BERGEN (procycling.no): Jubelruset fra 300,000 ekstatiske nederlendere i Valkenburg er øredøvende. Knut Knudsen kan så vidt høre seg selv tenke: «Yes Knut, i dag blir du verdensmester!».
I et brudd på åtte ryttere ligger nordmannen perfekt posisjonert i siste bakke før mål: På hjulet til nederlenderen Jan Raas – Amstel Gold Race-spesialisten som skulle vinne Nederlands største klassiker på disse veiene hele fem ganger.
Men hjemmefavoritten har et overtak. Runde på runde har han sikret seg en billig reise over Limburgs bratte åser – hengende på Nederlands servicebil ved en hver anledning, og klistret fast i lagkameratenes trøyer opp bakkene. Rittjuryens leder er «tilfeldigvis» fra samme del av landet som Raas, og ser gledelig mellom fingrene.
Nederlenderen har også «kjøpt» tjenestene til tyskeren Didi Thurau, feltets store pragmatiker som ikke sjeldent brukte VM til å pynte på lønnsslippen. Alt ligger dermed til rette for hjemmeseier i Valkenburg.
Et potensielt skjær i sjøen er dog Knudsen. Den trønderske passista er vinner av årets Tirreno-Adriatico, og, ifølge Francesco Moser, den moralske vinneren av Giro d’Italia. Knudsen sykler for det italienske laget Bianchi, er i kalasform og har alliert seg med Italias Giovanni Battaglin, tidligere lagkompis i Jollj Ceramica.
Men nordmannen skjønner tegningen: Hjemmefavoritten og hans medsammensvorne blir vanskelig å slå. 1.5 kilometer fra mål kjenner han den fulle vrede av noe som likner en nederlandsk sammensvergelse.
For plutselig skotter Raas seg bakover. Han skjærer ut foran hjulet til Knudsen og får nordmannen til å deise i bakken. «Vikingen fra nord» effektivt eliminert. På oppløpet, ved hjelp av sin innleide tysker Thurau, gjentar Raas manøveren. Denne gang med Battaglin som «tilfeldig» offer.
For Knudsen ble Valkenburg et uhyggelig ekko av hendelsene i Giro d’Italia samme år. Tre dager før en lang, avsluttende tempo i Milano ligger Bianchi-rytteren på skuddavstand av den rosa trøyen. Men det var før følgebilen til Magniflex-laget forvillet seg inn i feltet, og under suspekte omstendigheter kjørte nordmannen rett ned.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Giro 79: Knudsen i storform og på vei til å vinne rosa i Milano. FOTO: Presse sport.
I et virvel av anklager og høylytte protester fikk Nederland sin verdensmester. Raas vant en av tidenes mest skandaliserte VM-finaler. En som fortsatt, nesten 40 år senere, blinker rødt i Knudsens hukommelse
– Når VM er i Nederland, ja da skal en nederlender vinne, sier Knudsen kategorisk.
Den olympiske mesteren befinner seg på Hotell Admiral i Bergen, hvor VM braker løs denne uken. Med utsikt over Bryggen og lyden mesterskapet som akkompagnement, tar Norges første store sykkelstjerne oss tilbake til en lumskere tid.
– Regnbuetrøyen kunne blitt din i 1979, det som var et skandale-VM.
– Ja, jeg kunne tatt den. Det blir hypotetisk så klart, men jeg kunne tatt den. Burde tatt den.
– Men Jan Raas var helt vill den dagen?
– Dette var Holland. Vi snakker om at det var mye folk her i Bergen i går og at det blir mye folk på søndag, men man kommer nok ikke i nærheten av folkemengdene der nede. Det var helt krise. Et kaos uten like. Man følte hele Nederland falt over oss. Og vi som var i det avgjørende bruddet, visste hvordan Jan Raas syklet, og vi holdt en viss avstand. Han var uryddig. Belgias sportssjef Walter Godefroot hadde pekt meg ut og bedt Danny Willems ta hjulet mitt. I Cauberg valgte jeg derfor å slakke litt av og latet som jeg var ferdig. Men Willems flyttet seg ikke og så bløffen min. Derfor kjører jeg opp på hjulet til Raas og da tenker jeg: «Yes Knut, i dag blir du verdensmester». Så begynte Didi Thurau å dra noe voldsomt…
– Thurau hadde alliert seg med Raas…
– Ja, det måtte ha vært en allianse, uten at jeg tørr å bekrefte det. Men jeg var også opptatt av Willems, og snudde meg bakover for å se. 1.5 kilometer fra mål, og det var da Raas også skar litt ut og hektet i hjulet mitt. Og jeg gikk på tryne. Det samme skjedde 300 meter fra mål, Raas gjorde det samme med Battaglin, som jeg hadde alliert meg med for å sprekke bruddet. Battaglin skulle angripe i bakken og jeg spare meg til spurten. Vi var italienere begge to.
– Italia la inn protest, du gjorde det samme?
– Nei, nei, nei… Det var ingen som kunne bevise noe. At noe kanskje var suspekt. Det var nok mer tydelig og opplagt med velten til Battaglin enn med min. For TV viste ikke da jeg gikk ned. Men det var ikke noe man kunne gjøre. Vi måtte bare akseptere det.
– Juryformannen den dagen var dessuten en Zeelender, altså fra samme region som Raas. Protester falt naturlig nok for døve ører?
– (ler) Hollandske verdensmesterskap er helt spesielt. Det er enormt med folk og en hollender må vinne. VM kan være skittent.
