(procycling.no): Etter Peter Sagans historiske tre VM-seirer på rad er det endelig lettvekternes tur til å skinne igjen, i en svært tøff VM-løype i Innsbruck. En uke med tøffe og intense konkurranser skal kulminere med den tøffeste bakken av dem alle: Höttinger Höll – omdøpt til «Highway to Höll» for anledningen.
Årets VM-løype går inne i historiebøkene som kanskje én av de aller tøffeste. Over 252,9 kilometer skal rytterne få bryne seg på 4670 høydemeter klatring. Etter en 84,7 kilometer lang transportetappe fra Kufstein tar man fatt på seks lokale runder rundt Innsbruck.
Runden er 23,8 kilometer lang, som inkluderer den 7,9 kilometer lange klatringen til Igls, som snitter på 5,7 prosent. Deretter gjenstår én runde à 31 kilometer som skal avslutte rittet, med Höttinger Höll. 3,2 kilometer med 11,5 prosent gjennomsnittlig stigning, og som makser ut på latterlige 28 prosent nær toppen.
Fra toppen gjenstår 8,5 kilometer. Først en rask og teknisk utforkjøring, før bare noen kilometer med rullende terreng gjenstår før verdensmesteren skal kåres.
Åpent ritt
Selv om Peter Sagan stiller til start vil slovaken neppe spille noen rolle når rittet skal avgjøres, selv om han utvilsomt kommer til å gjøre sitt beste for å forsvare og ære regnbuetrøyen.
Verdensmesterskapet skaper ofte spennende dilemmaer og scenarioer. Men sykler ikke for sine profesjonelle lag, som man gjør 51 uker ellers i året, men for landslag. Det betyr gjerne at personlige ambisjoner, konflikter og konstellasjoner på tvers av land kan være med på å piffe opp rittet.
Det er heller ikke noe spesielt hierarki etablert, det er varierende størrelse på lagene og man tar ikke ansvar på samme måte, som vi gjerne ser Team Sky gjør under Tour de France og en rekke andre ritt i løpet av sesongen.
Årets løype er svært krevende og det er vanskelig å forestille seg noe annet enn at en svært liten gruppe kommer til mål sammen, eller at ryttere kommer enkeltvis, men løypens utforming kan gi en spennende dynamikk.
Det er ubestridelig mye klatring i rittet, men det er også mye utforkjøring og lettkjørte partier mellom klatringene. Når det går oppover er det helt klart mulig å gjøre skade og rive seg løs, men når det roer seg, feltet blir passivt og ingen vil dedikere seg i front av feltet, kan man benytte seg av disse partiene til å posisjonere seg godt rent taktisk med å sende ut ryttere.
Avgjørelsen kan gjerne falle i det lettkjørte terrenget når alle er slitne og det oppstår et vakuum – slik vi så Marc Hirschi avgjøre U23-rittet fredag. Men trolig blir det vanskelig å unngå en avgjørelse i «Highway to Höll», mellom de aller største favorittene.
SKIFTES UT? Det meste tyder på at Peter Sagan har hatt sin siste dag i regnbuetrøya på en stund. To av dem til hans venstre, Michal Kwiatkowski og Julian Alaphilippe, er blant de største favorittene til å ta over trøya fra Sagan. FOTO: AFP PHOTO / YANN COATSALIOU
Holder formen?
Den som sist vant VM – og ikke heter Peter Sagan – var Michal Kwiatkowski i Ponferrada, i 2014. Den gang syklet polakken for Quick-Step Floors, men har siden meldt overgang til Team Sky, hvor han også har startet prosessen med å transformere seg til en Grand Tour-rytter.
Han har imidlertid ikke lagt klassiker- og endagsrittene helt bak seg ennå. Det ville også vært synd å se et slikt formidabelt talent gå til spille, fordi «Kwiato» er en fullblods éndagsspesialist, med en sjelden allsidighet.
I tillegg til å være tidligere verdensmester, har han også Milano-Sanremo, Strade Bianche (x2), Clásica San Sebastian, Amstel Gold Race og E3 Haralbeke, samt pallplasser i både Liège-Bastogne-Liège og Flèche Wallonne på merittlista.
28-åringen har imidlertid rundet 90 rittdager denne sesongen, med Critérium du Dauphiné, Tour de France, Polen rundt og Vuelta a España på løpende bånd. Han maktet likevel å ta en svært imponerende fjerdeplass på den individuelle tempoen i midtuken, men man skulle nesten tro at sesongen begynner å tære på.
