DE FEM BESTE: procycling.no presenterer de fem beste mannlige rytterne i 2019. FOTO: Tim de Waele/Justin Setterfield/Chris Graythen/Getty Images

Årets beste mannlige rytter

Knut Andreas Lone
Tips meg @knut_lone

Publisert 1.01.20 08:01

Del på    

Vi tar deg gjennom de beste rytterne i 2019 og du kan avgi din stemme!

(procycling.no): Sykkelsesongen 2019 er for godt forbi og 2020 er her, med en ny sesong bare noen uker unna. I julen har procycling.no presentert fem forskjellige ritt/hendelser i «Årets øyeblikk» og «Årets gjennombrudd», og nå er tiden kommet for å kikke på hvem som utmerket seg som årets beste rytter.

Vi sitter igjen med fem ryttere som har utpekt seg som de aller beste og nederst i saken kan du også gi din stemme til den du mener har vært «Årets mannlige rytter 2019».

PS: Sjekk også ut «Årets kvinnelige rytter 2019» her!

Primoz Roglic

I 2019 var Primoz Roglic en vandrende seiersmaskin. 30-åringen hadde en omfattende, men veldig konsentrert sesong. Han stilte opp i fem etapperitt og vant fire av dem. Alle World Tour-ritt, og to av dem Grand Tours, hvorav han vant én.

Etter overgangen fra skihopping til sykling har sloveneren tatt store steg på kort tid, og på sine tre Grand Tour-starter hadde han allerede tre etappeseire. Etter fjerdeplassen i Tour de France i 2018, samt sammenlagtseire i etapperitt som Romandiet rundt og Baskerlandt rundt, lå en Grand Tour-seier i kortene.

Kombinasjonen ekstreme klatre- og tempoferdigheter, samt et vanvittig naturtalent, la grunnlaget, og etter en plettfri vår med seier i UAE Tour, Tirreno-Adriatico og Romandiet rundt, var han den store favoritten foran Giro d’Italia. Med en innledende tempo på åtte kilometer, med avslutning opp den tøffe stigningen til Madonna di San Luca, så tok en glødende Roglic en klar seier. På den niende etappen var det igjen tempo på programmet og det ble en ny seier til Jumbo-Visma-rytteren, som hadde satt rikelig med tid i sekken på konkurrentene allerede.

I en svært god vinnerposisjon gikk han fullt inn for å forsvare ledelsen, men på litt nedadgående kurve, etter en tøff vår, ble oppgaven for stor. Han hang seg for mye opp i Vincenzo Nibali på den 13. og 14. etappen, og mens duoen lekte katt og mus fløy Richard Carapaz av gårde. Ecuadorianeren holdt strålende stand resten av giroen og tok en historisk seier, men Roglic berget likevel stumpene og sto for første gang i karrieren på podiet en Grand Tour.

(artikkelen fortsetter under bildet)

RØD TRØYE: Alejandro Valverde forsøkte, men Primoz Roglic vant Vuelta a España med god margin. FOTO: Justin Setterfield/Getty Images

Deretter fulgte en lang pause, med unntak av det nasjonale mesterskapet i juni, for å legge grunnlaget for en ny Grand Tour-kampanje i Vuelta a España. Med god tid til å restituere og samle krefter, og med ny giv, tok han fatt på rittet. Igjen skulle tempo være nøkkelen, og etter å ha kommet seg igjennom de første fjelletappene med minimalt tidstap, grep han tøylene i rittet på den tiende etappen.

Med en ny, formidabel prestasjon på temposykkelen tok han mye tid på konkurrentene og overtok ledelsen i rittet, med Alejandro Valverde nærmest, nesten to minutter bak. Dermed kunne han gå inn i forsvarsmodus igjen, og med litt gunstigere formkurve enn i giroen økte han videre i rittet. På Los Machuchos dro han ifra med landsmannen Tadej Pogacar og på øvrige fjelletapper maktet ingen å hente den nødvendige tiden. I Madrid den 15. september ble han derfor kronet som vinneren av La Vuelta 2019, med komfortable to og et halvt minutt tilbake til Alejandro Valverde.

VM-tempoen ble en skuffelse, men han avsluttet likevel sesongen godt med seire i de italienske endagsrittene Giro dell’Emilia og Tre Valle Varesine.

ANNONSE: Følg sesongen på Eurosport. Skaff deg tilgang til Eurosport Player her!

