Cycling: BMC Racing Team - TAG Heuer / Press Conference Brian COOKSON (Gbr) UCI President / Dag-Otto LAURITZEN (NOR)/ Eddy MERCKX (BEL)/ Andy RIHS (SUI) Team owner BMC Racing Team (USA)/ Cadel EVANS (AUS)/ New sponsor partnership / Press Conference BMC Racing Team (USA) / © Tim De Waele

Podkast🎙️: «Jeg ba til høyere makter og kjørte alt jeg kunne»

Theis Magelssen
Tips meg @TheisMagelssen

Publisert 28.07.20 13:29

Del på    

Dag Otto Lauritzen er gjest i «Tidenes Tour de France» og forteller om da han ble den første norske etappevinneren.

(procycling.no): Tidenes Tour de France er en artikkelserie i samarbeid med podkasten med samme navn.

Gjennom sommeren dykker vi ned i de beste og mest dramatiske utgavene i den moderne Tour de France-historien.

I dag får du del to av praten med Dag Otto Lauritzen er gjest. Den første halvdelen om episoden som omhandler Tour de France 1987 finner du her.

Sjekk ut Tidenes Tour de France der du hører podkast for å få stagget sykkelabstinensene gjennom sommeren.

Podkasten finner du blant annet her i Apple Podcasts og her i Spotify. Sjekk også ut seriens hjemmeside på Tidenespod.no.

Tour de France 1987 – del 2

Det stemmer ikke helt for 7-Eleven-laget.

12 dager ut i den 26 dager lange Tour de France 1987 og det amerikanske mannskapet står fortsatt uten etappeseier.

Det ser ikke så mye bedre ut i sammendraget. Den amerikanske lagkapteinen Andy Hampsten tapte over seks minutter på tempoen. Det meksikansk klatretalentet Raul Alcala, som er lagets nest største håp, var bare minuttet bedre enn sin lagkompis.

Men lykken er i ferd med å snu.

På den tolvte etappen venter en prestisjetung spurtduell på oppløpet i Bourdeaux. Storspurteren Jean-Paul van Poppel klarer ikke å slå Davis Phinney.

7-Eleven tar sin første etappeseier i Tour de France 1987.

En grimstadværing på trøyejakt

Vann på mølla. Man ser det år etter år i Tour de France. Når et lag først finner flyten, så kan det komme flere topper.

På dagen etter Phinneys seier ser det uhyre lovende ut med norske øyne.

Dag Otto Lauritzen har sydd sammen en fremragende første halvdel av den franske Grand Tour.

Med 13 dager igjen er han fremdeles nummer fem. Det er ikke mer enn 2:05 opp til den franske mannen i gul trøye, Martial Gayant.

EN AV KAPTEINENE: Mexicanske Raul Alcala var en av rytterne Lauritzen hjalp i 1987. Foto: Eric HOUDAS – Own work, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=7516045

Laurizten har flere minutter på lagkapteinene Hampsten og Alcala. Innerst inne vet han dog at det trolig blir for tungt den siste halvdelen av rittet. Men et håp om gul trøye har blitt tent.

– Jeg gikk i brudd og virtuelt så hadde jeg den gule trøya, forteller Lauritzen i tirsdagens episode av «Tidenes Tour de France».

Men det koker i Frankrike. Temperaturen kryper oppover på gradestokken. Dag Otto holder ikke inn.

– Så gikk jeg sukkertom. Det er noe jeg utrolig sjelden gjør. Så hadde jeg holdt inn der så tror jeg faktisk det hadde gått veldig bra. Da husker jeg det sto i norske aviser «Nå er Tour de France over for Dag Otto» for jeg lå jo oppe i topp ti. Jeg tror jeg kunne tatt trøya, forteller mannen selv.

– Jeg mistet så mye tid og var helt ute og kjørte. Jeg ble så forbanna på meg selv og fortvilet. Jeg bestemte meg for at i morgen så skal jeg prøve igjen.

Den første nordmannen

Den 14. etappen av Tour de France 1987. Det er tirsdag 14. juli. Marseillaisen runger gjennom moderlandet til verdens største sykkelritt. Det er Frankrikes nasjonaldag.

198 år etter at det franske folket stormet Bastillen stormer Dag Otto Lauritzen ut av startblokkene.

Fryktløs offensiv er mannen fra Grimstad dagen etter at han gikk sukkertom. Men det er mye å frykte ved den 14. etappen.

– Det var egentlig en monsteretappe. Men jeg gikk tidlig i brudd med ikke nødvendigvis gode klatrere, mimrer Lauritzen.

