Navn: Jonas Orset
Født: 29.09, 1990
Lag: Giant Lakeside – Audi McKinney p/b Baylor Scott & White
Ryttertype: Allrounder/roleur
Twitter: @JonasOrset
Hjemmeside: www.jonasorset.com
Rittarrangører med egen agenda
Sykkelsportens bakgård – del 3
DET ER IKKE BARE mangel på risikotenking hos mange arrangører, noen ganger er det rett og slett manglende respekt for rytterne. Ikke alle konkurranser er laget for rytterne. Noen noen arrangører er hovedmålet at de kan kunne sole seg i glansen fra et arrangement som ser bra ut utad. Hvordan rittene faktisk oppleves for rytterne, det er underordnet.
Les også: Landeveissyklister er ikke stuntmenn
Forrige post tok for seg manglende risikotenkning og hensyn til syklistenes liv og helse. Men det finnes også andre områder der mange arrangører viser manglende medfølelse overfor de som faktisk er invitert til å delta.
Union Cycliste Internationale (UCI) har en offisiell kalender med proffritt man kan samle poeng. For ryttere fra divisjon 2 og 3 er UCI-poeng selve beviset på en rytters kvaliteter. Å ha slike poeng på CV-en er viktig for å ta steget videre mot World Tour’en. Selv om et ritt er UCI-registrert og det skal være utnevnte kommissærer fra UCI – er det ingen garanti at arrangøren ønsker rytternes beste.
MANGLENDE ØKONOMISKE ressurser er nok en viktig grunn til uryddige konkurranser. Dårlig informasjon i forkant av ritt er jo et gjennomgående problem. Norske turritt som er avhengig av betalende deltakere legger gjerne ut all nødvendig informasjon og løypebeskrivelser et halvt år i forkant. På kontinentaltouren kan man ikke forvente løypedetaljer før dagen før. Og selv om disse publiseres må man belage seg på feil og endringer. I løpet av en sesong vil man i hvert fall bli ledet feil vei i ritt to ganger. Jeg har syklet proffritt i sykkellandet Danmark der feltet ble ledet gal vei 3-4 og vi måtte starte opp igjen like manger ganger i løpet av ett og samme ritt.
Proffsykling omtales som et omreisende sirkus
At rittarrangørers lovnader bryters er mer en regel enn en sjelden hendelse. I alle fall om man begynner å se utenfor vesten. Det kan være lovnader om reisepenger, overnatting, matservering, servicebiler eller kanskje også premiepenger som ikke utbetales. Da jeg syklet Baltyk-Karkonosze Tour i 2017 samlet syklistene seg til en større rytterstreik rett etter start. Bakgrunnen var at arrangøren ikke hadde utbetalt premiepenger fra året i forkant. I 2016 ble Tour of Sarawak avlyst kun få dager før start, utenom av de inviterte lagene ble kontaktet. Det førte til at titalls ryttere og støtteapparat tok den lange reisen til Malaysia til plutselig avbookede hotellrom og ingen tegn til sykkelritt. En bortkastet og dyr reise og som de da måtte betale av egen lomme.
Proffsykling omtales som et omreisende sirkus. Syklistene er artister som skal vises frem til publikum. Et eksempel på dette har jeg hentet fra høstens lange etapperitt i Kina, Tour de Poyang Lake.
ETAPPENE STARTET gjerne klokka 9 på morgenen og målgang var rundt klokka 12. Deretter – uten tilgang på dusj og garderobe, gikk det rett inn i en full transferbuss og en reise på et uvisst antall timer til neste startby. Nesten uten mat, toalett og informasjon om hvor lenge det var igjen. Denne daglige transporten kunne være på 10-11 timer. Og slik fortsatte det de neste to ukene. Om du var syk eller skadet – det var ingen nåde. Jeg husker spesielt en sør-koreaner som hadde krasjet. Han kolliderte med en tilskuer som gikk inn i sykkelløypa for å ta bilde og brakk« begge beina. Likevel måtte han fortsatt bli med transferbussen på de eviglange transportstrekkene gjennom hele touren. Antakelig kunne han ha dratt hjem, men han ville ikke få noe hjelp fra arrangøren. Og er du langt inne i Kina så er det ikke bare-bare å finne veien hjem uten hjelp.
Han kolliderte med en tilskuer som gikk inn i sykkelløypa for å ta bilde og knakk begge beina
Etter Tour of China i for i fjor hørte jeg at lagene hadde blitt busset til grensen ved Macau og uten noe råd eller hjelp videre. Da måtte de klare seg selv. Dette er kritikkverdig når man er personlig invitert av arrangøren og de tross alt var i et land der det er vanskelig å kommunisere om du ikke kan kinesisk. Når rittene i Kina er over så må rytterne klare seg selv. Uansett om du er langt unna sivilisasjonen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
HIT VIL MAN: Men for den jevne sykkelrytter forblir både show-ritt og WorldTouren en fjern drøm. (Photo by Hu Chengwei/Getty Images)
DET ER IKKE FORDI arrangøren elsker ryttere eller sykkelsporten at mange ritt arrangeres, men fordi det er en anledning til å få sponsorpenger, saftig lønn, og skape egen PR. Altså, i Kina arrangeres gjerne sykkeleventet av rådmenn slik at de selv kan få seg selv et godt omdømme og ha et synlig event på CV-en de kan skryte av. Slik kan de klatre i det politiske systemet. Stedene som arrangerer får vist frem byene sin og vist frem «storhet og makt» ved å holde et utad vakkert arrangement med internasjonal deltakelse fra hele verden. Et PR-prosjekt uten like. Det er flotte åpningssermonier, premiesermonier, pynt i gatene og tusenvis av tilskuere. Men målet er ikke å hedre rytterne og gi dem en god opplevelse.
Introduksjon: Jonas Orset – et helt uvanlig sykkelliv
Heldigvis er det flere gode enn de dårlige ritt. Men det er ikke til å stikke under en stol at det kunne vært bedre. Rytterne burde vært bedre respektert. Tross alt, uten syklister hadde det ikke blitt ritt, og det er ikke alltid det trengs så store forbedringer for å utgjøre en stor forskjell. Og når man som syklist ikke forventer bare gull og glitter, så kan man likevel få gode minner.
At det arrangeres UCI-ritt gir også muligheten til å samle disse nevnte poengene som kan være et viktig steg mot å rykke opp til en ny divisjon der ting er litt mer på stell. Så selv om man iblant blir behandlet som sirkusdyr så er kan det være verdt å takke ja om invitasjonen til å delta kommer.
