Landeveissyklister er ikke stuntmenn, selv om det virker som mange arrangører tror det

Navn: Jonas Orset
Født: 29.09, 1990
Lag: Giant Lakeside – Audi McKinney p/b Baylor Scott & White
Ryttertype: Allrounder/roleur
Twitter: @JonasOrset
Hjemmeside: www.jonasorset.com

Arrangører uten risikotenking

Sykkelsportens bakgård – del 2

MAN KAN IKKE ARRANGERE ritt uten syklister. Proffsyklister lever for sykkelrittene. Likevel er ikke ryttere og arrangører er alltid bestevenner.

Noen ganger er det snarere tvert om.

På sykkelsportens øverste nivå, der både ryttere og lag har makt til å velge hvilke konkurranser de ønsker å være med på, virker harmonien astort sett å være god. Arrangørene må legge til rette for at lagene ønsker å stille, ellers kan de glemme å få de beste syklistene til start.

Bli bedre kjent med Jonas Orset gjennom denne blogg-introduksjonen!

Helt rosenrødt er det neppe, det har vært flere episoder der rytterne har gått sammen for å protestere mot arrangørens løyper eller avgjørelse i å gjennomføre rittet i ekstreme forhold. Mange husker sikkert bildene fra 5.etappe i Tour of Oman i 2015, der en samlet ryttergruppe, ledet av Fabian Cancellara, bestemte seg for å stoppe i skyggen under en bro for å protestere mot at etappen ble holdt i ekstrem varme.

Temperaturene var målt over 50°C, så varmt at limte dekk løsnet fra felgen og andre dekk eksploderte. Så varmt at bremsene sviktet og olje kom opp av asfalten. Til tross for at forholdene satte rytternes sikkerhet og helse i fare ville arrangøren fullføre etappen.

Til slutt ble etappen likevel avlyst.

NOEN GANGER velger arrangørene spektakulære løyper med stupbratte utforbakker for å skape spenning. Det kan virke ofte virke som gode TV-bilder, publikumsinteresse eller praktiske og enkle løsninger ved løypevalg er viktigere enn rytternes sikkerhet. Dette til tross for at liv kan gå tapt.

(Bloggen fortsetter under bildet)

MICHAEL GOOLAERTS: Fikk hjerteinfarkt under fjorårets Paris-Roubaix og segnet død om i grøftekanten. En tragedie som ikke kan legges over på arrangøren, men som viser hvor skjørt et menneskeliv kan være. © Tim De Waele

At rittarrangøren setter sitt eget rykte og renommé foran rytternes helse er ikke noe nytt. I lavere divisjoner skjer det oftere, og i noen land er det regelrett en risikosport å delta i sykkelritt. Under GP of Sochi i Russland syklet vi på dårlige veier i bygdeområder og løsbikjer løp rett inn i feltet. Under Sibiu Cycle Tour i Romania var det så mange hull at en motorsykkel mistet balansen og krasjet.

Under Tour du Loir-et-Cher kom en plutselig haglstorm og temperaturfall som gjorde at jeg og flere ble kraftig nedkjølt, men rittet fortsatte.

I Tour of Poyang Lake i Kina syklet vi en løype som bød på 5 kilometer utforsykling på klissvåte betongveier, med hellende svinger på over 20 prosent. At uforutsett vær skaper ekstreme konkurransevilkår, og at arrangøren ikke tar etisk ansvar med å avlyse etappen, er én ting. En annen ting er det når arrangørene vet under planleggingen om risikoen for alvorlige ulykker og de likevel velger å utsette ryttere for farene.

Landeveissyklister er ikke stuntmenn, selv om det virker som mange arrangører tror det.

I COLOMBIA syklet jeg Criterium Fusagasuga, et gateritt med en tøff knekker med en påfølgende utforbakke. Denne var i så dårlig stand at det var en utfordring bare å unngå hullene. Jeg var konsentrert om sporvalget og så ikke at en forgjenger plutselig bestemte seg for å krysse veien foran meg. Jeg vet ikke hvor løypevaktene hadde blitt av.

