Gjennom hele dets eksistens har det internasjonale sykkelforbundet UCI kriget mot sykkelsportens mektigste aktør, Tour de France-arrangøren ASO. De siste 30 årene har slagmarken og feltmarskalkene variert, men stridens kjerne forblitt den samme.
Mye kan sies om sykkelsportens økonomiske modell. Men når lag ofte forsvinner som dugg for solen, vil «bærekraftig», «forutsigbar» og «moderne» være blant de siste adjektivene som trekkes opp av hatten.
Med stadige reformer og svært vekslende hell, har UCI kjempet for å forbedre situasjonen. Men i form av ASO – alltid på vakt for endringer som truer deres posisjon på toppen av kransekaka – har UCI stått ovenfor en formidabel opponent.
1. 1980-tallet: «Jappetid» og ekspansjon for UCI
Det var uventet nok med innføringen av et fransk reklameforbud på alkohol at spenningsnivået begynte å øke.
Frem til 1987 var sesongens viktigste sammenlagtkonkurranse sponset av en fransk alkoholprodusent, Pernod Ricard. Vinneren av Super Prestige Pernod ble vanligvis hyllet på en fasjonabel bankett i Paris. Frankrike var sykkelsportens navle.
Men da reklameforbudet ble innført – og intern uro herjet Société du Tour de France (forløperen til ASO) grunnet økonomiske misligheter – var det en nederlandsk forretningsguru som så sitt snitt til å fylle tomrommet. Hein Verbruggen var like markedskyndig som han var ekspansjonssyk.
Med IOC i ryggen slo han sammen FICP (proffsyklistenes internasjonale forbund) og FIAC (amatørsyklistenes internasjonale forbund), og skapte dagens UCI. Den nye UCI-presidenten flyttet hovedkvarteret til Lausanne, like ved sine venner i IOC.
Med hjelp av kontaktene sine hos den mektige olympiske komitéen, fikk han den japanske keirin-øvelsen innført på OL-programmet. Som takk skal UCI ha mottatt store gaver. Disse hjalp Vebruggen å bygge et nytt og moderne hovedkvarter i Aigle, der dagens UCI holder til. Organisasjonen vokste fra to faste ansatte til over 50 på kort tid.
Men det var altså Vebruggens nye poengkonkurranse som fikk franskmennene i ASO til å sette sin grand cru i halsen. I 1989 kom UCIs World Cup-system, der poengfordelingen for første gang la føringer på hvilke lag arrangørene kunne invitere til sine ritt. Krigen var i gang.
2. Tour de Frances tradisjoner med proteksjonisme
Henri Desgrange, den første direktøren i Tour de France, sa det ganske enkelt: «Det er mitt Tour de France».
Verdens største ritt har siden tidenes morgen vendt tommelen ned mot ekstern innflytelse eller påvirkning. Særlig hva gjelder kommersielle interesser. Det var ikke før på 1960-tallet at kommersielle lag for alvor ble tillatt i Le Tour.
Da en av 1930-tallets stjerneryttere, franskmannen André Leducq, byttet lag fra Alcyon til Mercier (begge store sykkelprodusenter), kom Alcyon-sjef Edmond Gentil med en anmodning til Desgrange om at Leducq skulle holdes utenfor det franske Tour-laget. Desgrange foretrakk Alcyon og stolte ikke på Mercier. Som sjef for uttaket til det franske landslaget innvilget han utestengelsen av Leducq.
Émile Mercier var selvsagt i harnisk og sendte advokatene sine på Desgrange. Tour-sjefen repliserte på eiendommelig vis. Som redaktør for arrangøravisen L’Auto beordret Desgrange at ingen skulle stave navnet til Mercier riktig. Barnslig, men effektivt.
Da Mercier og hans advokater krevde en rettelse, sto det i spaltene til Desgranges avis: «Monsieur Cermier insisterer på at han egentlig heter Monsieur Merdier» (som kan oversettes til Herr Krisesituasjon).
At Tour-arrangøren slår tilbake mot potensielle trusler fra utsiden er i dag en kulturelt betinget og institusjonalisert refleks, tuftet på over 100 år med proteksjonisme.
