ARENBERG-SKOGEN: Her kommer rytterne etter 150 kilometer! FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)

«Rittets sjel var i ferd med å forsvinne»

Procycling
Tips meg

Publisert 12.04.19 12:18

Del på    

UTDRAG: Brosteinen i Paris-Roubaix er selve symbolet på lidelse i sykkelsporten.

Forfatter Geir Stian Ulstein står blant annet bak boka «Monumentene». Denne smakebiten ble også publisert på våre sider i forbindelse med Paris-Roubaix, 2018:

NOK ET RONDE VAN VLAANDEREN er historie. Rytterne har forlatt den til tider heslige belgiske landsbygda til fordel for det nordøstlige Frankrike. Men heller ikke Paris-Roubaix forbindes med skjønnhet. Det er rått, brutalt, skittent og gammelt. Der sommerens eventyr Tour de France lyser fargesprakende mot øynene, gjør vårens mareritt, det vil si dronningen av monumentene, seg best i svart og hvitt.

Paris-Roubaix er ikke det eldste av monumentene, men det er det første av monumentene som ble viktig, allerede før 1900-tallet tok til. I den første utgaven, samme år som det første moderne OL ble arrangert, startet virkelig rittet i Paris – i dag starter det i Compiègne. Det var søndag 19. april 1896 og klokken var halv seks. Startsignalet smalt. Rytterne forsvant inn i mørket, på vei mot tekstilbyen Roubaix – en av nord-Frankrikes styggeste.

Blant de 45 deltagerne var en kommende Tour de France-vinner, Maurice Garin, men fremdeles hadde han ingen hovedrolle å spille. Seierskampen sto mellom tyske Josef Fischer og walisiske Arthur Linton.

(artikkelen fortsetter under bildet)

GAMLE DAGER: Slik så det ut for nesten 100 år siden, i 1927. KILDE: Bibliothèque nationale de France

BROSTEIN VAR IKKE et særlig kjennetegn på denne utgaven, siden brolagte veier var regelen i alle tettsteder, mens grus- eller jordveier dominerte mellom tettstedene. Mer bemerkelsesverdig var distansen. 280 kilometer var kort for datiden. Helst gikk rittene til verdens ende og tilbake i denne tidsalderen: Altså Paris-Brest-Paris (1200 kilometer) og lignende. Paris-Roubaix ble derimot gjennomført i dagslys, til både publikum og rytternes glede.

Dette var et av mange forsøk på å få sykkelsporten vekk fra de forutsigbare banesykkelstevnene og ut til folket. Det uforutsigbare langs veiene skulle selge velodrombilletter ved målgang og ikke minst aviser dagen etter – og kanskje også få folk interessert i å kjøpe dette nye fremkomstmiddelet som raste over landeveien.

Ut av dette ble omtalen «Helvete i nord» smidd, til den hårsåre lokalbefolkningens fortvilelse.

Velodromen i Roubaix var fylt til over bristepunktet av arbeidere. De ventet på rytterne som kjempet om å vinne denne første utgaven av rittet. En av tilskuerseksjonene kollapset til og med under vekten av de fremmøtte, men de var hardføre mennesker og fortsatte å vente.

I MELLOMTIDEN ble duellen mellom Fischer og Linton avgjort da en hund felte sistnevnte. Fischer kom alene til mål. Der og da vant han bare et ritt, men etter hvert som Paris-Roubaix vokste i status har også seieren hans gjort det. Fischer er først for alltid. Det skulle gå over hundre år før en ny tysker vant rittet, John Degenkolb i 2015. Innen den tid hadde rittet for lengst fått et tilnavn det ikke er blitt kvitt, og som det i dag smykker seg med som om det var en gullmedalje: Helvete i nord.

(artikkelen fortsetter under bildet)

LIDELSE: På humpete brostein, gjennom støvskyer, grus, gjørne, regn kjemper rytterne heroisk på vei til Roubaix. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)

HELVETE GJALDT OPPRINNELIG området rytterne passerte gjennom ved Aimes, der sporene etter første verdenskrig var alt for tydelige i fredsutgaven i 1919. «Det var ikke et ritt, det var en pilegrimsferd», sa vinneren det året, Henri Pélissier, men det er journalisten Victor Breyers reaksjon som er blitt stående. Løypen var preget av restene av skyttergraver, ødelagte veier og landsbyer i grus – restene av krigen som hadde tatt livet av Oscar Lapize, den første Mr. Paris-Roubaix, som vant tre år på rad fra 1909 til 1911, en bedrift først Francesco Moser maktet å kopiere 70 år senere. Synet av løypa fikk journalisten til å skrive: «For et helvete!» Ut av dette ble omtalen «Helvete i nord» smidd, til den hårsåre lokalbefolkningens fortvilelse.