Julian Alaphilippe

Den franske spirrevippen hadde en Tour de France som vil huskes i lang, lang tid – også utenfor Frankrike. Det er nesten lett å glemme triumfene på våren, i euforien som oppsto gjennom 21 dager i le Tour.

For etter å ha innledet med solide prestasjoner i Vuelta a San Juan og Colombia 2.1, sto han med tre seire allerede før Strade Bianche. I det italienske grusrittet skilte han og Jakob Fuglsang seg ut som de to sterkeste, og opp den siste, bratte kneika var det dansken som ledet an. Over toppen kom imidlertid Alaphilippe rundt og akselerasjonen hadde ikke Astana-rytteren inne.

I Tirreno-Adriatico ble det ytterligere to seire og 27-åringen gikk inn i Milano-Sanremo som en av de store favorittene. Inn i Poggio er det status quo, men farten som vanlig høy. I det de nærmer seg toppen er det Alaphilippe som skaper seleksjonen, med en voldsom akselerasjon. En håndfull av konkurrentene tetter og franskmannen inntar en mer anonym rolle utfor og inn på Via Roma. Han følger på når Matej Mohoric går for en tidlig spurt og kan kline til på det perfekte tidspunkt. Til slutt er det ingen som kommer forbi og han vinner sitt første monument.

Én etappeseier i Baskerland rundt fulgte i forkant av Ardennene, hvor han etter å ha tatt knekken på Alejandro Valverdes hegemoni i 2018, fulgte opp med en ny seier i Flèche Wallonne i 2019.

(artikkelen fortsetter under)

GULT EVENTYR: Julian Alaphilippes Tour de France i 2019 kommer til å bli husket lenge. FOTO: Tim de Waele/Getty Images

I oppkjøringen til Tour de France viste han også lovende takter med en etappeseier, men ingen antydninger til det som var i vente. Resten er vel historie. En formidabel soloseier setter ham i gult i champagnehovedstaden Épernay, før han forsvarer trøyen på etappen til La Planche des Belles Filles. Romantiske franskmenn begynner allerede da å drømme, og spør seg: hvor lenge kan han holde den gule trøyen?

På den første etappen i fjellene kommer det ingen angrep, og på den påfølgende tempoetappen i Pau setter han sykkelverden i fyr og flammer. Bildene fra publikum når han skyter fart i den siste rampen før oppløpet er for lengst udødeliggjort, og han stormer inn til en ny etappeseier. Til slutt holder det ikke hele veien og han blir nummer fem i sammendraget, i en uforglemmelig Tour.

Sesongavslutningen er ikke like imponerende, men han står uansett igjen med en enorm sesong.

ANNONSE: Følg sesongen på Eurosport. Skaff deg tilgang til Eurosport Player her!

Egan Bernal

At det kolombianske supertalentet skulle vinne Tour de France en dag var det vel ingen tvil om, og det var forsåvidt ikke overraskende at det skjedde allerede i 2019, men det er en lang vei gjennom sesongen og de 21 etappene frem til Paris. Egan Bernal viste seg imidlertid moden både fysisk og mentalt, og med stoisk ro leverte han en formidabel sesong – bare 22 år gammel.

Med Luke Rowe som sin høyre hånd i Paris-Nice, viste han at han var klar for de store oppgavene som ventet han, da han på mesterlig vis manøvrerte seg gjennom sidevinden på flere etapper. Han leverte ingen øyeåpnende prestasjoner i det franske etapperittet, men jevn i prestasjonene sikret han sammenlagtseieren uten noen etappeseier, godt hjulpet av et alltid sterkt Team Ineos.

I Katalonia rundt var han også oppe og nikket. Han klatret alltid med de beste, men manglet det lille ekstra og endte som nummer tre i sammendraget. Veien videre skulle egentlig gått til Giro d’Italia, men like før den italienske Grand Touren veltet han på trening og brakk kragebeinet. Dermed ble det endring i planene og Tour de France som hjelper for Chris Froome og/eller Geraint Thomas lå i kortene.

Men siden Chris Froome endte sesongen i en husvegg i Critérium du Dauphiné, åpnet det seg en liten dør, med tanke på kapteinsansvar i Tour de France. Kolombianeren viste sin storhet i Tour de Suisse, spesielt på Sankt Gotthard-passet, hvor han initierte et heseblesende tempo inn på de siste kilometerne. Den ene konkurrenten etter den andre prellet av, og han sikret både seier både på etappen og i sammendraget.