Jeg krasjet inn i henne meg stor fart og pådro meg en kraftig hjerterystelse. Det gikk rykter om at damen ble alvorlig skadet. Noen sa hun mistet livet, men jeg håper de tullet med meg. Den dag i dag husker jeg kun deler av hendelsen.

Enkelte ritt mangler sikkerhetstiltak, også her til lands. Under et NorgesCup-ritt Sandnes i 2010 gikk feltet på motgående kjørefelt grunnet sidevind, og jeg kjørte rett inn i motgående bil. Jeg fløy over panseret og landet rundt 10 meter bak bilen.

Sykkelen knakk fire steder. Heldigvis gikk det bra med meg.

Ansvaret var det nok jeg som hadde selv, da jeg syklet på feil side av veien, men arrangøren viste godt hvordan et hovedfelt ville legge seg mot venstre når vinden kom fra høyre. Likevel sikret de ikke for motgående trafikk.

(Bloggen fortsetter under bildet)

HAR IKKE ALLTID KONTROLL: Både Sandnes og Bærum og Omegn sykkelklubb har tatt sjanser når det gjelder rytternes sikkerhet i Norgescupen. Dette bildet er hentet ifra Norgescup-rittet Rasmus Tiller vant i Stjørdal. (Foto: Cato Karbøl / Norges Cyklefobund

I fjor ble et NorgesCup-rittet i Bærum avlyst etter en time grunnet manglende løypevakter. At kommissæren valgte å stoppe rittet var nok helt rett, men at det ikke var bedre kontrollert før start, og man først måtte oppleve nesten-ulykker og farlige situasjoner først man stoppet det, det er kritikkverdig. Disse episodene kunne fort endt i en alvorlig skade.

Det er lett for en arrangør å legge ansvaret over på ryttere. Tross alt, det er ofte rytternes egne feilskjær som skaper ulykker. Men alle vet at når man får på et startnummer og konkurranseinstinktet slår inn, så tenker man ikke rasjonelt. Dermed må arrangørene ta forbehold om at menneskelige feil fra rytterne kan forekomme, og man bør da minimere risikoen for at disse kan lede til en katastrofe.

Hans familie og kjæreste som ventet hjemme i Serbia ville aldri få se ham i live igjen

DET BLE IKKE GJORT under Mont Wuyi Cycle Classic i Kina. Det siste rittet av en toukers tour. Det var en rundløype som var periodevis teknisk krevende og morsom, men hadde enkelte faremomenter underveis. Disse risikable partiene hadde flere sportsdirektører i flere år argumentert for at var for risikable, men arrangøren hadde bare fnyst påstandene bort.

Det tredje året jeg syklet her gikk det galt, veldig galt.

Over den smale broen hektet to ryttere sammen der den ene endte med å gå over styret og smelle hodet inn i den langsgående muren. Muren var bygget opp av firkantede blokker med annenhver høy og lav toppstein. Med ansiktet først, smalt han med 45 kilometer i timen inn i en slik kantstein og falt så livløs tilbake midt i feltet med et stort blødende kutt midt i fjeset. Jeg så det hele på nært holdt. Brutale bilder. Det var ingen tvil om at han var død. En stor tragedie. Hans familie og kjæreste som ventet hjemme i Serbia ville aldri få se ham i live igjen.

Vi må noen ganger klare å sette konkurransens alvor til side. Det er faktisk ikke verdt å risikere alvorlige skader eller dødsfall for å vinne. Arrangørene har et ansvar for å tenke på rytternes sikkerhet. Rytterne har også et ansvar om å ikke ta unødig risiko og sette seg selv og andre for fare.

Sykkelsport skal tross alt være sunn og moro, ikke en gladiatorkamp om liv og død.

PS: Rytteren som Jonas Orset nevner i bloggen sin, som omkom av skadene han pådro seg under Mont Wuyi Cycle Classic, var Dejan Maric. Han fylte 25 år den 21. september 2016, og døde fire dager senere.