I tillegg til å være en strålende puncheur, har han også vist seg som en god klatrer. Hans håndteringsevner på sykkelen gjør at det er en tiltalende løype for Team Sky-rytteren. Han vil kanskje få det tøft mot de aller råeste klatrerne, men et tidlig angrep kan kanskje være seiersoppskriften.
Surfer på seiersbølge
Da Kwiatkowski tok VM-tittelen i Ponferrada, var Julian Alaphilippe på vei til å blomstre i rygg på ham i Quick-Step. De siste årene har «LouLou» virkelig tatt stegene.
Franskmannens aggressive kjørestil har blitt et fornøyelig og sedvanlig syn, og etter hvert har han også klart å temme sitt overmodige, unge sinn. Med en litt mer pragmatisk tilnærming, vinner han nå også jevnt og trutt, godt integrert i Quick-Steps fantastiske vinnerkultur.
Den store seieren kom i Flèche Wallonne i vår, da han endelig tok knekken på Alejandro Valverdes utrolige seiersrekke. Siden har suksessen fortsatt. Etappeseier i Critérium du Dauphiné ble fulgt opp med to etappeseire i Tour de France og seier i klatrekonkurransen, etter en offensiv forestilling. Siden touren har han vunnet alle tre rittene han stilte opp i. I Clásica San Sebastian var han igjen overbevisende, før det ble sammenlagtseire i både Tour of Britain og Okolo Slovenska.
26-åringen er virkelig i flyten og på en seiersbølge, og virker å fremdeles ha rikelig med overskudd etter sin beste sesong som proff. Han viste også i la Grand Boucle at han kan håndtere lengre stigninger, og akselerasjonen hans i de aller bratteste stigningene er det få som kan matche. Utforferdighetene er også upåklagelige.
STERKT LAG: I tillegg til Julian Alaphilippe, stiller også Frankrike med blant andre Thibaut Pinot og Romain Bardet. Foto: Tim de Waele/Corbis via Getty Images
Det franske laget har også flere strenger å spille på, som kan komme Quick-Step Floors-rytteren til gode. Romain Bardet og Thibaut Pinot er begge klatrere i verdensklasse. Bardet går også fryktløs til verks utfor og kan bli en joker for det franske laget. Pinot vant to av de tøffeste klatreetappene i vueltaen, men er langt dårligere stilt i utforkjøringene enn sine to landsmenn. Trioens samlede styrke kan dog blir vanskelig å håndtere i søndagens ritt.
Veteranens nemesis
Alejandro Valverde har passert godt over 100 proffseire. 38 år gammel er han fremdeles en dominerende forse i sykkelsporten, men verdensmester har han aldri maktet å bli.
Rittet har blitt hans store nemesis, og til tross for en enestående stabilitet (2, 6, 2, 3, 57, 37, 9, 3, 3, 3, 5 i sine deltagelser) har han enda ikke kunne ikle seg regnbuetrøyen. Med den tøffe løypen i Innsbruck har årets ritt vært et stort mål for mannen fra Murcia.
I Vuelta a España kjempet han lenge om sammenlagtseieren, men mot slutten av rittet falmet han. Han tar imidlertid med seg to etappeseirer og femteplass i sammendraget. Selv om han virket litt tappet i det man nærmet seg Madrid er han åpenbart i god form, og dette kan være hans siste sjanse til å ta trøyen han streber etter. Movistar-rytteren kommer kanskje til kort i klatringene, men i en mindre gruppe har han en giftig avslutning.
NY OG GAMMEL VIN: Enric Mas og Alejandro Valverde viste seg som de sterkeste i feltet opp stupbratte Balcon de Bizkaia i vueltaen. Foto: Michael Steele/Getty Images
Med seg på laget har han høytflyvende Enric Mas, utropt som «den neste Contador». 23-åringen har lenge vært kjent som et stort talent, men har i løpet av sesongen virkelig vist seg frem og sprang ut i full blomst under vueltaen, hvor han etter etappeseier på den 20. etappen også sikret seg andreplass i sammendraget.
Quick-Step Floors-rytteren var en prominent skikkelse på klatreetappene i den spanske Grand Touren, og har han beholdt formen og beina på bakken kan han også være med å prege finalen i årets verdensmesterskap. Lite erfaring fra éndagsritt og mesterskap taler dog litt i mot mannen, som sykler sitt første VM siden juniorklassen.