Col de Marie-Blanque (1035 m.o.h), Col d’Aubisque (1709 m.o.h), Col des Bordères (1156 m.o.h) og Luz Ardiden (1720 m.o.h). Det er de fire kolossene i de franske Pyreneene som skal beseires denne dagen.

Franske Thierry Claveyrolat og nederlandske Teun van Vliet kommer seg først over Col d’Aubisque. Lauritzen følger litt bak de to.

Favorittene begynner å røre på seg.

– Så ble jeg hentet på toppen av Aubisque. Der kommer Andy Hampsten og Raul Alcala, Stephen Roche og alle favorittene. Så legger jeg meg bare foran og kjører hardt for Hampsten. Jeg tenkte at okey nå må jeg bare gjøre en jobb, for jeg har vært i brudd.

Sykling er en lagsport.

Men også i en lagsport får hjelperne sine egne sjanser.

– Det er to mann foran som ikke blir kjørt inn. Så kommer Hampsten opp til meg og sier «Dag Otto, Dag Otto! Ta det rolig. Vi er to stykker. Det går helt fint. Vi er i form. Se om du kan komme av gårde over toppen, så kan du heller hjelpe på Luz Ardiden».

– Så kjører jeg ifra på en liten knekker før vi har en stygg utforkjøring og så er det opp det siste. Der er det regnvær og det er så dårlig vær at TV-sendingene virker ikke.

30 år gamle Dag Otto Lauritzen kaster seg ned i utforkjøringen. Det tar ikke lang tid før han begynner å hale innpå.

– Først så henter jeg Claveyrolat og så kjører vi sammen til vi kommer til bunnen av Luz Ardiden. Da ligger Van Vliet et stykke foran oss i bakken. Med en gang jeg begynner å kjøre i bakken så detter Claveyrolat av. Så kommer jeg opp til Van Vliet og suser rett forbi han.

– Jeg tenkte at jeg skulle komme meg så langt opp i bakken som mulig. Jeg kjørte og kjørte og begynte å skjønne da jeg nærmet meg at jeg kanskje hadde en mulighet.

Kapteinene til Lauritzen kommer seg aldri opp til ham. Men Lucho Herrera har kjørt fra alle favorittene. Vinneren av Spania rundt samme år er den eneste som kan true tidenes første norske etappeseier i Tour de France.

– Det var ikke noen radio, så hører jeg at Herrera har gått fra Hampsten og Roche. Han nærmet seg og spiste opp meter for meter. Jeg ba til høyere makter og kjørte alt jeg kunne.

Om det er tordenguden som svarer Lauritzens bønn spørs vel. Men beina til mannen selv svarer.

Det holder inn. Grimstad tar sin første etappeseier i Tour de France. Norge har endelig vunnet i verdens største sykkelritt.

– Det var et kaos. Det var et sant kaos så var jeg på podiet og fikk trofé og skulle på dopingkontroll og alt det på toppen av et fjell, forteller Lauritzen 33 år etter bragden på Luz Ardiden. Også etter tyveriet på Luz Ardiden viser det seg.

– Det er jo tusenvis av mennesker, så i kaoset og stresset så er det noen som stjeler trofeet mitt. Da ble jeg litt irritert, men jeg var jo mest glad for seieren.

Tour de France-ledelsen fikk beskjed. Fire år senere fikk Dag Otto et nytt trofé.

Feiringen blir rolig. Neste dag er det en ny etappe.

Folkefest i Belgia

I den lille byen Gullegem i Belgia er det dog ingen som feirer rolig. Der bor Dag Otto Lauritzen gjennom de fleste av proffårene. Kona Ellen har reist hjem etter å ha besøkt sin mann i Frankrike.

Signalet var dårlig og Ellen hadde venner på besøk. Tour de France ble ikke prioritert.

– Min kone hadde vært i Tour de France da jeg lå på 5. plass etter tempoen. Så reiste de hjem til Belgia den dagen. Det er bare belgisk kommentator og så sitter de ute i hagen der sola skinner i Belgia. Så kommer naboen bankenes på, en nabo som var litt innpåsliten, så Ellen sa «Jeg vil ikke ha besøk av han». Så hun sendte vennene til å sende dem vekk, avslører Lauritzen.

Men den masete naboen ga seg ikke. På tredje forsøk slapp han inn hos Lauritzens.

– Dag Otto kan vinne etappen, utbrøt han.

– Hele gata og alle naboene kom inn med to eller tre flasker under armen. Ellen hadde ikke stoler til alle, så folk satt på gulvet. Der holdt de på til 2-3 på natta og fikk fri fra jobben dagen etter fordi naboen hadde vunnet i Tour de France.

