(procycling.no): Opptakten sto Quentin Pacher, Nans Peters og Guillaume Martin for – men så måtte Julian Alaphilippe krone verket nær toppen av Cima Gallisterna.
Michael Kwiatkowski hadde nettopp kjørt Vincenzo Nibali av lasset. På de siste 200 meterne opp til toppen, der alle var dynket godt ned i rød sone – dro «Loulou». Et angrep for regnbuestripene!
På vei inn mot mål forsøkte Primoz Roglic, Jakob Fuglsang, Michal Kwiatkowski, Marc Hirschi og Wout van Aert å samkjøre en felles innkjøring av den 28 år gamle showmannen fra St. Armand-Montrond.
LIVE: Vi fulgte VM-fellesstarten her (for abonnenter)
Belgieren tok en siste føring med halvannen kilometer igjen til mål, men stanset opp og innså at han ikke hadde støtte fra gruppa rundt seg. I stedet tok Julian Alaphilippe Frankrikes første verdensmestertittel på 23 år.
– Akkurat nå er det vanskelig å snakke. Jeg vil takke alle lagkameratene mine som trodde på meg i dag. Alle gjorde en stor jobb. Dette var karrieredrømmen min, sa en rørt Alaphilippe etterpå.
– Jeg kom hit meg høye ambisjoner. Det er en drømmedag for meg, la han til.
Trøstepremie til van Aert
VM-fellesstarten tok for alvor fyr da Tadej Pogacar angrep oppover Cima Gallisterna på den nest siste runden. Han holdt ledelsen ut på sisterunden og tvang Belgia til å jobbe for å hente ham inn igjen.
Et angrep fra Tom Dumoulin gjorde slutt på Pogacars manøver halvveis opp Mazzoleno-stigningen. Deretter kom angrep fra Guillaume Martin, Damiano Caruso og Vincenzo Nibali – men hver gang svarte Wout van Aert.
Klatrerne visste at de måtte kvitte seg med belgieren foran spurten. Men det viste seg å bli en av dagens aller tyngste oppgaver.
Van Aert endte opp med å kjøre inn trøstepremien i kraft av VM-sølvet, mens bronsen gikk til Marc Hirschi (Sveits). Jumbo-Visma-rytteren var kanskje rittets aller sterkest, men falt litt for eget grep mot slutten av den 259,2 kilometer lange fellesstarten.
I tillegg hadde han ikke bein til å følge Alaphilippe da det gjaldt som mest. Han spurtet inn 24 sekunder bak den ferske verdensmesteren inne på Autodromo Enzo e Dino Ferrari.
De norske kjørt av
For Norge ble ikke Imola Circuit noen lykkebane. Ute på den 8. av 9 runder var det kun Markus Hoelgaard som satt igjen i feltet. Gjesdalbuen måtte kapitulere opp Gallisterna for nest siste gang. Han var tilbake igjen foran den neste siste bakken, men måtte slippe på nytt.
Hoelgaard ble til slutt nummer 36 i Emilia-Romagna.
– Jeg følte meg egentlig bra i dag, men det var fullstendig tomt. Det er lengste og hardeste løpet jeg har kjørt. Jeg er både kvalm og utslitt nå, så det var godt å komme i mål, uttalte Hoelgaard til TV 2 Sporten.
Imens gjorde Alaphilippe seg klar for å motta det mest ikoniske plagget i sykkelsporten i et endagsritt: Den klassiske regnbuetrøya. Franskmannen mistet sin far tidligere i år, noe som har preget ham stort også etter andre store øyeblikk på sykkelen. At vi har fått en verdig arvtaker etter Mads Pedersen, er det ingen tvil om.
Les referat under resultatene!
Slik gikk det til:
TV-bruddet sendte sju mann ut i frihet, og sett fra et norsk synspunkt var det gledelig at VM-debutant Torstein Træen fra Heradsbygd gled med i manøveren startet av rumenske Eduard Grosu. Der framme satt også Danili Fominykh (Kasakhstan), Jonas Koch (Tyskland), Yukiya Arashiro (Japan), Ulises Castillo (Mexico) og Marco Friedrich (Østerrike).
Med ni runder av 28,8 kilometer og totalt 259,2 kilometer var det ambisiøst å angripe innenfor de første kilometerne. Det var dødsdømt, men samtidig en fin måte å vise fram de norske fargene på. Med 69 kilometer igjen til mål var det hele over for Træen og Koch som holdt ut lengst.
Bak i feltet tok Frankrike kontroll i hovedfeltet. Manøveren gjorde at omtrent samtlige forhåndsfavoritter og lagkapteiner gjorde det samme. Deretter dro Quentin Pacher og Nans Peters opp et O2-snappende tempo i håp om å mørne leggene til konkurrentene som kunne stå i veien for Julian Alaphilippe og VM-gullet han så gjerne skulle klora til seg inne på racerbanen i Imola.