Setter sin lit til brødreparet
Uten sine to største stjerner, Chris Froome og Geraint Thomas, til start, er det Yates-brødrene som skal forsvare Storbritannias ære i årets verdensmesterskap.
Begge Mitchelton-Scott-rytterne kommer inn fra Vuelta a España i strålende form, med Adam som luksushjelperytter da Simon tok sin første Grand Tour-seier. Tett på Giro-seier i mai sprakk Simon, etter en dominant forestilling i rittets to første uker.
I vueltaen så vi en litt mer konservativ brite, men han viste seg igjen som den sterkeste klatreren og i Spania skulle han holde hele veien. Slik 26-åringen har klatret i år, blir det vanskelig å riste ham av seg i motbakkene. Hans aggressive og kompromissløse kjørestil kan også være nyttig i søndagens løype, hvor det kan bli en fordel å antesipere konkurrentenes taktikk.
GIFTIG BRØDREPAR: Adam (venstre) og Simon (høyre) Yates er begge blant favorittene. Foto: Michael Steele/Getty Images)
Adam hadde en skuffende Tour, men reiste seg igjen i vueltaen han også og leverte en solid jobb for broren, spesielt mot slutten av rittet.
Spørsmålet til VM blir hvem av dem som kommer til Innsbruck i best form. Tre ukers hardkjør og utladningen etter vuelta-seieren, kan gjøre at Adam viser seg som den sterkeste. Han er også den av brødrene som har vist seg best i éndagsritt tidligere, med seier i Clásica San Sebastián i 2015.
Nibali eller Moscon?
I en slik løype er Vincenzo Nibali vanligvis selvskreven blant favorittene, men det er vanskelig å si om han har kommet seg tilbake i toppform etter bruddet i ryggen fra Tour de France.
Forestillingen i Vuelta a España var ikke overbevisende og sicilianeren har meldt at Gianni Moscon er Italias beste kort i Innsbruck. Men man kan imidlertid aldri avskrive Lo Squalo. Han viste sin unike klasse da han snøt spurterne for seieren i Milano-Sanremo, etter et dristig angrep på Poggio.
Italieneren har en egen evne til å åpne opp ritt og ta sjanser ingen andre tar. Er den fysiske kapasiteten i orden er han en tøff mann å bryne seg på. Sliter han i motbakkene kommer garantert et fryktløst angrep i utforkjøringene.
Mens det har skortet med resultater fra Nibali, har Gianni Moscon har vært langt mer overbevisende. Etter å ha blitt kastet ut av Tour de France, for å ha langet ut etter Fortuneo-Samsic-rytter Elie Gesbert, vant han i comebacket i Coppa Agostoni for to uker siden.
Videre viste han fryktinngytende form da han temmet Romain Bardet i Giro della Toscana. Franskmannen ga det et forsøk opp Monte Serra, men Team Sky-rytteren kontret raskt og Bardet måtte bite tenna sammen for å komme seg med over toppen. I spurten var Bardet sjanseløs og Moscon jublet for en ny seier.
I Coppa Sabatini ble det en ny pallplass, mens Moscon også var en del av Sky-laget som tok fjerdeplass på lagtempoen. Etter å ha blitt diskvalifisert fra fjorårets VM, for å ha hengt på den italienske følgebilen, har han mye å revansjere.
En annen som skal være i godt slag er Domenico Pozzovivo. Den lille klatreren ble distansert av Moscon og Bardet på Monte Serra, men kom tilbake i utforkjøringen og tok til slutt tredjeplass. Han har også rapportert om watt-rekord på trening. I 28 prosent bratte Höttinger Höll kommer hans 53 kilo svært godt med.
VM i Innsbruck markerer også ti år siden den forrige italienske medaljen i VM. Den kom på hjemmebane i Varese, da Alessandro Ballan tok gullet foran Damiano Cunego. Italienerne har slitt i mesterskap siden, men kanskje Matteo Trentins EM-gull i Glasgow i august var vendepunktet.
