«En løype som er skremmende perfekt for ham»

(procycling.no): Yorkshires åssider var kledd i en drakt av det britiske folk, da Tour de France besøkte regionen i 2014. For er det noen som kan matche Bergen i konkurransen om «folkefest» er det Yorkshire.

Det samme når det kommer til regn, men mens Bergen ble velsignet med sol og strålende vær, har det vært en fuktig uke i Yorkshire. Været har for alvor satt sitt preg på årets mesterskap og vil nok også gjøre det når herrene legger ut på sin fellesstart rett før klokken 10 søndag.

Været har vært med på å skape et forrykende drama i rittene så langt, med velt, sidevind og offensiv kjøring. Når herrene kjører sin fellesstart er det som vanlig et svært åpent og uforutsigbart ritt og i en seig løype akkompagnert av tøft vær ligger det an til en spennende affære.

Løypen

Med sine 285 kilometer er årets landeveisritt det lengst siden VM i Ostuni, Italia, i 1976, og det nest-lengste rittet på kalenderen i år – etter Milano-Sanremo. Inkludert den nøytrale sonen bikker de 300 kilometer. Løypen mangler imidlertid de lange bakkene og fordelt på de mange kilometerne er det bare 3500 høydemetre.

Det løypen mangler i bakker og klatring veier den imidlertid opp med kontinuerlig slitasje. Med smale veier, tekniske partier, korte og eksplosive bakker, vindutsatte partier og knapt et flatt parti må man alltid være årvåken og i riktig posisjon.

ANNONSE: Følg sesongen på Eurosport. Skaff deg tilgang til Eurosport Player her!

Herrenes ritt starter i Leeds, sør for Harrogate og gjennom de 185 første kilometerne av rittet følger man hovedsakelig den samme løypen som under Grand Départ fra Tour de France 2014. Man sykler nordover fra start og har tre bakker underveis. Først Cray (2,9 kilometer à 5 prosent) etter 68 kilometer, før man vender østover etter Buttertubs (6,7 kilometer à 4,3 prosent) etter 103,5 kilometer, og til slutt sørover igjen mot Harrogate etter Grinton Moor (4,4 kilometer à 5,4 prosent) etter 129 kilometer.

Når man etter hvert nærmer seg Harrogate igjen kommer man inn gjennom Ripley og entrer den lokale runden omtrent halvannen kilometer fra målstreken. Når rytterne passerer den for første gang venter syv forseringer av den 13,7 kilometer lange, ubarmhjertige runden, som minner veldig om en klassisk, belgisk kermesse-runde.

Den lokale runden har bare 214 høydemeter per runde, men det er konstant rullende terreng, partier som strekker feltet, utallige akselerasjoner og stress hele tiden. Å holde en posisjon langt fremme i feltet vil være kritisk. Fra start på runden stiger det jevnt og trutt de to første kilometerne opp til Harlow Hill, og veien er tilnærmet rett de første 4,5 kilometerne. Gjennom en 90 graders høyresving tar man inn på Otley Road, det er noen fine, falske flater, før man stuper ned mot Pot Bank.

Her venter det første, kritiske punktet i løypen. En skarp venstre sving leder rett inn i en ny, 150 graders høyresving, før man krysser elven Oak Beck over en smal bro, med en kjapp venstre-høyre kombinasjon og rett inn i en bratt knekker. Her er det såpass smalt og teknisk at feltet vil være på maks to rekker, og det vil bli en voldsom trekkspilleffekt. Det vil koste rytterne som sitter for langt bak dyrt, fordi man må spurte seg opp igjen i fart og for å henge med.

Den bratte knekkeren er også perfekt for å rive seg løs, og man bør forvente strategiske angrep her tidlig. Etter den første kulen går man inn i en ny, lengre bakke, med ti prosent på det verste. Holder man trykket oppe her og beholder et langstrakt felt kan man igjen sørge for at strikken ryker over bakketoppen, og det er et typisk sted hvor en større gruppe kan gå av gårde. Her sykler man dog nordover og kommer vinden derfra vil det selvsagt sette sitt preg.

Etter strekket etter bakketoppen svinger man av mot høyre og vender tilbake mot Harrogate. Straks venter en nedkjørsel som igjen skal ta rytterne over Oak Beck, og hvor en ny, krevende høyre-venstre-kombinasjon venter, med påfølgende bakke. Nå venter Harlow Moor. Verst i bunnen med ti prosent og totalt én kilometer à 6 prosent. Over bakketoppen kommer man med god fart ned Valley Drive og i bunnen ligger en rask 150 graders sving mot venstre opp Cornwall Road, med påfølgende knekker. Forvent igjen feltet strukket godt ut og angrepene gå i motbakken, hvor det er perfekt å få en gruppe av gårde.