Taktskiftet opp Cima Gallisterna for tredje siste gang, var nok til å skrelle av hovedfeltet skikkelig. De største nasjonene sto godt stand. På vei inn mot vending og de siste to rundene, lå Belgia trygt samlet bak det franske laget. Et viktig moment i avgjørelsen av fellesstarten ville være å kvitte seg med Wout Van Aert og andre ryttere med tilsvarende avslutteregenskaper. Men enkelt ville det aldri bli.
Angrep fra Tour de France-vinneren
Over Mazzolano-stigningen fortsatte Belgia hardkjøret. Tiesj Benoot var fartsholder og hadde mange lagkamerater med seg helt tilbake til van Aert. Det så langt dårligere ut for Norges del. Andreas Leknessund hjalp til med å posisjonere Markus Hoelgaard inn i bakken, men så måtte både Tromsø-mannen og Carl Fredrik Hagen slippe feltet.
De var langt ifra de eneste som måtte gjøre det, da hovedfeltet ble kraftig redusert i denne perioden. Og fremdeles var det 50 kilometer og 1000 høydemeter igjen …
Det kanskje sterkeste kollektivet på startstreken hadde Spania med blant andre Mikel Landa, Alejandro Valverde og Enric Mas. Stornasjonen holdt seg lenge rolige, og synes nok det var helt greit at det var Belgia og Frankrike som gjorde brorparten av arbeidet.
På vei ut på den nest siste runden var Tadej Pogacar nødt til å skifte sykkel inne på racerbanen. Deretter tok han den lange veien opp gjennom hele feltet sammen med en lagkamerat og angrep i den bratteste delen av Gallisterna. Tour de France-vinneren angrep på samme punkt som Anna van der Breggen avgjorde kvinnenes ritt. Spørsmålet var om Pogacar ikke gjorde dette for å bedre sjansene for lagkompis Primoz Roglic, men det var nå opp til Belgia og Italia å tette luka opp til den vidunderlige 21-åringen.
Med litt over fire mil igjen hadde han rundt 15 kilometer å gå på. Alarmen hadde gått i hovedfeltet for lengst: Dette var ikke rytteren man ønsket å slippe ut av syne. Opp Gallisterna ble også Markus Hoelgaard nødt til å slippe feltet.
Norge satt dermed uten ryttere foran den store finalen.
Jakten på Pogacar
På vei inn mot racerbanen brukte Belgia Benoot, Wellens og Van Averamet for å samle det hele igjen for van Aert. Bak kunne Spania glise, da de fremdeles ikke hadde tatt skikkelig tak i rittuviklinga, men fremdeles satt pent og ventet på siste passering av Mazzolano og Gallisterna.
Pogacar ble ikke kjørt inn før han ble bjellet ut på sisterunden. Nå var det 28,8 kilometer igjen til å kåre Mads Pedersens etterfølger i regnbuetrøya.
Valverde hadde Pello Bilbao, Luis Leon Sanchez, Jesus Herrada og Mikel Landa rundt seg ut på sisterunden. Nibali hadde Caruso, Masnada, Bettiol og Ulissi. Fremdeles hadde de dog ikke hentet Pogacar som hadde 25 sekunders forsprang på vei inn mot Mazzoleno.
Sloveneren ble hentet halvveis opp i bakken, av Tom Dumoulin som angrep fra hovedfeltet. Deretter forsøkte både Guillaume Martin (Frankrike) og Damiano Caruso (Italia) seg, men opplevde demotiverende nok at van Aert hoppet på bakhjulet deres hver gang. Så glefset «Haien fra Messina», Vincenzo Nilbali, til. Igjen satt van Aert demonstrerende på bakhjulet hans, med Rigoberto Uran og Mikel Landa som fylte firemannsgruppa.
Alaphilippes angrep
På vei inn mot Gallisterna delte hovedfeltet seg i to. I gruppa foran satt blant andre Julian Alaphilippe, en utvikling Belgia ikke var fornøyde med – og de satte seg foran i gruppa bak igjen. Det på tross at Greg Van Avermaet var med der foran.
Det samlet seg på nytt ved foten av bakken.
Hirschi var den første som angrep. van Aert fulgte selvsagt på hjulet hans. Alaphilippe, Nibali, Roglic, Schachmann, Kwiatkowski og Fuglsang fulgte på.
Kwiato angrep på nytt og sendte Nibali ut i brødboksen. SÅ: Det alle hadde ventet på. Angrepet fra Alaphilippe nær toppen. Ingen hadde et motsvar for de inn på de siste 11 kilometerne av rittet. Fuglsang fulgte nærmest, sammen med Michal Kwiatkowski og Wout Van Aert.
Rundt 15 sekunder hadde forfølgerne å hente inn på Alaphilippe på de siste 11 kilometerne inn mot mål. Det var såkalt ‘touch and go’. Problemet var dog at Van Aert satt med de beste kortene om de hentet franskmannen inn igjen.
Til slutt var det ikke nok støtte i gruppa foran ham. Innenfor den siste kilometeren skjønte nok også Alaphilippe at dette komme til å gå veien. Han holdt likevel trykket oppe hele veien inn til målstreken. Wout van Aert tok sølvet, mens bronsemedaljen gikk til Marc Hirschi.
