Fire tanker og ett tilbakeblikk

Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.

Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting.

Nå som sesongen er over har vi byttet ut upresise spådommer med herlige tilbakeblikk fra sesongen 2015.

1. En langt bedre kombinasjon
Carlos Betancur er en av de deiligste sykkelrytterne i verden. Når han er i form.

Altså ikke så altfor ofte de siste årene.

Men det endrer seg forhåpentligvis nå. Lagskiftet fra Ag2r til Movistar kan vise seg å være gull verdt for colombianerens karriere.

For i motsetning til Ag2r og Vincent Lavenu er Movistar og Esebio Unzué vant til søramerikanske ryttere.

De er vant til at colombianske sykkelryttere trives best når de får bruke mye tid i hjemlandet.

Og de er villige til gi rytterne friheten de ønsker, dersom de presterer på sykkelsetet.

I tillegg snakker de spansk. Ikke fransk. Å få snakke morsmålet sitt i samtale med ledelsen, skal aldri undervurderes.

Forholdet mellom Lavenu og Betancur har også vært dårlig lenge, og det toppet seg da 26-åringen ikke møtte opp til en avtale i juni 2014.

Siden det har han knapt prestert på sykkelsetet. I Vuelta a España i 2014 møtte han opp tydelig overvektig.

Når det kun er Andrea Guardini som er dårligere i sammendraget enn Carlos Betancur, vet du at det er noe som ikke stemmer.

Og det som ikke har stemt har vært Betancur.

Forholdet til Ag2r-ledelsen har neppe gjort det lettere. Motivasjonen, viljen og gløden har vært borte.

Den uhyre talentfulle syklisten har nærmest blitt en vits.

I nye omgivelser i Movistar tror, og håper, vi den gløden kommer tilbake.

Landsmann Nairo Quintana har vist at det er mulig å prestere på aller øverste nivå.

Betancur kan umulig unngå å bli inspirert av det den et år yngre landsmannen har prestert.

Og Unzué har god peiling på colombianske ryttere, selv om Quintana og Betancur tvilsomt kan sammenliknes for mye hva gjelder profesjonalitet.

Om den rutinerte spanske manageren klarer å få ut det enorme potensialet til 26-åringen, gjenstår å se, men vi tror forholdene for suksess er langt større enn de var i Ag2r. Revansjesugen virker han også til å være.

2016 kan fort bli året der Betancur skinner igjen.

2. En liten revolusjon
Det er i ferd med å skje ting i BMC-laget. Sakte, men sikkert virker de til å forandre litt identitet.

Det sveitsisk-amerikanske laget slo seg opp med brask og bram for en del år siden. De signerte superstjerner på høye kontrakter, med varierende suksess. I en periode var VM-tittel ensbetydende med kontraktsforslag fra rikmannen Andy Rihs’ lag.

I en lang periode så det ikke ut til å ligge en voldsom intelligensøvelse bak signeringene. Det var en titt på rytterrankingene, for så å signere det beste de fant der. Et lag fullt av superstjerner, det må jo bli suksess!

Men i et par år var den eneste tabellen de toppet den som viste hvilke lag som fikk minst «value for money». Nå virker det til å være nye tider.

Unge, sterke ryttere er hentet, og det virker til å være en viss plan over det hele. Dylan Teuns, Silvan Dillier og ikke minst juvelen Stefan Küng. Men det er bare starten på det hele.

Det kommer til å komme mye mer. Tro oss. Det ser man nemlig om man titter på stallen rekrutteringslaget deres har i 2016-sesongen. Mamma Mia, det er en talentfull gjeng!

Noen av de beste juniorene er hentet, i form av Pavel Sivakov, Pascal Eenkhoorn og Bram Welten. Med seg har de flere sterke U23-ryttere.

Kilian Frankiny er det sveitsiske klatrehåpet, Bas Tietema er en vordende tempohest, Nathan Van Hooydonck er supersolid og Tom Bohli er en av de beste som ikke fikk proffkontrakt etter årets sesong. Legg til sjettemann fra U23-VM, Fabian Lienhard, og du har talentlaget ditt.