TI ÅR SIDEN: VM i 2008 var sist Italia tok en medalje på herrenes fellesstart. Den gang vant Alessandro Ballan foran Damiano Cunego, etter at Paolo Bettini hadde vunnet de to foregående årene. Foto: Tim De Waele/Getty Images)
Den flyvende slovener
Primoz Roglic strålende sesong har sørget for å gi Slovenia full kvote i årets landeveisritt. LottoNL-Jumbo-rytteren har hatt en forrykende sesong, som var nær i å toppe seg med en pallplass i Tour de France.
Full kvote er dog ikke synonymt med en sterk tropp og den tidligere skihopperen må nok belage seg på å gjøre det meste selv. Han har imidlertid dedikert seg fullt mot årets VM og den temposterke rytteren sto også over den individuelle tempoen for å forberede seg mot fellesstarten.
28-åringen har gjennom sesongen vist at han er en av verdens fremste klatrere og da han vant den 19. etappen til Laruns i Tour de France viste han virkelig hvilke kvaliteter han besitter. Da han ikke maktet å riste av seg konkurrentene i klatringen opp Col d’Aubisque, skled han i fra i utforkjøringen og holdt unna. Et lignende scenario kan utvilsomt utspille seg søndag.
VANT: Primoz Roglic suste ned Col d’Aubisque og tok etappeseieren i Laruns. Spørsmålet foran VM er hvordan formen til sloveneren er, etter at han slet noe i bakkene i Tour of Britain. FOTO: Chris Graythen/Getty Images
Nederlandsk joker
De nederlandske klatrerne har virkelig vokst frem de siste årene og det gir dem en solid håndfull i årets VM. Med Tom Dumoulin, Bauke Mollema, Steven Kruijswijk, Wilco Kelderman og Wout Poels til start er det mange strenger å spille på.
Dumoulin har etablert seg som en av verdens beste Grand Tour-ryttere, etter å ha fulgt opp Giro-seieren fra 2017 med andreplass i både giroen og touren i 2018. Men andreplass på den individuelle tempoen sementerer kanskje sesongen 2018 som en nesten-sesong.
Team Sunweb-rytteren innrømmet etter tempoen at sesongen begynner å røyne på, og det var samme ordlyden etter Tour de France, hvor han kjempet mot utmattelsen i noen uker i etterkant.
I stedet kan Bauke Mollema være jokeren som sikrer nederlenderne et etterlengtet resultat. Mens man på damesiden har dominert var Léon Van Bons bronse i 1997 sist man tok medalje på herresiden, og den tradisjonsrike sykkelnasjonen har ikke vunnet siden Joop Zoetemelk vant i Italia i 1985.
Mollema har spesielt et godt forhold til Clásica San Sebastián, et ritt som har et veldig lik karakteristikk som årets VM. Der har han vært blant de ti beste hvert år siden 2012 og på podiet hvert år siden 2016.
JOKEREN: Bauke Mollema er en spennende mann å følge. Problemet til nederlenderen er at han nok må komme alene. Hvis ikke blir det nok som i Clásica San Sebastián, hvor Julian Alaphilippe enkelt spurtslo ham. Foto: Amaia Zabalo/Getty Images
Mollema kjempet flere ganger om etappeseier i Tour de France og endte opp med det nest lengste strået ved to anledninger i Vuelta a España. Men hans offensive kjørestil kan posisjonere ham til en topplassering. Ikke identifisert som de aller største favorittene kan han fort gå litt under radaren.
Det kan også Poels, som tok seg i rittfri i august etter å ha kjørt både Giro d’Italia og Tour de France. I Tour of Britain viste han imidlertid at formen er god før VM, etter å ha slått Julian Alaphilippe på den sjette etappen og ble nummer to sammenlagt. Nederlenderen er ingen utpreget éndagsspesialist, men med seier i Liège-Bastogne-Liège er han helt klart kapabel til å gjøre et godt ritt. De bratteste partiene er også hvor den hengslete nederlenderen trives aller best.
Lovende i baskisk ekvivalent
En annen som kanskje går litt under radaren og mangler stjernestatusen blant andre Nibali, Valverde og Kwiatkowski kan skilte med, er Michael Woods. Den sympatiske canadieren har ikke mange årene på baken som proff, men har vist sitt talent en rekke ganger.
Den store forløsningen kom da han endelig tok sin første Grand Tour-etappeseier i Vuelta a España, i den stupbratte avslutningen opp Balcón de Bizkaia. Seieren var ikke bare et monumentalt øyeblikk i sykkelkarrieren, men også personlig, etter at han og konen opplevde at sønnen deres ble dødfødt bare to måneder tidligere.
