etablert et bruddet rimelig raskt.
(artikkelen fortsetter under bildet…)
I BUKKEN: Vegard Breen gikk i brudd og viste seg frem fra sin beste side på tourens andre etappe. FOTO: AFP PHOTO / KENZO TRIBOUILLARD
Breen forteller videre at det var en spesiell og hard dag på sykkelen. Med få håp om å stikke av med etappeseieren var det bakketrøyen som lå i kortene, med tre fjerdekategorier i løpet av de første 52 kilometerene. Etappen hadde Breen pekt seg ut lang tid i forveien, kunne han berette til TV2 like etter etappen.
– Det var ingen tvil om at alle som var med i bruddet i dag hadde muligheten til å ta den klatretrøya. Bora hadde to stykker. Jeg hadde en lagkompis i brudd i går, så jeg visste hvilken taktikk de kjørte.
Dermed forberedte Breen seg på et realt bikkjeslagsmål.
– Jeg bestemte meg for å gå etthundre prosent på første bakkespurt. Tar jeg den, så fortsetter jeg å prøve.
Og toppen på Côte de Torigny-les-Villes var det nettopp Breen som var først over og tar med seg ett poeng. Dermed kunne han krysse ut delmål én som utført. Videre, videre.
– Hva gjør du nå?
Over toppen begynner Bora-Argon18-guttene å yppe seg. De støter på Breen og Stuyven, men det tar de to med knusende ro. De kjenner hverandre litt fra før og de avtaler å holde sammen.
– Det var ikke noe tvil om at vi var sterkere enn Bora-guttene. Han med klatretrøya [Paul Voss] slet i starten. Han var sikkert sliten etter i går.
Over neste fjerdekategori, Côte de Montabot, er det Stuyven som er sterkest og tar det ene poenget som deles ut. Dermed gjenstår bare Côte de Montpichon. Poengene på tredjekategorien Cote de La Glacerie halvannen kilometer før mål er det ingen som tenker på. Foreløpig.
– Før den siste spurten går lagkameraten (til Voss, Benedetti, vår.anm.) sammen med Jasper, og da spør jeg: hva gjør du nå? Nå er det du som må kjøre og ikke jeg. Da ropte han opp på intercommen og ba ham slutte å kjøre.
For å kjøre seg opp igjen til de to i front tar Breen en føring på noen hundre meter. Han ser bak seg og registrerer at Voss «er ferdig» og støter seg opp til de to i front. Der utveksler noen ord med Stuyven. De blir enige om at de kjører til neste spurt og gjør opp om poengene som gjenstår på Côte de Montpichon.
Også der er Stuyven den sterkest, og Breens håp om klatretrøye forsvinner.
Hadde tenkt på etappen i flere uker
Selv om håpet om å kunne ikle seg polkadotten trolig var borte er det fremdeles 130 kilometer igjen av etappen, og ingen grunn til å la feltet slippe billig unna.
Etter den siste fjerdekategorien snakker Breen og Stuyven med Cesare Benedetti, for å prøve å skape orden i rekkene igjen. Bora-guttene har gjort dynamikken i bruddet unødvendig vanskelig med støtingen og taktikkeriet.
– Hvis vi venter nå, er han med å kjøre eller skal vi forsette med det tullet her, spør de Benedetti.
De blir enige og venter på Voss. Men skaden var allerede gjort.
– Det tok mye krefter. Det var fem mil med ganske tøff kjøring, som man egentlig gjør i en finale.
I starten er det Breen og Stuyven som kjører mest. Det er liten tvil om at de to er sterkest. I hodet til Breen surrer tankene. Han analyserer. Det har han også gjort på forhånd.
– Jeg hadde i hvert fall tenkt i flere uker at det kunne bli litt luring bak i feltet på denne etappen. Hvem skal ta ansvar for å kjøre? Jeg var interessert i å holde tempoet oppe. Det var nok Jasper òg. Han kjørte sterkt hele dagen.
(artikkelen fortsetter under bildet…)
STERK DUO: Vegard Breen og Jasper Stuyven samarbeidet mye underveis. FOTO: AFP PHOTO / Jeff Pachoud
Øynet muligheten
Det er ikke for ingenting Vegard Breen går under kallenavnet «The Brain». Tilnavnet fikk han grunnet sine eksepsjonelle taktiske egenskaper. Forhåndsanalysen fikk han rett i. Feltet nølte og vegret seg. Ingen ville ta skikkelig ansvar.
Med 30 kilometer til mål var ledelsen fremdeles på fire minutter. Opererer man med formelen «ett minutt på mila» kan man med enkel hoderegning konkludere med at bruddet går inn.
– Etter hvert, når vi begynte å øyne muligheten de siste fire milene, var det bånn gass for alle mann.
Dessverre er ikke sykkel like enkelt som 1+1=2, og det stod to solide skjær i veien. Først den ukategoriserte Côte d’Octeville, og deretter tredjekategorien Côte de La Glacerie, med ramper på opp til 14% stigning.
Opp førstnevnte begynner det å gå tråere, og kroppspråket til Stuyven, Voss og Breen tilsier at det begynner å røyne på. Benedetti er blåst av. Da Stuyven klemmer til like før toppen er det stopp for både Voss og Breen.
– På slutten hadde jeg ikke krefter til å gå med på støtet til Jasper.
– Begynte du å tenke at det kunne gå hele veien inn når dere hadde nesten tre minutter mot slutten der?
– Jeg kjente ikke løypa hundre prosent. Vi har så dårlig nett på rommet, så jeg hadde ikke mulighet til å se på Google Street View eller noe. Profilen er så som så. Når vi kom på den store veien og det gikk nedover, så jeg at vi lå på 65-70 på speedometeret. Da skjønner man at det er begrenset hvor mye de klarer å ta inn bak. Da må de kjøre i 80, og det setter fysiske lover grenser for. Jeg skjønte at vi hadde muligheten, men samtidig tenkte jeg at vi måtte sikkert ha et minutt inn i bakken.
Mens Breens ørsmå håp om etappeseier og gul trøye tok slutt på Côte d’Octeville, durte Stuyven videre. Han kom seg først over tredjekategorien halvannen kilometer før mål, men også den sterke Trek-Segafredo-rytteren måtte gi tapt til slutt.
Uansett utfall var etappen en strålende fremvisning av Breens sterkeste egenskaper: stor fysisk kapasitet smeltet sammen med unik forståelse for sykkelritt og taktikk. Breen har kjempet seg tilbake fra tøffe tider, levert som han skulle og blitt belønnet med en plass i sykkelsportens aller største begivenhet. I dag viste han alle hvorfor han står på startstreken i Tour de France, og at han var tilliten verdig.