Det gir laget en helt ny dimensjon å spille på. Vi har allerede sett hvor godt lag som Orica-GreenEDGE og Giant har lykkes med fokuset på talenter, nå har BMC satt seg i posisjon til å gjøre det samme.

Mange av feilsigneringene som er gjort gjennom historien har nok svidd kraftig. Før neste år har de bare hentet to ryttere, bare Richie Porte kan kalles en storsignering.

Kampen om de største talentene er tøff, men betydelig lettere om du bygger opp et sterkt utviklingslag som gir de største talentene tillit tidlig.

BMC er i ferd med å sette seg i førersetet på talentutviklingen. Nå gjenstår det bare å se om villigheten til å foreta generasjonsskiftet, med de tøffe valg det innebærer, er til stede.

3. Merkelige overganger
Det skjer noen merkelige overganger hvert år.

En rask sjekk viser at året i år ikke er noe unntak.

To overganger som slår oss som spesielt merkelige i farten, er Enrico Battaglin til LottoNL-Jumbo og Rafael Valls til Lotto Soudal.

Misforstå oss rett, begge er ålreite ryttere, og kan bli en suksess i sine respektive lag. Men det er to overganger vi ikke i vår villeste fantasi hadde spådd.

Førstnevnte har vel og merke sin begrunnelse i den italienske sykkelsponsoren Bianchi. De ønsket en italiener, og Battaglin er som kjent nettopp det.

Men overgangen er utvilsomt merkelig, rent sportslig sett.

Årets sesong var en nedtur for italieneren, som endelig virket til å være skikkelig i gang i fjor.

Battaglin var en gang et stort talent, men rekker å bli 26 år før neste sesong. Ikke veldig gammel, men heller ikke veldig lovende.

Som eneste italiener på et lag nesten utelukkende bestående av tyskere, belgiere og nederlendere, er det også vanskelig å se hvordan dette er stedet der han skal få ut potensialet.

Valls’ overgang til navnebror Soudal er nesten like merkelig.

Klatreren har tidvis strålt denne sesongen, og det er liten tvil om at han er god nok til å sykle på et WorldTour-lag.

Men i Lotto Soudal er det vanskelig å se hva hans rolle skal være.

Laget satser hovedsakelig på klassikerne og spurten. Våren er utvilsomt deres største satsingspunkt, i tillegg til André Greipel.

De har få sterke klatrere, så Valls kommer ikke til å gå inn i en hjelperrytterrolle med noen egne muligheter, som ville vært naturlig for en rytter av det kaliberet.

Han er heller ikke et kapteinsemne, men en rytter som slår til når han føler for det.

Det er mulig Valls skal være lagets alibi i klatringer, og han er god nok til å hente noen fine plasseringer.

Kjennskapet til noen av Lotto-ryttere fra tiden i Vacansoleil skal ikke glemmes, men signeringen av lagets eneste spanjol foran neste sesong, virker som en «misfit».

4. Team FixIT.no
De kom inn som et friskt pust for noen sesonger siden. Et bergensk sykkellag som bygger seg opp mot VM på hjemmebane. Timingen og rammene virket perfekt.

Dessverre har fremgangen gått litt i snegletempo. FixIT.no har ikke klart å ta norsk sykkelsport med storm. De har tvert imot kjempet en del i motvind.

La oss starte med det positive først. Filip Eidsheim dro inn lagets første UCI-seier i Marokko, og doblet like gjerne antallet dagen etter.

Vi skal ikke legge noe imellom. Konkurransen i Marokko var særdeles beskjeden sammenliknet med hva vi ser i de fleste europeiske ritt, men det var ikke mosjonister heller. UCI-seirer vokser ikke på et tre, så laget skal ha honnør for prestasjonen.

