Forfatter Geir Stian Ulstein er bokaktuell med «Monumentene». Han deler nå en smakebit med procycling.nos lesere:
KJENNER MAN SYKLING best fra TV-sendinger som viser Tour de France, forbinder man sporten med skjønnhet, farger og landskap som slår pusten ut av brystet. Med denne referanserammen er det et sjokk å bli lokket til Flandern for å se «verdens hardeste sykkelritt», også kjent som «verdens største sykkelfest». Flanderns fineste, omtales det som, men man skal ta av seg Tour de France-brillene for å oppdage mye skjønnhet på de flamske slettene.
TOUR DE FRANCE ble skapt for å selge aviser, og rittet spilte på nasjonalistiske strømninger om hva som var Frankrike. Ronde van Vlaanderen – Tour of Flanders, Flandern rundt – fulgte i disse hjulsporene et tiår senere. Mens Frankrike var et tydelig avgrenset land med klare tanker om hvilke landområder som egentlig tilhørte franskmennene, var Flandern alt annet. Det var et landområde under press, både økonomisk og kulturelt, særlig fra den franskspråklige, rikere befolkningen sør i Belgia.
Flanderns fineste, omtales det som, men man skal ta av seg Tour de France-brillene for å oppdage mye skjønnhet på de flamske slettene
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Ronde skulle gi den flamske befolkningen noe å være stolt av. Stifteren Karel Van Wijnendaele lyktes over all forventning: I dag farter syklister fra hele verden til Flandern for først å teste løypa selv og deretter se proffene kjempe om ære. De reiser frivillig til den ikke sjeldent heslige belgiske landsbygda for å sykle på veier som man allerede på 1920-tallet forsto var umoderne. Det er ikke fordi det er deilig å sykle på frostvridd brostein, ofte dekket av gjørme, at amatører og proffer drømmer om denne helgen. De tråkker med den watten de makter å mane frem på grunn av historien som over hundre år med rittet har satt igjen i løypa. Første utgave rullet av sted 25. mai 1913. Kun 37 ryttere sto overfor 324 kilometer, og det var virkelig rundt Flandern.
SYKKELINTERESSEN hos flamlenderne hadde eksplodert etter at lokalgutten Odile Defraye hadde slått til med å vinne Tour de France sammenlagt i 1912. Flamlenderne hadde en mester, de hadde ryttere, og nå også et ritt – men ingen utenfra Flandern følte seg kallet til å konkurrere der. Veiene i området ble sett på som alt for røffe, slik at profflagene fryktet for skader på sine ryttere før viktige ritt. Vinneren av første utgave ble Paul Deman. Seieren sikret ham proffkontrakt med et fransk lag, og – ironisk nok – i 1914 nektet dette laget Deman å starte i Ronde, i frykt for skader.
Lagledelsen kommer ikke til å være i Belgia for å hindre meg fra å delta
En stjerne dukket likevel opp til den andre utgaven av rittet: Marcel Buysse, tredjemann i Tour de France året før. Han var også nektet start av laget sitt, men møtte likevel opp – «lagledelsen kommer ikke til å være i Belgia for å hindre meg fra å delta» – og han vant.
Verdenskrig fulgte, det gikk hardt utover det flamske området, og også flere av deltagerne. I 1919 fortsatte rittets historie med Henri van Lerberghe som syklet de andre i senk, drakk seg full utenfor målvelodromen og sjanglet inn til seier – en halv dag foran nestemann ifølge ham selv, 14 minutter ifølge resultatlisten. Slike historier kombinert med veiene bidro ikke til å lokke sportens største lag til Flandern.
