BERGEN (procycling.no): Uavskrivelig. Det er et godt ord å bruke om Alexander Kristoff.
Utflytteren fra Kjelsås i Oslo har i lære hos sykkeldoktoren Stein Ørn blitt Rogalands aller største idrettskjendis.
Da Sykkel-Norge festet fokus mot Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen, bet han tennene fast og nektet å slippe grepet av drømmen om å bli blant verdens største sykkelnavn.
Nå er det bare 30-åringen fra Storhaug utenfor Stavanger, av den trioen, som kan slå seg på brystet og si at de har vunnet én av sykkelsportens fem monumenter.
Kristoff har vunnet to: Milano-Sanremo og Flandern rundt.
Han er den norske garantisten for å prestere godt ved store anledninger:
* Siden 2013 har han blitt topp 10 i 12 av de 15 siste monumentene han har syklet
* Han er den eneste rytteren som har blitt topp 10 i de tre foregående verdensmesterskapene
* Og han er én VM-medalje unna å bli den eneste rytteren med kombinasjonen VM-, OL- og EM-medalje
– Jeg trener mye langt, da, sier Kristoff til procycling.no når vi tar opp temaet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
NORGES FØRSTE MONUMENT: Alexander Kristoff spurtslo Fabian Cancellara og Ben Swift, og vant Milano-Sanremo i 2014. FOTO: Tim De Waele/TDWSPORT.COM
Blir god i det du trener på
Treningsdagbøkene hans ligger godt sikret i trenerens hvelv, men både hans og landslagskollega Edvald Boasson Hagens treningsmengder skal være i ypperste verdenstoppen.
Et rimelig anslag er rundt 1100 til 1200 treningstimer i året.
– Senest i forrige uke hadde jeg en sjutimersøkt på sykkelen, og det hadde jeg foran fellesstarten også. Jeg kjører også intervaller de gangene jeg er ute på langkjøring. Jeg er vant til lange distanser. De mest prestisjetungene rittene er gjerne lange som i et verdensmesterskap. Du blir gjerne god i det du trener på, sier nordmannen og smiler.
Som landeveissyklist er det likevel så mange andre variabler du drar med deg inn i brøken. Dersom du, som Boasson Hagen gjorde, slår salto over styret mot slutten av GP Scheldeprijs og tar tre ribbein, ja – da verken fullfører du rittet eller sykler Paris-Roubaix helga etter.
Der rudsbygdingen i 2013 mistet både Roubaix og Tour de France med akillestrøbbel, klarte Kristoff – under kyndig overvåkning av legen i husholdningen, å unngå forfall til 2014-touren.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
LITE HARMONI: Alexander Kristoff har aldri funnet flyten helt i Paris-Roubaix. Helvetet i Nord er blant rittene der Kristoff har vært uheldig flere ganger. Foto: Tim De Waele.
Skygger unna mekaniske uhell og velt
Kristoff er svært sjelden skadet, og lite involvert i velt. Eksempler finnes, både fra Tour de Beauce i 2010, Het Nieuwsblad og Paris-Roubaix i årets klassikere, og sist underveis på etappe 17 av Tour de France.
De tre gangene han ikke plassert seg innenfor topp 10 i klassikerne de siste fem sesongene stammer alle fra Paris-Roubaix og skyldes velt og punkteringer.
Men: Det skjer ikke ofte.
Og uansett hvordan man snur og vender på det, er statistikken til Kristoff i prestisjetunge løp, vanvittig imponerende. Det handler nemlig ikke bare om å overleve, og tåle distansen, men også om å levere.
– Alexander har et veldig godt rustet taktisk sett. Han klarer å være til stede selv etter at alle andre har blåst seg ut, for vi kan snakke om utblåsninger mot slutten av disse rittene, messer treneren.
Ørn snakker seg varm om forventningene foran VM på hjemmebane, og mener det er mer viktig enn noen gang at Kristoff holder ’hodet kaldt’.
– Ta VM de siste tre årene: Ponferrada, Richmond og Qatar. Alexander har alltid vært der. Han er veldig godt utholdenhetstrent. Robust. Han står distansen godt og kombinerer det med taktiske ferdigheter. Han savner en super spisskompetanse i bakkene, men blir bedre utover i rittet når det blir langt.
– Trenger ikke være så god, men fortsatt vinne
I klassikerne, som i VM, er navn som Greg Van Avermaet, Peter Sagan, Michael Matthews og Michal Kwiatkowski gjengangere.
De er fysisk sett overlegne nordmannen når det kommer til motbakkene.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
STJERNEDUO: Peter Sagan og Greg Van Avermaet er noen strenger å spille på som Kristoff ikke har. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Fra tiden som rekrutt i aldersbestemte klasser for Stavanger SK, ble Kristoff vant til å kjempe mot utøvere utenfor egen fysiske rekkevidde. Tidlig i tenårene syklet han på liten girutveksling mot voksne mosjonister som gampet i vei.
Ungguttene holdt følge i motbakkene, men ble kjørt ifra på flater og utforkjøringer av menn på tyngre gir.
Fremdeles kan han føle seg underlegen de største stjernene i sykkelfeltet. Navn som kanskje likevel har vunnet mindre enn ham selv.