(artikkelen fortsetter under bildet)

TREDJE YNGSTE: Egan Bernal skrev seg inn i historiebøkene som den første kolombianske vinneren av Tour de France og den tredje yngste vinneren noen gang. FOTO: Justin Setterfield/Getty Images)

I touren utkrystalliserte den regjerende vinneren Thomas seg som den sterkeste i innledningen, etter å ha distansert lagkameraten på La Planche des Belles Filles og etter en formidabel tempo, lå waliseren omtrent halvannet minutt foran ham etter den 13. etappen.

Den påfølgende dagen begynte han imidlertid å falme, mens Bernal fulgte de beste. Etappe for etappe hentet Bernal mer og mer tid både på Thomas og sammenlagtleder Alaphilippe. I de høye fjellene på etappe 19 og 20 skulle han virkelig skinne. På vei opp mot 2751 meter over havet var det ingen som kunne matche ham og han fløy av gårde oppover Col de l’Iseran, og var høyst sannsynlig på vei mot sin første etappeseier i Tour de France i Tignes, før værgudene satte en effektiv stopper for det.

Han var imidlertid i gult foran den siste fjelletappen og behøvde ikke gjøre annet enn å følge angrepene til konkurrentene. Det klarte han uten problemer og i Val Thorens kunne han juble for historiens første Tour-seier til Kolombia, som historiens tredje yngste vinner.

I sesongavslutningen leverte han også gode prestasjoner i de italienske endagsrittene, blant annet med seier i Gran Piemonte og tredjeplass i Il Lombardia, som viser at han også har potensial i endagsritt.

ANNONSE: Følg sesongen på Eurosport. Skaff deg tilgang til Eurosport Player her!

Jakob Fuglsang

Karrieren til dansken har ofte vært preget av ordet «nesten», alltid litt bak der han måtte være for å være blant de beste, eller vinne. Men som 34-åringen etablerte han seg endelig helt blant den ypperste verdenseliten.

Han leverte kanskje den beste våren av noen rytter i 2019, som kulminerte med karrierens største seier. Sesongens første seier kom i februar, da han vant Vuelta a Andalucia sammenlagt, før han kun ble slått av en mer eksplosiv Julian Alaphilippe i Strade Bianche.

Sesongens første etappeseier kom på høyst imponerende vis i Tirreno-Adriatico, på den femte etappen til Recanati. Astana-rytteren dro til med 23 kilometer til mål og distanserte alle. I det tøffe terrenget holdt han unna hele veien til mål, og dediserte seieren til sin tidligere lagkamerat Michele Scarponi, som kom fra området. Til slutt endte han på tredjeplass i sammendraget og fortsatte våren med en ny topplassering, som fjerdemann i Baskerland rundt noen uker senere.

Ardennerklassikerne ble animert av den formsterke dansken. Sammen med Julian Alaphilippe dro han ifra tidlig i Amstel Gold Race og duoen så ut til å skulle holde unna, men en blodtørstig Mathieu van der Poel, kombinert en litt ubesluttsom duo i front, sørget for at rittet ble en høydramatisk affære på den siste kilometeren. Fuglsang leverte likevel en sterk avslutning og kom seg inn på podiet.

I Flèche Wallonne skulle han igjen møtte sin overmann i Julian Alaphilippe, men skulle ta en stor revansj noen dagere senere. For mens franskmannen bruste med fjærene som den første, hadde han ikke noe å stille opp med når konkurrentene kontret i «La Doyenne». Da dansken selv gikk til i Côte de la Roche aux Faucons var det kun Michael Woods og Davide Formolo som var kapable til å følge. Like før toppen akselererte han igjen og dro ifra.

(artikkelen fortsetter under bildet)

LA DOYENNE: Jakob Fuglsang tar karrierens største seier i Liège-Bastogne-Liège. FOTO: Tim de Waele/Getty Images

I utforkjøringen sto hele sykkelverden stille i noen sekunder, da dansken i godt over 60 kilometer i timen sklir på en veimarkering og sykkelen sklir. Den eminente syklisten klarer imidlertid å rette opp igjen og kan fortsette ufortrødent på vei til karrierens første monumentseier i Liège-Bastogne-Liège.