Kampen for å overleve

Sykkelsporten er brutal. Fra karrierens høydepunkt blir de neste dagene en virkelig prøvelse for Dag Otto Lauritzen.

En muskel svikter ham. Smerten er stor. Men årets eneste hviledag kommer akkurat når han trenger den som mest.

– Jeg hadde fått en muskelbrist så måtte ha behandling. Jeg hadde behandling og behandling og behandling for å håpe at jeg kunne komme meg. For jeg visste at det var en beinhard fjelltempo etter hviledagen. Jeg tror den hviledagen gjorde at jeg kom meg såpass at jeg klarte å fullføre Tour de France. Det er bittert å vinne en etappe og så bryte.

Giganten i Provence blir en virkelig test for muskulaturen. 36,5 kilometer med tempo med målgang på brutale Mont Ventoux.

– Min far var der med lokalavisa og fikk lov til å sitte i følgebilen. Jeg prøvde bare å komme meg opp. Jeg vet ikke hvordan det gikk på den tempoen engang. Mont Ventoux er jo et legendarisk fjell. Et av de hardeste synes jeg.

Lauritzen-navnet dukker opp på 152. plass på resultatlista. Kun tolv mann er bak.

Derfra og inn snur det for nordmannen. Resten av touren blir ikke like ille.

Roche sine tre kroner

Lauritzen har fått sin etappe. Samtidig er kampen om den gule trøya langt fra avgjort.

Etter kampen om Mont Ventoux har dog Jean-Francois Bernard fått et solid grep om den. 2:34 har han ned til Stephen Roche på andreplass.

Den 19. etappen blir et mareritt for franskmannen. I alpene punkterer Bernard. I det han kommer opp til feltet angripes det i fronten. Delgado vinner etappen foran Roche. Roche tar trøya mens Bernard taper over fire minutter.

Artikkelen fortsetter under bildet!

TEMPOSTERK: Stephen Roche mestret kampen mot klokka bedre enn de fleste. Her under en tempo i Giro d’Italia 1987. Foto: ktk17028 – Flickr, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=33123328

Alpe d’Huez venter på neste etappe. Den blir arenaen for enda en overraskende vending i Tour de France 1987. Stephen Roche viser definitive svakhetstegn. Delgado angriper tidlig.

Spanjolen klarer å knekke iren.

I mål er det 1:44 mellom dem. Delgado kjemper seg inn i gul trøye, men det er bare 25 sekunder til Roche. PDM-kapteinen vet han trenger mer tid på Roche før tempoen på den 24. etappen.

La Plagne er neste målbakke. Delgado kjører den samme taktikken og angriper med en gang inn i siste stigning. Roche taper enormt med tid.

Plutselig er iren 1:20 bak. Men denne gangen gir han seg ikke. Det blir ikke større luke enn 1:20. Det får Delgado med seg.

Den begynner å krympe.

1:20 blir til 1:10 som blir til 50 sekunder. Plutselig har Roche halvvert avstanden. Delgado blir stresset. Men inn mot mål har han fortsatt en luke. 

Spanjolen krysser målstreken. Bak ham sjangler Roche over målstreken.

Fire sekunder.

Han tar igjen 1:16 på siste del av bakken. All kapasitet i den irske kroppen er brukt. Roche kollapser på asfalten og får raskt en oksygenmaske over ansiktet.

Det blir det siste skikkelige slaget mellom de to. På den neste etappen klarer Roche å ta inn 18 sekunder. I målbyen Morzine kommer Delgado bort til Roche. «Gratulerer. Du fortjener den gule trøya». Delgado er fremdeles i gult, men 21 sekunder holder ikke.

I Dijon gjør Roche det han trenger og slår Delgado med 1:01 på etappen. Nøyaktig 40 sekunder blir det i sammendraget

Dagen etter triller han i mål på Champs-Elysees som vinner av både Giro d’Italia og Tour de France i 1987. Halvannen måned senere går samme mann til topps i VM i Østerrike.

1987 er året da Stephen Roche blir den andre i sykkelhistorien som klarer å vinne Giro d’Italia, Tour de France og landeveisrittet i VM i en og samme sesong. Eddy Merckx gjorde det først i 1974. Etter Roche i 1987 har ingen klart det igjen.

For nordmenn huskes nok touren i 1987 best for etappeseieren til den solbrune sørlendingen med bannebåndet. Han ble den første norske vinneren. Heldigvis ble han ikke den siste.

Tagget med: , , , ,

Les også disse