Den tidligere mellomdistanseløperens prestasjon opp Balcón de Bizkaia gir ham et godt skussmål foran Höttinger Höll. Den baskiske klatringen makset nemlig på 23 prosent og er ikke helt ulik utformingen til den østerrikske bakken som venter søndag.
31-åringen har flere gode resultater fra klassikerne og viste seg også som en topprytter, da han tok andreplassen i Liège-Bastogne-Liège bak Bob Jungels i vår. Canada er imidlertid ingen sykkelnasjon ennå og selv om de har fått fire plasser til årets ritt må nok Woods regne med å bli isolert tidlig.
Klatrelaget
Det ville kanskje vært urettferdig å utelate colombianerne fra favorittsaken i en så fordelaktig løype. De naturlige klatrerne vil nok trives godt i Innsbruck, selv om man gjerne ikke har de naturlige endagsrytterne i troppen. Det er imidlertid et hav av førsteklasses klatrere.
Rigoberto Uran har dog vist at han kan mestre det, med seier i Milano-Torino (2017), tredjeplass i Il Lombardia (2016) og seier i Grand Prix Québec (2015), og med på en stigende kurve fra vueltaen er det gjerne 31-åringen som er deres sikreste kort.
FIN SESONGSTART: Rigoberto Uran åpnet sesongen med etappeseier i Colombia Oro y Paz, men har ellers hatt en beskjeden sesong. FOTO: Maximiliano Blanco/Velo/Tim De Waele/Getty Images
Sergio Henao har også flere gode endagsritt på sin palmarès, men formen hans er mer usikker. På sitt beste er Nairo Quintana og Miguel Ángel López blant verdens beste klatrere, og i ryggen har de solide hjelperyttere i Winner Anacona, Rodrigo Contreras, Sebastián Henao og Daniel Martínez.
Colombianerne vil nok sitte med dypt inn i finalen søndag.
For tøft for klassikerlaget?
Et land som er vant til å prege herrenes fellesstart i VM er Belgia, som har flest VM-gull i historien.
Den sykkelgale nasjonen skulle nok likevel ønsket seg at løypa var noe lettere, men det samme ble også i forkant av OL i Rio de Janeiro. Den gang tok Greg Van Avermaet et meget overraskende OL-gull, og klassikereksperten har flere ganger vist at han også klatrer veldig bra.
I tillegg har de en trio med Tiesj Benoot, Tim Wellens og Dylan Teuns som også klatrer meget bra. Benoot har fått både Tour de France og Vuelta a España ødelagt av velt, og hvilken form han kommer i er usikker. Wellens hadde på sin side en fantastisk innledning på sesongen, og har gjennom hele sesongen holdt et høyt nivå.
Dylan Teuns hadde, i motsetning til Benoot, en god vuelta. Der markerte han seg i en rekke brudd de siste to ukene og endte fem ganger blant de fem beste.
Det som er felles for dem alle er at de ikke er redde for å angripe. Spesielt Wellens har vis sett med en rekke angrep langt unna mål tidligere i karrieren. Det blir også nøkkelen for Belgia om de skal ha en sjanse i årets VM. Selv om de har flere gode klatrere, har de ingen som normalt sett er blant de fem-ti beste om det blir et passivt ritt. De er avhengige av å gjøre rittet hardt på sin måte, samtidig som de selv klarer å komme i forkant av de største favorittene før den siste runden.
procycling.nos favorittvurdering:
***** Julian Alaphilippe
**** Alejandro Valverde, Adam Yates og Gianni Moscon
*** Michal Kwiatkowski, Simon Yates, Primoz Roglic og Romain Bardet
** Thibaut Pinot, Enric Mas, Rigoberto Urán, Bauke Mollema, Vincenzo Nibali, Michael Woods og Miguel Ángel López
* Wout Poels, Domenico Pozzovivo, Tim Wellens, Dylan Teuns og Dan Martin
For Norge sin del har vi syklet oss til en kvote på seks ryttere og stiller til start med Odd Christian Eiking, Edvald Boasson Hagen, Vegard Stake Laengen, Sven Erik Bystrøm, Markus Hoelgaard og Carl Fredrik Hagen. I en løype så spekket med klatring er det trolig liten tvil om at Eiking er det norske alibiet, men askøyværingen skal få litt å henge fingrene i mot verdenseliten som stiller til start.