De følte at det var en forringelse av deres region, for øvrig en landsdel der man druknet sitt slit i elver av øl – i hvert fall ifølge dem som ikke bodde der.På denne tiden var stigningen i Doullens et av de mest avgjørende punktene i rittet. Særlig før man hadde sykkel med girskift var bakken kritisk. Doullens ble siste gang benyttet i 1965. Stigningen var bare 2,5 kilometer, men etter toppen fulgte de store fl atene mot Arras der sidevinden ofte traff et allerede oppsplittet felt. I viftekjøringen som oppsto gjaldt det å sitte i den fremste viften.

Sjeldent ble rittet vunnet opp Doullens, men i den stormfulle 1938-utgaven, maktet Louis Hardiquest – kalt Belgias Binda etter den italienske campionissimo Alfredo Binda – og urutinerte Lucien Storme å komme seg avgårde. De holdt unna til Roubaix og kunne spurte om seieren. Storme hadde kun deltatt i 14 proffritt, men mangel på erfaring hindret ham ikke fra å få hjulet først over målstreken.

Han fikk imidlertid få glansdager.

Allerede i 1940 ble han tatt til fange av den tyske invasjonsmakten. Han ble sittende i fangenskap krigen igjennom, inntil leiren i Sieburg ble befridd 10. april 1945. To dager tidligere hadde Paul Maye vunnet første Paris-Roubaix etter frigjøringen av Frankrike. Enda mer bittert må det ha vært for Storme å se listen med alle kollegaene som hadde deltatt i Paris-Roubaix i 1943 og 1944, under den tyske okkupasjonen, selv om riktignok de fleste fra 1938-rittet holdt seg unna, enten de var avdanka, politisk bevisste, fengslet eller døde.

Alle vet at hovedfeltet vil bli slått i biter over det 2,4 kilometer lange brosteinspartiet, og all empiri tilsier at vinneren sjelden er langt bak teten ved utgangen av Arenberg.

I årene etter andre verdenskrig ble det franske veinettet utbedret. Ordfører etter ordfører lovet gode veier til sine innbyggere. De gyselige brosteinene fra gamle dager, dette gufset fra fattige tider, skulle vekk.

(artikkelen fortsetter under bildet)

ARENBERG: I 60 kilometer i timen suser rytterne inn på det ikoniske brosteinspartiet. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)

FØRST KLAGET INGEN på at brosteinsveiene ble modernisert. Snart var derimot mye av rittraséen enten asfaltert eller utilgjengelige bak motorveier og hurtigtoglinjer.

Rittets sjel var i ferd med å forsvinne.

Lidelsen, kjennetegnet på Paris-Roubaix, ble erstattet av fart.

Gjennomsnittsfarten steg stadig. I 1964 vant Peter Post med en snittfart på 45,1 kilometer i time. Til sammenligning vant Fabian Cancellara i 2013 med en snittfart på 44,2 kilometer i timen. Året etter Post sin seier var det kun 22 kilometer med skikkelig brostein.

«HELDIGE KLATRER», skrev René Fallet i L’Equipe. «Ingen vil noen gang ta dine fjell fra deg, mens den stakkars brosteinssyklisten trues av arbeidsløshet.» Rittet trengte opplagt en forandring, og arrangøren endret retningen på løypen mot Roubaix og fant en rekke brosteinspartier i bakevjen. Blant disse er dagens fremste kjennetegn på rittet: Trouée d’Arenberg. Denne nye versjonen av Paris-Roubaix som inkluderte Arenberg, så dagens lys først i 1968.

Likevel er Arenberg kronen på verket i det Paris-Roubaix vi kjenner, det virkelige bildet på at rittet er brolagt med dårlige hensikter, symbolet på Helvete i nord. Alle vet at hovedfeltet vil bli slått i biter over det 2,4 kilometer lange brosteinspartiet, og all empiri tilsier at vinneren sjelden er langt bak teten ved utgangen av Arenberg. Dermed er det viktig ikke å eliminere seg selv her. Det skaper en voldsom posisjonskamp og høy fart inn på det brosteinspartiet som eks-proff David Millar mente bare besto av drittbrostein.

Det verste, når alt er sagt, er at Arenberg ikke er begynnelsen på slutten en gang, bare slutten på begynnelsen av Paris-Roubaix. Vriene brosteinspartier følger etter. Søndag skrives nye legender og myter over disse. Kan vi håpe på en nordmann skal få løfte opp brosteins-premien?

HISTORIER PÅ BROSTEIN: Geir Stian Ulstein er aktuell med boken «Monumentene».

Skrevet av Geir Stian Ulstein, forfatter av boken «Monumentene» utgitt tidligere i vår. Les den om du vil høre mer om Paris-Roubaix og de andre monumentene. Mer info om boka her!

Tagget med: ,

Les også disse