HELT FERDIG: Michael Woods gravde dypt for å vinne den 17. etappen av Vuelta a España. Han ville vinne for sønnen. Foto: Michael Steele/Getty Images

Årets øyeblikk: Woods sine tårer på Balcón de Bizkaia

Theis Magelssen
Tips meg @TheisMagelssen

Publisert 26.12.18 12:24

Del på    

«Jeg hadde så lyst til å vinne for han».

Vi i procycling.no summerer opp årets sykkelsesong ved å skrive om fem øyeblikk som har gjort inntrykk på oss. Her er Michael Woods sin rørende seier på Balcon de Bizkaia.

Det er mye man glemmer som TV-seer, tilskuer langs veien, journalist eller bare som generell tilhenger av sykkelsporten. Det er fort gjort å se på rytterne som maskiner. Men bak barberte bein, solkrem, hjelmer og solbriller skjuler det seg et menneske. Med bekymringer, gleder, sorger og tanker som preger hverdagen. Som i ethvert sinn.

Men hvilke tanker som finner veien inn til Michael Woods sitt hode på veien opp Balcón de Bizkaia, i det den 17. etappen av Vuelta a España er minutter fra sin konklusjon, er ikke lett å forestille seg.

Inn på de siste kilometerne står seierskampen mellom fire mann: Dylan Teuns (BMC Racing), Rafal Majka (Bora-Hansgrohe), David de la Cruz (Team Sky) og Michael Woods (EF Edcuation First). Kvartetten skiller seg ut fra et større brudd, og har bra med tid til sammenlagtfavorittene.

Motivasjonen var utvilsomt enorm hos samtlige fjerdedeler av kvartetten. Men Michael Woods har noe ekstra. Denne dagen sykler han ikke for seg selv.

Lenger til mål enn planlagt

De fire kommer samlet inn under kilometersmerket, og i samme øyeblikk tråkker de inn i tåka. Noen lettkjørte sekunder, før den siste stupbratte rampen opp mot målstreken. Majka støter i det det blir brattere. Woods viker ikke en tomme. Canadieren siger fram. Dylan Teuns angriper fra bakhjulet. Men også denne gangen svarer canadieren. 500 meter fra mål tar han teten. Teuns stivner, og gir noen meter.

Men iveren har skapt vansker for Woods. Målstreken var lenger oppe enn han trodde. Belgieren utlikner tempoet til EF Education-lederen. Woods er helt på stålet.

Hjernens desperate smertesignaler blir ignorert i tåkehavet. Melkesyren forvitret og canadieren finner kreftene han trenger. Den tidligere mellomdistanseløperen får endelig sin første seier på landeveien. På mytisk vis. Dylan Teuns triller over målstreken, fem sekunder etter ham.

Jubelbrølet fra canadieren stiger til værs. Han har vært så nære tidligere, men endelig kommer den første triumfen som proff. Han dyttes noen meter opp skrenta etter målstreken og møtes av en soigneur fra EF Education.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

JUBELBRØLET: I tåkehavet på Balcón de Bizkaia tar Michael Woods endelig sin første seier som proff. Foto: Michael Steele/Getty Images

En personlig tragedie

De rosa solbrillene forsvinner. Et nytt brøl. Så peker han opp mot himmelen, kysser fingeren, og peker igjen. I seiersintervjuet bryter Woods sammen.

– Det er vanskelig å beskrive. Jeg vant. Det var så mange langs veien i dag som ropte navnet mitt og …

Det starter som et intervju vi har hørt 1000 ganger tidligere. Standardfraser. Men Woods stanser midt i setningen. Det ligger noe mer bak denne seieren. 32-åringen blir stille, senker blikket et øyeblikk, før han fortsetter.

– Sportsdirektøren min Juanma (Garate) var på radioen de siste 500 meterne og sa bare «gjør dette for familien din».

Syklister er mennesker de også. Med oppturer, og nedturer. Dypt inne i en personlig tragedie, finner Michael Woods motivasjonen og viljen til å hedre sin familie.

– Min kone og jeg vi … Vi mistet … Min kone hadde en dødfødsel … For to måneder siden. Vi mistet den lille gutten. Han het Hunter. Og …

Ottawa-syklisten sin stemme brister, og følelsene tar overhånd.

– Hele veien opp klatringen så tenkte jeg på han. Jeg hadde så lyst til å vinne for han. Og jeg klarte det. Jeg klarte det.

Et smil presser seg fram mellom hiksting og tårer gjennom de siste ordene.

En noe forfjamset reporter fører mikrofonen til seg selv igjen, så tilbake til Woods. Intervjueren lander til slutt på å avslutte det hele med et kjapt «Veldig bra jobbet. Takk.»

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HEDRET FAMILIEN: Michael Woods vant den knallharde finalen med sin dødfødte sønn Hunter i tankene. Foto: Michael Steele/Getty Images

Ingen maskin

Var det et «bra jobbet» fordi han tok sin første seier som sykkelproff? Fordi Woods klarte å mobilisere uante krefter av tankene på Hunter? Eller fordi ekteparet Elly og Michael Woods kom seg gjennom en mørk periode av livet?

Det vet vel knapt mannen som stilte spørsmålet. Men Woods stotrer fram sitt takk, gnir seg i ansiktet og får en velfortjent pause før flere seiersintervjuer følger. Da med mer kontrollerte følelser.

Men nettopp det øyeblikket. Når en dønn ærlig Michael Woods viser hvor mye som ligger bak. Det brenner seg fast i sykkelhjerter i hele verden.

Hendelser som er vanskelig å forestille seg at kan skje med idrettsutøvere. De fremstår av og til som maskiner. En formsvikt kan virke uforklarlig. Ofte kan det som rører seg inne i hjernebarken være årsaken. Et forhold som har tatt slutt, et familiemedlem som har gått bort. Årsakene kan være mange. Men selv i de dypeste personlige tragedier klarer noen å bruke det hele som motivasjon. Og klarer å nå nye høyder gjennom det.

Det var ingen maskin som tråkket seg opp de bratte stigningsgradene i Balcón de Bizkaia. Det var en far, som desperat ønsket å hedre sin sønn. Og han klarte det. Michael Woods vant den brutale etappen. For Hunter.

Tagget med: , , , , , , ,

Les også disse