DET ENDRET SEG i 1922 da berømmelsen likevel kom til Flandern, i form av famøse Henri Pélissier og hans bror. Henri var en av sykkelsportens største og mest omstridte stjerner – han vant det meste før en elskerinne tok ham av dage i 1935. Henri kunne tenke seg Ronde i seierssamlingen. Det fikk han ikke, en lagkamerat vant, og selv var han 27 minutter bak. Det tente en flamme av interesse rundt Ronde. Hva slags ritt var dette, der en rytter som Henri Pélissier kunne tape med en snau halvtime? Dessuten gikk det rykter om de lokale flamske deltagerne: De så ut som garderobeskap og kjørte alt det de maktet allerede fra første tråkk.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Slik fikk Ronde en første flik av berømmelse som etter hvert har gjort rittet mer enn hundre år gammelt og løftet det frem som et av sykkelsportens fem viktigste endagsritt, et monument. Rittet kom seg gjennom en ny verdenskrig – og det ble sett gjennom fingrene på kollaborasjonen mellom Ronde og de tyske okkupantene, der rittet ble arrangert gjennom hele andre verdenskrig. Det var et annet problem som truet Ronde: fremskrittet.
I årene etter krigen begynte asfalten å spre sin svarte klamhet over det ganske Europa, til og med i utkantstrøk som Flandern. Med asfalten forsvant noe av hovedingrediensen i rittet: de brutale veiforholdene. Løsningen ble det som i dag kjennetegner rittet: hellingene. Dette er relativt korte, men bratte, ofte brosteinsbelagte bakker. Allerede i 1919 hadde den første hellingen blitt inkludert. Da sykler med gir ble godkjent til bruk i rittet på 1930-tallet, ga det arrangøren mulighet til å inkludere flere slike hellinger. Og i dag er det kampen opp disse hellingene vi venter på når proffene smeller gjennom Flandern en søndag om våren, og det er disse små stigningene amatører valfarter for å teste.
De fleste, inkludert en aldrende Eddy Merckx, måtte gå opp det året
DEN MEST NAVNGJETNE av disse, i hvert fall historisk sett, er Kwaremont. Er man heldig kjenner man Kwaremont både fra TV-bilder, fra å teste hellingen selv og fra ølen med samme navn. Det er ikke den hardeste av hellinger, men tradisjonelt den første som rytterne må forsere, og i dagens rundløype, møter rytterne denne flere ganger. Opprinnelig dukket den opp som første helling i 1919, men den gang var hellingen en annen enn i dag. Asfaltarbeidet etter krigen førte til leting etter en alternativ forsering. Arrangøren fant bakveien, Oude – gamle – Kwaremont, en brosteinshelling som siden har beholdt sin form. Slik ble Oude Kwaremont det nye Kwaremont som har tatt sykkelsporten og Ronde inn i vårt årtusen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Den mest famøse av hellingene er Koppenberg. Det var vinneren i 1968 Walter Godefroot som oppdaget denne fryktede hellingen ute på en treningstur. Han tipset arrangøren om at han ville gi dem et spektakulært element til Ronde, men først etter at han selv hadde lagt opp, så han slapp å lide der. Arrangøren ble nysgjerrig og klarte å finne ut hvilken helling det var snakk om, og inkluderte den i 1976, til Godefroots fortvilelse. På 1970-tallet var bakken langt verre enn det den er i dag – og i dag er den ille.
De fleste, inkludert en aldrende Eddy Merckx, måtte gå opp det året. Selv i dag, etter at hellingen har vært av programmet i perioder og blitt utbedret, blant annet etter at danske Jesper Skibby, alene i tet, ble overkjørt av arrangørbil på vei opp, er den en stor utfordring for både proffer og amatører. Koppenberg er et av få steder i den profesjonelle sykkelverdenen man ofte kan se verdens beste ryttere gå. Og publikum stimler sammen for å se nettopp det.
EN REKKE AV HELLINGENE er blitt berømte gjennom årene. Muur van Geraardsbergen, Bosberg, Molenberg, etc. De siste årene er det Paterberg som er blitt lagt opp til å være den mest avgjørende, der den kommer flere ganger og også er siste helling.
Det var her Alexander Kristoff fikk en liten luke til Niki Terpstra i 2015, en luke som Terpstra tettet, men som kostet så mye at han ikke hadde mulighet mot Kristoff på vei mot mål. Kristoff vant som første nordmann Ronde. Han kan gjøre det på nytt. På søndag legges enda en brostein i rittets historie. Det blir garantert noe å snakke om.
Skrevet av, Geir Stian Ulstein, forfatter av boken «Monumentene». Les den om du vil høre mer om Flandern rundt og de andre monumentene. Mer info om boka her!