HERSTAL (procycling.no): Odd Christian Eiking og Bo André Namtvedt. Likheten er slående. På mange måter. Begge fra Askøy utenfor Bergen. Begge gode klatrere, begge svake i en spurt. Utseendemessig kan man også trekke paralleller. Brun hud, mørke øyne og middelhavsmanke er åpenbare fellesnevnerne. Nesten litt latinsk. Det som skiller de to er kontekst.
Namtvedt kunne blitt en god, norsk representant i Ardennerklassikerne, rittene hvor FDJ-rytter Eiking har ambisjoner for fremtiden. I 1988 vant Namtvedt amatørutgaven av Liège-Bastogne-Liège, og fire profftilbud haglet inn umiddelbart. Han ble proff, men hadde ikke mye å stille opp med mot EPO-generasjonen. I 1994 syklet han både Flèche Wallonne og Liège, to utgaver som siden har blitt notoriske. Med en giftig resept fra Michele Ferrari fløy Gewiss-rytterne avgårde.
– Det var ganske merkelige ritt, og første gang man tenkte: «Dette går ikke lenger». Vi begynte å tenke på å gi opp, husker Namtvedt i dag.
For selv om 49-åringens krusete hår tatt noen gråe nyanser, er minnene fra hans aktive periode er fortsatt fargerike og klare.
– Laget mitt, WorldPerfect, var nummer to i verden da vi begynte sesongen, men på slutten av året var vi nummer 15. Det var katastrofe. Ryttere som Frans Maassen og (Edwig) Van Hooydonck snakket ut. Alle visste hvem Ferrari var. For det var jo ikke bare kapteinene som «juicet». Alle hjelperne begynte å fly også.
Selv om Namtvedt slo til med en sterk 6.plass i Clasica San Sebastian, kastet han inn håndkle ved slutten av 1994. Motivasjonen var borte og proffkarrieren over. I dag driver han sykkelbutikk. Han er også leder for sportslig utvalg i Bergen Cykleklubb, klubben som fostret frem hans de facto etterfølger. Nå unner han stortalentet Eiking suksess i Ardennene, og proffkarrieren han aldri fikk selv.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
PARIS-NICE: Eiking viste seg frem i brudd i Paris-Nice. Dessverre ble han syke like etter. Det har ødelagt oppkjøringen til Ardennene (foto: Tim de Waele)
Vi treffer Namtvedt-kopien en liten mil nord for Liège. Det er to dager før debuten hans i Liège-Bastogne-Liège. Eiking har nettopp gjort en 85 kilometer lang rekognosering og inntrykkene er mange. For nordmannen er samtlige bakker nye, alle er harde og Roche-aux-Faucons kanskje den verste. Brosteinsbakken på Rue Naniot har han lite til overs for.
– Den var jo litt unødvendig, sier Eiking – med tørr underdrivelse i stemmen.
21-åringen er forberedt på å hjelpe Arthur Vichot, som er FDJs kaptein i vårens siste klassiker. Hans egen form er ikke på topp eller som planlagt før sesongen startet. To sykdomsperioder (en etter Paris-Nice og en etter Critérium International) sørget for at Eiking tok fatt på sitt første felttog i Ardennene på 80 prosent.
– Jeg får nok en rolle i starten, der jeg må hjelpe Arthur så mye som mulig. Jeg har selvsagt lyst å fullføre. Så det hadde vært best med en fri rolle. Oppkjøringen hadde kanskje vært bedre uten Paris-Nice, slik at jeg kunne kjørt Baskerland i stedet. Men jeg ble syk. Planen var jo å være 100 prosent denne uken her. Uansett er det positivt at jeg lærer meg løypene og kjørestilen i disse rittene, forklarer Eiking.
Viktig å fullføre
På sikt tror Namtvedt at Liège vil passe Eiking bedre enn Amstel og Flèche Wallonne. Kanskje også bedre enn de høye fjellene i Tour de France.
– Slik han beskriver seg selv, og med tanke på resultatene han har, så likner han ganske mye på meg profilmessig. Hvordan man er i 20 km lange fjell, vet man aldri helt før man har prøvd. Akkurat nå er alt innenfor fem kilometer bra for han. Det var min styrke også, sier eks-proffen – som håper Eiking fullfører søndagens ritt.
Det er viktig at neoproffen får føle på litt av dynamikken mot slutten av den prestisjetunge klassikeren.
– Erfaringen han kan få, blir det viktigste for Eiking i Liège. Dette kan bli hans greie fremover. Distansen blir vanskelig nå. Men på sikt er det her resultatene hans kan komme. Tiden vil vise hvor bra det blir. Det kan hende at Ardennene passer han bedre enn de lange fjellene. Det ser vi tegn til allerede nå. Da han satt i brudd (i Sud Ardèche) var han jo over alt. Det var veldig imponerende. Dette blir samme greien, bare høyere nivå, sier Namtvedt – og føyer til følgende dekret:
– For Eiking blir det veldig viktig å fullføre. I proffritt er det alltid finalene som gjelder. Derfor må han prøve å være med i starten av selve finalen.
Snodig nok er det den yngste av Askøy-syklistene som er mest konservativ. Eiking er enig med Namtvedt om at Liège kler han bedre enn Amstel. Men slik formen er nå, tar han finalen som en bonus.
– Ja, Liège kler meg bedre. Åpenbart. Bakkene er litt lengre. Amstel er et ritt der sånne som (Michael) Matthews kan vinne. Liège er ikke langt unna et rent klatreløp. Men jeg har ikke store forventninger til meg selv på søndag. Håpet er å henge med så lenge som mulig, sier en ydmyk Eiking – selv om ambisjonene ligger latent.
– Det er vanskelig å skynde seg på proffnivå. Man må ta det som det kommer. Om jeg kan være med i finalen neste år, om to tre, fire år… Det vet jeg ikke. Det er iallfall fint for meg å ha gjort alle tre rittene i år. Så håper jeg allerede til neste år, at jeg er god nok til å hevde meg, og at jeg kan være med i en finale.