Inne i Harrogate er det også perfekt for en gruppe å lure feltet. Det er mange svinger, tett bebyggelse og vegetasjon, som gjør at sikten er begrenset og det er vanskelig å holde kontroll. Inn på den siste kilometeren kommer man med høy fart inn i nestsistesving, en skarp 90 grader mot venstre, før man straks svinger mot høyre inn på oppløpet. De siste 500 meterne stiger det med tre prosent, men det er brattest i starten, hvor det er perfekt for et siste, desperat forsøk på å unngå en spurt.

Artikkelen fortsetter under bildet!

Jakter revansj

procycling.no hadde vanskelig for å komme unna en høytflyvende Julian Alaphilippe til fjorårets brutale VM i Innsbruck. Franskmannen skuffet imidlertid i de utenomjordiske stigningsprosentene opp «Highway to Höll» og ble nummer åtte, mens Romain Bardet reddet den franske æren med sølv.

Mens Loulou kom seilende på en bølge av seire gjennom fjorårets høstsesong har det gått tråere i år. Men det er kanskje forståelig at årets sesong har kostet, etter en strålende vårsesong med seire i blant annet Strade Bianche, Milano-Sanremo og Fléche Wallonne, før han leverte en Tour de France som sent vil bli glemt.

ANNONSE: Følg sesongen på Eurosport. Skaff deg tilgang til Eurosport Player her!

Endagsrittene i Kanada endte med 7. og 13. plass, og det sprutet ikke av forsøkene til Deceuninck – Quick-Step-rytteren. Men 27-åringen har nok roet livet ganske bra ned, for å komme til hektene igjen etter en frenetisk Tour, forsøkt å bygge opp en toppform i det stille og komme inn med overskudd til årets verdensmesterskap.

Alaphilippe har de to siste årene kanskje vist seg som sykkelsportens mest allsidige rytter, og leverer på høyt nivå i alle terreng. Tross null skremmeskudd denne høsten er det vanskelig å komme unna han også i år, med en løype som er skremmende perfekt for ham. Smale veier, tekniske partier, posisjonskamp, opp og ned i fart hele tiden vil han dra stor nytte av, og kan rulle billig med, samtidig som han har flere bra utskytningsramper. Hans hvasse spurt gjør ham også livsfarlig å ha med på oppløpet.

Artikkelen fortsetter under bildet!

Jakter historie

Med tanke på antall seire har Peter Sagan sin magreste sesong siden 2009, året før han ble proff i Liquigas. Bare fire seire har det blitt på slovaken. Etappeseier i Tour Down Under i januar, i Tour of California i mai, i Tour de Suisse i juni, før han rasket med seg den sedvanlige etappeseieren i Tour de France (og selvsagt poengtrøyen, som vanlig).

Etter han sikret den historiske VM-trippelen i Bergen i 2017 ble det for mye klatring for Sagan i fjor. I selskap med Alfredo Binda, Rik Van Steenbergen, Óscar Freire og Eddy Merckx deler han nå tronen for flest VM-seire, men i Yorkshire ligger forholdene nok en gang til rette for at 29-åringen på ny skal skrive historie.

Sagan endte opp med bedre resultat enn Alaphilippe i Kanada, da han kun ble slått av Michael Matthews i Grand Prix de Québec. Men i kjent stil kastet BORA-hansgrohe-rytteren rundt seg med krefter og viste styrke – åpenbart nær en toppform.

I likhet med Alaphilippe er det mange av de samme stikkordene som gjelder, for ikke å snakke om den uvurderlige erfaringen han har – oppskriften på å vinne VM. Enkelte ryttere trives særdeles godt i VM-formatet, med et par håndfuller lokale runder og Sagan åpenbart en av dem. Det gjør rittet lettere å lese for ham og Sagan kan bli klokere runde for runde.

Harrogate-løypen har sine likhetstrekk med Bergen, selv om det også er to vidt forskjellige løyper, men uansett om det blir et forrykende ritt eller et mer kontrollert ritt er det mulig for Sagan å følge oppskriften fra forrige VM-gull: ligge lavt og så komme som troll av eske på de siste kilometerne. Det er nok uansett i hans interesse at det blir et tøft ritt, for å riste av seg så mange raske bein som mulig. En fordel for Alaphilippe og Sagan er også at de er udiskutable kapteiner hos sine respektive nasjoner, selv om lagene nødvendigvis ikke er de sterkeste.