I Ungarn senere på året tok samme Eidsheim en andreplass på en av etappene, mens Henrik Sandal viste seg frem med samme plassering på prologen.

I de norske UCI-rittene viste de seg noen ganger frem. Lengst frem i hukommelsen sitter Marius Hafsås’ sterke stunt på siste etappe av Tour of Norway, samt Filip Eidsheims offensivitet i Tour des Fjords, men også Adrian Gjølberg og Ole André Austevoll var i brudd.

Så veldig mye mer kan man kanskje ikke forvente seg av dette laget i kamp mot proffene. Det som skuffer oss mer er at de ikke var tettere på det helt store i mindre ritt.

Hadeland GP, Ringerike GP og den norske cupen burde vært arenaer man kunne prestert stort på, men her falt laget alt for ofte gjennom. Like bekymringsfullt er det at laget ikke har klart å bygge opp de store profilene.

Ole André Austevoll, Filip Eidsheim og Marius Hafsås har tidligere vist at de har talentet. De har tidvis vist seg frem, men det er babyskritt fremover. Sammenlikner man laget med for eksempel Ringeriks-Kraft og Sparebanken Sør, har talentutviklingen ikke vært i nærheten av like god.

På den måten har laget blitt som en overskyet høstdag. De er lett å glemme, gjør lite ut av seg og har i bunn og grunn sjeldent lyst opp norsk sykkelsport. Det er klart laget trenger tid, og det skal de få, men frem til nå har det vært like mange steg tilbake som frem.

Totalt gir vi laget terningkast 3. Under ser dere terningkast på hver og en av rytterne:

Ole Andre Austevoll – 4
Filip Eidsheim – 3
Even Rege – 3
Marius André Hafsås – 3
Sindre Eid Hermansen – 3
Henrik Sandal – 3
Adrian Gjølberg – 2
Torstein Stokkenes – 2
Åsmund Løvik – 2
Jan William Jensen – 2

Tilbakeblikket: Fransk magi i regnværet
Årets Paris-Nice var i ferd med å gå inn i historiebøkene som et nytt Team Sky-show.

Richie Porte og Geraint Thomas hadde tatt dobbelseier på kongeetappen til Croix de Chaubouret, og selv om Michal Kwiatkowski satt i gul trøye, var det få som trodde han kunne holde den på bakketempoen opp Col d’Aze. Inkludert Kwiatkowski selv virket det som.

Mellom rytterne og den beryktede bakketempoen sto det en kupert etappe. Riktignok med siste bakketopp noen mil fra mål, men med regnvær var bordet dekket. Servitør Michal Kwiatkowski og Tony Gallopin serverte oss TV-seere et herlig måltid.

Polske Kwiatkowski gikk for taktikken «angrep er det beste forsvar». Anført av en herlig opplagt Tony Martin satt Etixx-kapteinen et støkk i Sky-duoen med tøffe angrep i utforkjøringene.

Det så lenge ut til å lykkes. Kwiatkowski kjørte flere ganger fra både Thomas og Porte, og etter hvert veltet begge Sky-rytterne. Deres svakheter var avslørt.

Så ble Kwiatkowskis svakhet avslørt.

De offensive genene hadde tatt helt overhånd. Den regjerende verdensmesteren, som til tider tar oppdrag som supermann, hadde kjørt seg selv helt tom.

BANG!

Tony Gallopin utnyttet polakkens lille kollaps på utsøkt vis. Franskmannen fulgte Etixx-toget i utforkjøringen, og angrep opp siste bakke. Selv om Richie Porte og flere andre sterke ryttere kom opp til Kwiatkowski, klarte ikke gruppen å samle nok kraft til å hente Gallopin.

Lotto-rytteren tok en vakker soloseier og kunne ikle seg den gule ledertrøyen. Kreftene rakk ikke til på bakketempoen og Richie Porte tok til slutt sammenfraget. Men dette var en klassisk Gallopin-seier, en vi kommer til å huske lenge.