3. TV-rettigheter
UCIs nye World Cup skulle moderniseres til en ProTour. Forslagene som ble lagt på bordet i 2003 var en sentral del av Vebruggens videre ekspansjonsplan.
Ved å samle sammen de største rittene med de beste lagene i én pakke, skulle TV-rettighetene selges til høystbydende. På samme måte som FIFA selger VM og UEFA selger Champions League. Her var det penger å tjene, tenkte Verbruggen.
Oppskriften var 20 lag, 30 ritt og 180 rittdager, fire år lange lisenser for lagene og et lukket divisjonssystem skulle sørge for stabilitet og tiltrekke sponsorer.
ASO stormet fra forhandlingsbordet umiddelbart. Pengene de fikk fra TV-avtaler skulle på ingen måte deles. Etter langdryge forhandlinger gikk Verbruggen åpenbart tom for diplomatiske krefter. I et intervju med nederlandsk media sa UCI-sjefen at han ble «kvalm av franskmennenes arroganse».
13 år senere har ikke ASO endret standpunkt.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
SKANDALE: Floyd Landis testet positivt da han vant Tour de France i 2007, en skandale som virket som besin på bålet i striden mellom UCI og ASO. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
4. Anti-doping
Det tok altså flere år med smertefull forhandling før ProTouren ble en realitet. Dog skulle en rekke store dopingskandaler mane ASO til enda større motstand mot UCI sitt prosjekt.
I 2005 skrev L’Equipe at Lance Armstrong testet positivt i 1999. Puerto-skandalen og Floyd Landis’ positive testosteronprøve ble overskriftene i 2006. I 2007 ble den store favoritten, Alexander Vinokourov fra Astana, tatt for bloddoping og rittleder Michael Rasmussen kastet ut for brudd på meldepliktsystemet.
Skandalene satte ASO i stor forlegenhet. Franskmennene la skylden på UCI sitt antidopingarbeid og ProTour-systemet. ASO mente antall lag burde reduseres til 18 (og senere 16), slik at arrangørene kunne velge sine invitasjoner med omhu og styre unna såkalte «skitne lag». UCI solgte lisenser til alle med penger nok og etiske kriterier var sviktende, mente Tour-arrangøren.
I mars 2008 annonserte ASO at Paris-Nice skal arrangeres under myndigheten til det franske sykkelforbundet, og ikke UCI. Antidoping-tester ble delegert til den franske enheten AFLD.
UCI svarte med å gi ASO en stor bot (som aldri ble betalt). Franskmennene flirte og gjorde det samme med Tour de France, der ProTour-laget Astana ikke ble invitert.
Etter et krisemøte mellom partene på tourens siste hviledag i Pau, gikk ASO av med seieren. AIGCP (lagenes interesseorganisasjon) falt ned på arrangørens side: Ingen lag skulle fornye sine lisenser hos UCI neste sesong.
Overskriften i den franske avisen Journal de Dimanche var betegnende for situasjonen: «ProTouren er død».
5. Europeisk modell versus amerikansk modell
Da spenningsnivået var på sitt høyeste i perioden 2005-2008, flanerte ASO-sjef Patrice Clerc rundt som et ekko av sin forgjenger Henri Desgrange: «Vi er franskmenn, vi vet hva vi holder på med».
I presidentstolen hadde UCI gjort et bytte: Pat McQuaid inn for Verbruggen. Men nederlenderen fortsatte som vise-president, for å holde fast i sine IOC-verv. Spenning fortsatte.
ASO hadde utvidet sin portefølje jevnt og trutt siden 1990-tallet: Liège-Bastogne-Liège og Fleche Wallonne ble de første ikke-franske rittene. Senere ble også Paris-Nice og Dauphiné Libéré kjøpt opp.
I 2006 kjøpte ASO 49 prosent av Unipublic, eieren av Vuelta a España (ASO er nå hovedeier). Derfor var det heller ikke overraskende at spanjolene fulgte ASO sin boikott av det svenske laget Unibet i 2007 – det 20. ProTour-laget den sesongen.