Artikkelen fortsetter under bildet!

Beneluxisk duo

To ryttere som imidlertid har fyrt på alle sylindre de siste månedene er Philippe Gilbert og Mathieu van der Poel, som begge har levert en rekke hårreisende prestasjoner.

Fenomenet Van der Poel er også bookmakerne sin favoritt. Kanskje ikke så rart etter hvordan han dominerte Tour of Britain, selv om startfeltet ikke hadde VM-kvalitet så er det ingen tvil rundt nederlenderens kvaliteter.

Etter en formidabel sykkelkross-sesong leverte han en fantastisk vårsesong på landeveien, med seier i Grand Prix de Denain, Dwaars door Vlaanderen, Brabantse Pijl og en uforglemmelig prestasjon i Amstel Gold Race. Etter en lang pause, hvor han i mellomtiden tok tre World Cup-seire på terrengsykkelen, var han tilbake med etappeseier på den første etappen i Arctic Race of Norway, før en forkjølelse tok ham litt. Han var imidlertid 100 prosent igjen i Tour of Britain, hvor det ble tre etappeseire og sammenlagttriumf. Avslutningene i rittet er ikke ulik avslutningen han møter i VM.

ANNONSE: Følg sesongen på Eurosport. Skaff deg tilgang til Eurosport Player her!

Mens han spurtslo sin raske landsmann Cees Bol (Team Sunweb) på den åttende og siste etappen, var han i en annen liga ved de to øvrige etappeseirene. I bakkeavslutningene til Kendal (4. etappe) og Burton Dassett Country Park (7. etappe) distanserte han konkurrentene med sin monstrøse akselerasjon. Om ikke startfeltet var det beste i det britiske etapperittet viste han imidlertid styrke i brosteinsbakken Moskenstraat i Primus Classic, hvor Sagan ikke maktet å følge og Van Avermaet så vidt maktet å holde tritt, før han gav noen meter over toppen.

Artikkelen fortsetter under bildet!

Gilbert måtte kalibrere sesongplanen på nytt etter å ha blitt vraket til Tour de France, men har maktet det fint. Gjennom Adriatica Ionica Race, Prudential RideLondon og BinckBank Tour bygget han seg opp til Vuelta a España, som han kom ut av med to overbevisende etappeseire. I de bratte baskiske stigningene rundt Bilbao kjørte han solo til etappeseier på den 12. etappen, før han selvsikkert knakk Sam Bennett på den frenetiske 17. etappen.

Et utskillelsesritt vil passe Gilbert bra, og med tekniske partier og noen ramper er det muligheter for ham til å sette seg selv i vinnerposisjon. I vueltaen virket han gjennomsolid omkranset av et sterkt Deceuninck – Quick-Step, og det belgiske VM-laget er også av ypperste klasse. Det er den ene luksushjelperen etter den andre og med den bredden det laget har kommer de til å gjøre rittet hardt, og sende ut folk i alle grupper som går.

I tillegg har man også Greg Van Avermaet, som viste gryende form med sin første World Tour-seier på to og et halvt år i GP de Québec, i delt lederskap med Gilbert. Duoen har imidlertid ikke positive assosiasjoner til samarbeidet seg i mellom etter tiden sammen i BMC, men skal visst ha et greit forhold nå. De må likevel sjonglere ambisjoner og taktikk seg i mellom.

Men med fryktinngytende prestasjoner kommer også favorittstempelet, og mens Sagan og Alaphilippe har vært litt mer beskjedne, er nå Van der Poel mannen alle snakker om. Han må derfor regne med at hver eneste bevegelse han gjør blir fulgt tett og at han må ta mye ansvar. Det samme gjelder Gilbert. En annen ting kan være at de har bommet litt med timingen på formtoppen.

Mens Gilbert er en anerkjent og respektert leder, så står Van der Poel uten noe ritterfaring sammen med de øvrige rytterne på det nederlandske laget. 24-åringen hadde opprinnelig ikke tenkt til å sykle VM, men ble overbevist med lovnader om at laget samlet seg rundt ham. Han sjonglerer fremdeles sykkelkross, terrengsykkel og landevei, og sykler til daglig for prokontinentallaget Corendon-Circus, mens resten av laget er WorldTour-proffer. Han har gjerne vært vant med å klare seg selv og hans fysiske kapasitet kan også muligens gjøre at klarer seg også i VM, men hvordan håndterer han å lede det nederlandske laget, og klarer han å være tydelig og få dem til å samle seg rundt ham?