– Raas hang dessuten på trøyene til lagkameratene opp Cauberg. En vanlig praksis den gang, som italienerne fant opp, perfeksjonerte og kalte attaccarsi.
– Attaccarsi. Det var lov den gangen. Var du hjelperytter, så var du hjelperytter. Og hvis sjefen tok tak i trøya di, slik at ulltrøya ble dobbelt så stor, så måtte du kjøre på. Raas hadde dessuten en av verdens beste hjelperyttere med seg i bruddet. Henk Lubberding. En gigantsterk hjelper. Det var et genialt brudd – Hinault, Saronni hadde alle gitt opp og syklet til hotellet, VM var over – men Raas hadde en fordel. Alliansen med Thurau gjorde det vanskelig for oss. Jeg hadde tenkt å angripe solo, men Thurau var en maskin og holdt det samlet.
– Det var den nederlandske sammensvergelsen. I Giro d’Italia dette året, ble du utsatt for et italiensk komplott?
– Den var verre. Og vondere å svelge enn VM. Dette var mer opplagt og tydelig.
– At Luciano Pezzi (sportsdirektøren i Magniflex) ville ha Bernt Johansson inn på podiet?
– Også må man huske at Gimondi vant Giro d’Italia i ’77 for Bianchi, Johan De Muynck i ’78 for Bianchi, i ’79 ligger jeg an til å vinne… for Bianchi. Det ble nok for mye for resten av italiensk sykkelsport. I tillegg var de to siste utlendinger. Det var mye krefter i sving som ønsket å knekke Bianchi-laget. Men ingen hadde ventet at det skulle skje på en så opplagt måte. Bilen til Pezzi hadde ingenting der å gjøre. Hvem slapp den opp og inn til feltet? Rittleder stopper sånn. (Vincenzo) Torriani visste hva han drev med.
– Etter at du ble kjørt ned, jaktet du med hjelp fra De Muynck og Donadello, men (rittdirektøren) Torriani satte barrage da dere kom opp til bilkøen. Det var opplagt at han ikke ville ha deg opp igjen?
– Den etappen ble spesiell. Og det jeg angrer mest på, er at jeg ikke fortsatte angrepet i fjellet før (målbyen) Pieve di Cadore. (Wladimiro) Panizza angrep, jeg kjente utforkjøringen så godt, og gikk etter. Jeg dundrer forbi Panizza og kjører alene nedi dalen. Jeg hadde ett minutt. Da kom (sportsdirektøren min) Giancarlo Ferretti opp og vi ble enige om at jeg skulle slippe meg ned igjen. Det angrer jeg på i dag. Tror jeg hadde holdt inn den dagen og tatt trøya. Det øyeblikket angrer jeg på mest i min karriere.
– Selv om du noen ganger var «italiener» i VM, så var det ikke lett å være en stranieri (utlending) i Giro d’Italia? Arrangøren ville heller se Saronni eller Moser vinne.
– Det merket man godt. Men siden jeg klarte å kjøre fort alene og var god på tempo, så hadde de problemer med å shippe meg ut. Laget mitt beskyttet meg også. Dermed ble det problematisk for dem og ekstreme grep ble kanskje tatt. Og da bilen kom opp i feltet… Det var opplagt.
– Moser tok deg i forsvar?
– Moser skjønte spillet og vi var rimelig gode venner. Og Luciano Pezzi var en stor sportsdirektør. Han visste hvordan ting skulle gjøres.
– Allianser er mindre utbredt i dagens VM?
– Nei, i dag har man tross alt et lag og større organisering rundt deg, hvis vi tar Norge som eksempel. Man tar ikke slike beslutninger på vegne av et lag. Man slår ned på slikt verre nå. Jeg syklet alene og skjønte i mange VM at jeg ikke skulle klare å komme til mål. Derfor tettet jeg noen luker for Battaglin for eksempel, før jeg syklet til hotellet.
– Hva er ditt syn på krangelen mellom Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen, og det som skjedde i VM i fjor?
– Jeg ser Edvald går glimrende til på venstre side med Kristoff på hjul. Hvis Kristoff hadde hatt bein, så ville han bare pilt fremover. Men han kommer jo ikke rundt. Har man ikke beina, så har du ingenting der å gjøre.
– Hvem gjør det best av de to i VM i år?
– Jeg tror Kristoff kan gjøre det bra. Det er flere som ikke tror det, men jeg har faktisk troen. Edvald er «flying» som de sier, men har blir passet mye mer på enn Kristoff. Jeg tror Kristoff kan bruke den situasjonen glimrende, han er klok taktisk. Faktisk tror jeg han håper på at Boasson vil angripe, at han prøver, og bruker krefter.
– Har VM mistet litt prestisje nå, flyttet ut mot slutten av sesongen?
– De store stjerner kommer ikke i samme form som før. Før gikk Spania rundt på våren, og Tour de France var siste oppkjøring til VM i slutten av august. Nå er det endret og frafallet av stjerner er større. Nibali i år for eksempel, som sa han står over. Sykkelsporten har endret seg voldsomt. De beste i verden tjener dessuten så mye penger at en VM-tittel spiller ikke så stor rolle lenger.
– Litt som Froome som dropper fellesstarten, selv om han er i Bergen helt til torsdag…
– I min tid spilte rittet en mye større rolle. Den gangen løftet man seg opp på et nivå hvor pengene var noe helt annet. I dag er den forskjellen ikke så stor lenger. En annen ting er regnbuetrøya, fra mitt ståsted er den ikke så gjev som den en gang var.