I Critérium du Dauphiné er han igjen bunnsolid, når ingen av konkurrentene klarer å utmanøvrere han og han tar sin andre sammenlagtseier i rittet. Folk begynner å snakke om han som en av de store favorittene til la Grande Boucle, men igjen sliter han med å få det til å klaffe i Grand Touren. Han velter allerede på den første etappen, men kommer seg videre, litt redusert. Halvveis i rittet begynner det imidlertid å knipe og han er godt ute av seierskampen. På den 15. etappen er uhellet igjen ute og en kraftig forslått Fuglsang må bryte touren – heldigvis uten noen bruddskader.

Tilbake i konkurranse i Vuelta a España gjør han en god figur som hjelper for Miguel Ángel López, og stikker samtidig av med en flott etappeseier på den tøffe klatreetappen opp Alto de la Cubilla. En magisk sesong for den standhaftige dansken.

ANNONSE: Følg sesongen på Eurosport. Skaff deg tilgang til Eurosport Player her!

Alejandro Valverde

Også i år må Alejandro Valverde med blant årets beste ryttere, som han pleier. For selv om det ikke var en sesong med de største seirene, leverer han fortsatt på et utrolig høyt nivå – selv om han fylte 39 år i april.

I sesongstarten på Mallorca var han med i toppen, før han satte av gårde på en rekke andreplasser i sammendraget, i Volta a la Comunitat Valenciana, Vuelta Ciclista a la Región de Murcia og UAE Tour, inkludert en etappeseier i sistnevnte.

Den neste måneden viser han også sin allsidighet, når han setter seg i posisjon til å kjempe om seieren i Milano-Sanremo. På oppløpet har han dog lite å stille opp med, men tar likevel en imponerende syvendeplass.

På veien til klassikerkampanjen blir det en tiendeplass sammenlagt i Katalonia rundt. Foran Ardennerne har han i år en liten avstikker og debuterer i Flandern rundt. Igjen er han høyst imponerende, og viser at han er en eminent og inspirert syklist. I Oude Kwaremont og Paterberg følger han brosteinsspesialistene og igjen er han inne blant de ti beste, med en åttendeplass.

Ardennerklassikerne går ikke etter planen. Fire minutter bak teten i Amstel Gold Race, før han på veien til Mur de Huy svelget en bie, men klarte likevel å kjempe seg inn til ellevteplass i Flèche Wallonne. En velt på trening sørger for at han måtte bryte Liège-Bastogne-Liège, og velten elten sørger også for at han må stå over Giro d’Italia.

(artikkelen fortsetter under bildet)

VUELTA-ETAPPESEIER: Alejandro Valverde på vei mot seier på den 7. etappen opp brutale Mas de la Costa. FOTO: Justin Setterfield/Getty Images

Dermed ble det fokuset rettet mot Tour de France, hvor Movistars trehodede troll igjen skulle få prøve seg. På veien dit ble det etappe- og sammenlagtseier i Route d’Occitanie, før han ble nasjonal mester. I touren gikk det som det måtte med Movistars ambisjoner om å kjempe om seieren, men Valverde leverte likevel på høyt nivå og står som nummer ni i Paris.

Evigunge Valverde skulle imidlertid vise at han fremdeles er kapabel til store prestasjoner i Grand Tours i Vuelta a España. I den stupbratte avslutningen til Mas de la Costa var han den sterkeste i konkurranse med Primoz Roglic, Miguel Ángel López og Nairo Quintana. Han fortsatte å klatre svært godt videre i rittet og selv om han var sjanseløs til å utfordre Primoz Roglic ender han opp med en ny podieplass i en Grand Tour, med en andreplass.

Med andreplassen i La Vuelta sto han på podiet i en Grand Tour for niende gang i karrieren, og har vært topp ti hele 19 ganger – en strålende statistikk.

Forsvaret av VM-trøyen i Yorkshire gikk ikke helt etter planen, men Movistar-rytteren setter punktum for en ny, bunnsolid sesong med en sterk rekke andreplasser i Gran Premio Bruno Beghelli, Milano-Torino og Il Lombardia.

Hvem var 2019s beste mannlige rytter?
  • Alejandro Valverde (6%, 35 Votes)
  • Jakob Fuglsang (8%, 49 Votes)
  • Egan Bernal (10%, 59 Votes)
  • Julian Alaphilippe (51%, 299 Votes)
  • Primoz Roglic (25%, 148 Votes)
Loading ... Loading ...

ANNONSE: Følg sesongen på Eurosport. Skaff deg tilgang til Eurosport Player her!

Tagget med: , , , , ,

Les også disse