Artikkelen fortsetter under bildet!

Mange outsidere

Den store sjarmen med VM er jo alle de forskjellige scenarioene som kan utspille seg, ettersom man har en så stor gruppe ryttere som kan vinne, samtidig som taktikker og konstellasjoner i landslagsritt nødvendigvis ikke alltid er håndterlig.

For bak våre fire største favoritter finner vi kobbel av outsidere. Greg Van Avermaet er allerede nevnt, og etter en liten nedtur etter den vanvittige 2017-sesongen har han en ganske god høst, med en nødvendig innsprøytning av selvtillit etter Québec. Belgieren har naturligvis VM som et stort mål og sesongen hans har vært bygd opp rundt det. Det kan forklare underprestasjonen i Tour de France og at han nå kan treffe veldig godt med formen til Yorkshire.

CCC Team-rytterens avslutningsegenskaper er ikke uefne, og det gjør ikke Sam Bennett, Matteo Trentin eller Alexey Lutsenko seg bort. Alle klare kapteiner i sine lag og alle blant de store formrytterne denne sesongen. Bennett har vel muligens vært den beste spurteren i 2019, men har samtidig tatt store steg med tanke på kapasiteten og bakkeegenskapene. I den tøffe finalen i Guadalajara utfordret han Philippe Gilbert, og i den meget tøffe bakkeavslutningen til Toledo på den 19. etappen slo han Gilbert, Zdenek Stybar og Alejandro Valverde. Med flere gode prestasjoner, samt to etappeseire i vueltaen, kan han bli meget farlig.

Artikkelen fortsetter under bildet!

Trentin var den som ga Van der Poel mest kamp i Tour of Britain og er godt innkjørt på de britiske veiene. Én etappeseier der og konstant i toppen på de fleste etappene, før han forrige søndag vant det kuperte endagsrittet Trofeo Matteoti som siste oppkjøring til VM. Kasakhstanske Lutsenko har karrierens beste sesong og har vist at han også håndterer alt mulig terreng. Fra sammenlagtseier i Arctic Race of Norway har han en meget solid rekke i de italienske endagsrittene nå i forkant av VM. Andreplass i Coppa Agostoni, og seier i Coppa Sabatini og Memorial Marco Pantani.

Etter en skuffende sesong svingte Michael Matthews med hammeren i Grand Prix de Montreal etter en skuffende sesong. Australieren har de allsidige egenskapene som går igjen blant favorittene her, men er han rå nok? Alejandro Valverde nok har skumle planer om å gå ut med æren i behold, om han skal miste regnbuetrøyen og har vokst inn i en strålende form utover sesongen.

Tsjekkiske Zdenek Stybar er ofte på vinnerlaget i Deceuninck – Quick-Step, mens i VM får han gjøre som han selv vil. Viste form på flere Vuelta-etapper og den solide rytteren vil trives i årets VM-løype. Matej Mohoric og Jakob Fuglsang kan også hake av i flere av boksene for hvilke egenskaper som passer i denne løypen, men er avhengige aav å gjøre noe spektakulært. Sloveneren er en løs kanon, mens dansken har gjennom hele sesongen, og spesielt i Liège-Bastogne-Liège, vist hva han er kapabel til.

Så var det Alexander Kristoff, da. Klisjeen ‘aldri avskriv Alexander Kristoff’ lever i beste velgående, også i Yorkshire. Med den riktige utviklingen er dette en klassisk sliteløype som passer 32-åringen bra, men han er nok avhengig av å slite seg med en større gruppe, som trolig kjører inn noen av de overnevnte favorittenes angrep, helt på slutten. Det kommer til å bli angrep i hytt og gevær, og vanskelig å kontrollere. Norge er nok avhengig av å alliere seg med nasjoner som Irland og Tyskland, for å prøve å holde det samlet. Og det er et meget solid mannskap sølvmedaljøren fra Bergen har rundt seg.

procycling.nos favorittvurdering:

*****
Julian Alaphilippe, Peter Sagan

****
Philippe Gilbert, Mathieu van der Poel

***
Greg Van Avermaet, Sam Bennett, Matteo Trentin, Alexey Lutsenko

**
Alexander Kristoff, Michael Matthews, Zdenek Stybar, Jakob Fuglsang, Matej Mohoric, Alejandro Valverde

*
Ben Swift, Michael Valgren, Benoit Cosnefroy, Simon Clarke, Ivan Garcia, Bauke Mollema, Diego Ulissi