START:
Jeg møter opp på Vipp…vipp…Vippetangen konditori, legg aldri igjen sjela di der.
RESTART:
Jeg møter altså opp på Vippetangen for å møte 25 glade syklister fra veldedighetlaget ”Team Rynkeby” og tro det eller ei:
Jeg er først ute. Det er nesten første gang. At jeg er først ute.
– Du er født en halvtime for seint, sier Endre. Eller sa. Ikke det at han ikke er med oss lenger. For det er han. Endre er min bror. 16 år eldre og har alt i permer. Tror aldri Endre har kommer for seint i sitt liv. I hvert fall ikke etter at han tok befalsskolen for Hærens sanitet. Jeg prøvde meg der jeg også. På BSHS. Men strøk. Både på syn og på mot.
Men, i dag er jeg altså først. Nå er det jeg som skal vente. Det føles bra. Med meg har jeg sykkelen min og to oransje bager. Og, en hjerne som lurer på hva jeg har begitt meg inn på. Den ( sammen med resten av kroppen ) skal nemlig ta meg til Paris, 135 mil unna. Bein og viljestyrke skal forflytte meg i gjennomsnitt 17 mil hver dag. Først gjennom Danmark, Tyskland, Belgia og Nederland. Deretter en svipptur innom Belgia igjen, før vi entrer Frankrike fra nord og etter planen ankomme Paris den 11.juli.
Jeg stiller opp den gule sykkelen min noen meter fra Danskebåten og speider etter andre med gule sykler.
– Det må jo være her vi skal møte, tenker jeg i mitt stille. Hadde vært flaut å møte opp ved feil båt. En SUV bringer tankene mine over i andre baner. Den stopper opp rett ved meg. Ut kommer en fyr med gul sykkeltrøye. Den matcher sykkelen min. Han er en av oss – en ”Rynkebyer”. Og, bare ved sitt blotte nærvær bekrefter han at jeg står ved riktig kai. Pulsen synker. Jeg er lettet.
REDDENDE, GULE: Engler. (Foto: Sigurd Sollien/procycling.no)
Han forteller at han er hjernekirurg på Ullevål av yrke og akkurat gjennomført sin siste operasjon før turen til Paris. Nå skal han koble av fra alt som har med andre hjerner og gjøre og kun konsentrere seg om sin egen. Få den til å lystre og samarbeide åtte dager i strekk. Få den til å fokusere vekk sår rompe, vond rygg, trøblete knær og iskaldt regn. Kun fokusere på jobben det er å stå opp klokken alt for tidlig om morgenen og føre mann og sykkel gjennom Europa. Vel vitende om at Team Rynkeby allerede har samlet inn over 600.000 til Barnekreftforeningen så langt. Dette gjennom reklame på drakter, sykler, følgebiler og salg av armbånd.
Armbåndet som jeg for øvrig stolt bærer på mitt ganske så tynne høyre håndledd. Det er verre med sykkeltøyet. Det ligger i bagen.
– Du har på deg ditt, du, sier jeg til Jon Ramm Pedersen, som han heter når han ikke opererer. Jon ser frisk ut med den grå, litt rufsete hårmanken sin. Jeg forsvinner inn i ventehallen og ifører meg samme bekledning. Etterpå forteller min nye sykkelvenn meg at han liker og seile, går mye på ski om vinteren og at hun som kjørte SUV´ en i sted var kona hans. Aldri dumt å kjenne en hjernekirurg. For som Endre sier:
” Man vet aldri når man kan få en takstein i hodet”.
Så får vi øye på resten av laget vårt, som ankommer i fint driv og fulltallige i antallet etter en morgen, formiddag og en kort ettermiddag på sykkelsetet fra Halden. De er i godt humør til tross for en del regn underveis.
Vi ”sjekker inn” på båten ved å stikke huet inn i en luke på kaia og fremlegge passene våre. Spent spør jeg om forespørselen min i forkant til NK (nestkommanderende for laget, Kenneth Balterzen ) om enerom er blitt innvilget. Jeg liker nemlig best enerom og er livredd for å komme på kahytt med garvede snorkere.
Den hyggelige damen i bua kan imidlertid opplyse meg om at så ikke er tilfelle og at jeg har fått ikke bare en, men to romkamerater for natten. Det viser seg umulig å få byttet og jeg tenker i et øyeblikks positivitet at dette skal nok gå bra likevel.
Så triller vi syklene inn på skipet og deretter er det bare å finne lugaren. Vi håndhilser, småprater og forteller hvor mange mil vi har i beina til nå i år. Kravet var 300 mil. Jeg har drøyt 100 og slitt med en luftveisinfeksjon de siste fire ukene. Dette har gjort at jeg ikke har syklet en meter på en måned. Føler meg skikkelig dårlig forberedt. Er redd for at jeg skal sinke de andre og bli en skikkelig byrde. Trøsten er at vi har med oss tre følgebiler og en teambuss. I verste fall får jeg kjøre bil til Paris, da. Ikke så morsomt å tenke på akkurat det, men det er for sent å trekke seg nå. Det er nesten så jeg angrer litt. Enda flere negative tanker farer gjennom hodet mitt idet jeg åpner døra til lugaren og kjenner en vanvittig svettelukt fra et par sykkelsko og en gjennomsvett sykkeltrøye. Ikke siden min tidligere kollega Jan Palmers tok av seg skoene på soverommet vårt i Kuala Lumpur, har jeg kjent noe så jævlig. Skipet ligger fortsatt ved kai. Det er ennå ikke for sent å snu…….
Fortsettelse følger …
