PONFERRADA (procycling.no): Da Simon Gerrans vant spurten for sølvmedaljen bak en suveren Michal Kwiatkowski, ville han helst bare gjemme seg.
– Om jeg skal være ærlig, så ville jeg grine da jeg krysset målstreken.
– Det er åpenbart veldig skuffende å være så nære uten å vinne gull, forklarer Gerrans på pressekonferansen procycling.no overvar etter målgang.
34-åringen skjønte for sent at gullmedaljen forsvant med Kwiatkowskis soloangrep åtte kilometer fra mål.
– Jeg så faktisk ikke at han angrep. Det var mye som skjedde og posisjonskamp da han forsvant. Men jeg skjønte at det ble vanskelig å ta ham igjen da vi kom over bakketoppen. Det var for langt fram, sier Gerrans.
Les også: – Jeg trodde jeg skulle vinne
I utforkjøringen og på de siste 1500 flate meterne var det til tider uenighet om hvem som skulle jobbe i seksmannsgruppa for å hente polakken.
Alejandro Valverde, Matti Breschel, Greg Van Avermaet, Philippe Gilbert og Tony Gallopin var australierens utfordrere bak Kwiatkowski.
– Vi kjørte egentlig om sølv og bronse da vi forsto at Kwiatkowski var for langt foran.
– Det gjorde nok at ingen av oss virkelig ville ofre oss, forklarer Valverde.
Også Gerrans måtte i utforkjøringen og på flata innrømme at gullet var umulig. Australierens føringer var begrensede og halvhjertede.
– Da jeg så det var én kilometer igjen, visste jeg at det var for andreplassen. Det var bare hjerteskjærende, svarer Gerrans procycling.no.
– Jeg kjente meg så sterk og ville så gjerne betale laget tilbake for all jobben de gjorde for meg underveis, men jeg kunne ikke taue de andre til streken, utdyper 34-åringen.
Kontrastene i den australske leiren var slående. Der flere i støtteapparatet jublet uhemmet i intervjusonen, sto Gerrans skuffet tilbake.
– Samtidig kan jeg ikke la dette prege meg i årene som kommer. Jeg vet jeg fortsatt har et par gode sesonger igjen og må legge dette bak meg for å skaffe meg best mulig resultater, avslutter sølvvinneren.