ASO gjorde som de ønsket. Nå hintet Clerc om forhandlinger med andre arrangører og etableringen av en utbryterliga. Lagene stilte seg på ASO sin side og sa de ventet på at UCI skulle følge etter.
Men dette ble for revolusjonært og risikabelt for ASO-eierne, den mektige Amaury-familien. En avtale med UCI ble derfor inngått uten Clercs viten og samtykke, via IOC kontaktene til Verbruggen. Clerc sa opp jobben like etter.
UCIs nye WorldTour-kalender i 2009 skulle ta med en såkalt «Historic Calender» (HC); den ble fylt med rittene til ASO, som gikk med på å invitere alle ProTour-lag fra og med 2011.
Men den viktigste delen den nye av avtalen ble forkastingen av lagenes fireårige lisenser og innføringen av en årlig fornyingsordning. Dette gjorde lite for å skaffe lagene forutsigbare rammevilkår i et lukket amerikansk-type divisjonssystem à la NFL.
Det trygget imidlertid ASOs posisjon og innflytelse, innenfor et åpent system der lag rykker opp og ned. Alt som før.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
UCI-president Pat McQuaid og ASO-direktør Christian Prudhomme. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
6. Utbryterligaer og fraksjoner
I denne tente situasjonen har lagene uttrykt misnøye ved UCIs manglende handlekraft og ASOs fraværende kompromissvilje. De siste årene har derfor sett flere forsøk på utbryterligaer.
«World Series Cycling» var den første. Ti lag meldte seg på og en ny rittserie med ti firedagers ritt ble lansert. UCI klarte å velte «kuppforsøket».
I dag er elleve av 18 WorldTour-lag deleiere i pressgruppen Velon. Denne fraksjonen – som krever en del av TV-inntektene til ASO – ønsker å skape en bedre forretningsmodell og nye inntektskilder til lagene. Ingen av de franske lagene er med.
Gruppen inngikk avtale med GoPro og satte kamera på syklene til rytterne. Dette skulle selges til TV-seerne og generere inntekter. ASO måtte nøytralisere lagenes suverenitetshevdelse, og svarte med å inngå en sponsoravtale med informasjonsteknologiselskapet Dimension Data, som leverer samme type tjenester.
7. Nye reformer, gamle konfliktlinjer
Det var med flere av ideene til Velon-gruppen baket inn, at UCI presenterte nye reformer for WorldTouren før jul 2015. Tre år lange lisenser for både lag og rittarrangører var tilbake på agendaen.
ASO sitt motangrep var velkjent. De stormet fra forhandlingsbordet og varslet tilbaketrekking av rittene sine. 40 prosent av dagens WorldTour er ASO-ritt. ASO truet med å føre rittene opp HC-kalenderen, noe som ville undergrave UCIs WorldTour og gi ASO mer kontroll over hvilke lag de kunne invitere.
Da et kompromiss ble inngått seks måneder senere, var Velon-ideene tonet ned. Men ASO gikk med på å beholde 18 lag i WorldTouren, selv om tanken var å redusere antallet til 17. Deres samarbeidspartner Dimension Data var laget som lå an til å rykke ned.
8. Fransk overtakelse?
Mannen som fikk ASO tilbake til forhandlingsbordet og skapte forsoning mellom partene var etter sigende David Lappartient. Franskmannen stemples av mange som en potensiell utfordrer til nåværende UCI-president Brian Cookson.
Den driftige Lappartient har en imponerende karriere som idrettsadministrator. 43-åringen er visepresident i UCI, president i det innflytelsesrike beslutningsorganet PCC, president i det franske sykkelforbundet og president i den europeiske sykkelunion UEC.
Lappartient har hatt suksess i de fleste verv og har gode bånd til ASO, hvor faren hans jobber. Da årets EM gikk av stabelen i Plumelec sto ASO for logistikken.
Nå tar han ikke gjenvalg som president i det franske forbundet. Rapporter i fransk media hevder dette er et tegn på at han sikter seg inn på presidentembetet i UCI. Neste valg skjer i september 2017 i Bergen.