– Så lenge jeg akkurat klarer å henge med, da kan jeg fortsatt vinne. Det er ikke sånn at jeg må kjøre vekk fra noen. Slik kan jeg fortsatt ikke være så god, men fortsatt vinne.
Halvorsen: – Melkesyra forsvinner
U23-verdensmester Kristoffer Halvorsen, en annen utpreget vinnerskall, beskriver de siste fem kilometerne av et sykkelløp slik:
– For meg føles det ut som jeg har det virkelig tungt da, og så plutselig har du det lenger. Du har ikke noe syre i beina. De er lette og gode. Jeg tror det er noe man er født med, sier Halvorsen.
Petter Northug Jr. kan sikkert beskrive det på liknende vis. Idrettsutøvere som er avhengig av lukten av sagmugg, blodsmak og heftig adrenalin.
– Jeg blir også gira, og får nok litt bedre bein. Men jeg er fortsatt skikkelig sliten, så det forsvinner ikke helt. Jeg klarer jo å spurte bra i Sanremo og Flandern, men ser jo at det ikke det samme som i et lettere løp. Man er jo sliten, innrømmer Kristoff.
En forklaring kan også være avstanden. U23-klassen sykler totalt 191 kilometer, proffene hele 267,5 kilometer.
Å vaske melkesyra ut av muskulaturen er enklere sagt enn gjort.
Hatsk i Qatar, mer idyllisk nå
På det prangende turistmålet The Pearl utenfor Dohas bykjerne, satt både Boasson Hagen og Kristoff der de skulle.
Stekende hete, sidevindskjøring og 257 kilometer til tross: Nå satt begge to de to norske der de skulle, og vår første VM-medalje i seniorklassen siden Valkenburg i 2012, skulle bli med Qatar Airways-flyet hjem til Norge.
Vi husker alle hvordan det gikk. Det gikk ikke.
Foran VM på hjemmebane vendes en hel nasjons fokus mot de to igjen. Kanskje aller mest mot Boasson Hagen som har fullført sin selvrealisering etter at han byttet ut Team Sky med Dimension Data foran 2015-sesongen.
– Edvald har tatt store steg i spurtene i år. Han har blitt rask igjen. Han var oppi der i 2012 og 2013. Da vant han spurter, og det har han begynte å gjøre igjen nå. Det er gledelig at han har kommet tilbake igjen, sier Kristoff.
Og virker oppriktig.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
KONFLIKT: Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen fikk det ikke helt til å stemme i Doha. I Bergen har de en ny sjanse. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Spørsmålet foran søndagens fellesstart er hvordan rittet vil utfolde seg fra bakken fra Landås og Ulriken, og de siste ti kilometerne inn.
Kristoff må gjøre som Kristoff kan best: Han må bite seg fast så lenge som mulig, og håpe at luka ikke blir for stor etter den 12. gangen med 1,4 kilometers klatring med litt over seks prosent i snitt.
Boasson Hagen har flere beslutninger å ta. Skal han angripe solo med fire kilometer igjen, med én eller skal han stole på spurten sin inne på oppløpet.
Tviler på det samler seg igjen
Kristoff er usikker på om han kommer til å se gruppa med Boasson Hagen igjen før den bryter målstreken.
– Helt ærlig så tror jeg ikke det samler seg igjen, slår han fast.
– Jeg tror det går en gruppe mot slutten og forhåpentligvis får vi med en mann, og det blir Edvald. Man vet ikke hva som skjer etter et så langt løp, og jeg har en bedre ratio enn ham i slike konkurranser. Men løypemessig står det bedre til ham, så får vi se hvordan han tåler distansen, sier Kristoff.
Der han alltid sitter med, er det ikke alltid Boasson Hagen gjør det. Det hender at magen slår seg vrang, og det er selvsagt mye som kan skje i løpet av seks timer på sykkelsetet.
Men dersom skjebnens ironi slår ned på samme plass to ganger, og Boasson og Kristoff ankommer målområdet side ved side, hvem er egentlig raskest av de to?
– I den grad det er en duell, så er han bedre i en massespurt der han finner veien fram i feltet og er i riktig posisjon. Blir jeg levert i en god posisjon, føler jeg at min spurt absolutt er på høyde med hans, og kanskje bedre. Men det er akkurat den kampen inn mot spurten hvor han er litt bedre. Jeg er jo ingen utpreget spurter, men jeg har fått tilbake punchen jeg vil ha, presiserer Boasson Hagen.
Den beskjedne gutten fra Rudsbygd og den frittalende sliteren bosatt i Stavanger. Det vil alltid være en kime til debatt og uenighet rundt den norske landslagsduoen.
Ingen har vist seg villige til slepe den andre inn i et vell av pengebonuser, oppmerksomhet og lukrative avtaler.
Men verre enn å spurte mot lagkameraten sin, må det være om en utlending får reise hjem fra Bergen med gullet:
– Jeg føler fortsatt at jeg er hakket raskere enn Edvald, men det hender jo han slår meg og. Han var bedre enn meg i Tour de France, er Kristoff stor nok til å innrømme.
