Forfatter Geir Stian Ulstein er mannen bak boka «Monumentene». Han deler en smakebit med procycling.nos lesere om årets siste monument:
MONUMENTENE, sykkelsportens aller viktigste endagsritt, er av natur brune. De er gjørme, regn og dårlig underlag. De er våren. Ser man slik på det, blir Il Lombardia, dette femte og siste monumentet, det som skiller seg mest ut, der det står nesten sist på sykkelkalenderen, og frister med serpentinersvinger på god asfalt med en blånede Comosjø som bakgrunn.
Gjennom årene har ritt-ruten stadig blitt endret, fra de første tiårene da syklistene tråkket over Lombardias bølgeløse sletter, til ikoniske bakker gjorde sin inntreden. Det hele har i stor grad vært diktert av den rosa avisen Gazzetta dello Sports behov for å vekke interesse og naturligvis selge eksemplarer.
TIL OG MED oppfinnelsen av rittet kan spores til avisbransjen:
I 1905 kom en ny sportsavis på banen: Gli sports. I Gazzetta-redaksjonen hadde de lenge diskutert muligheten for et ritt i Lombardia. Prosjektet ble sparket i gang for å stjele oppmerksomhet fra den nye konkurrenten. For å skille rittet fra andre i regionen, måtte det gis et spesielt karaktertrekk. De landet på å gjøre det til den virkelige sesongavslutningen, rittet der årets siste heder skulle deles ut. Samtidig kom det til å bli hva alle husket de neste månedene, inntil Gazzettas Milano-Sanremo-ritt igjen sto for døren. For å sikre seg at ingen stjal ideen, plasserte de rittet 12. november, noe som arrangøren selv innrømmet grenset inn i galskapen med tanke på været.
Siden er det blitt flyttet frem i tid for å spare rytterne for snø, antagelig, men selv om andre ritt er blitt plassert senere i kalenderen, forblir Il Lombardia fremdeles det siste av de viktige, over 100 år senere.
(Teksten fortsetter under bildet)
ITALIENSK HØST: Rittet strekker seg gjennom høstfarger fra Bergamo til Como. Foto: Tim De Waele
SLIK TOK RITTET TIL: klokken 06.00 om morgenen i utkanten av Milano, med 53 startende. 21 av de påmeldte hadde ikke møtt frem, kanskje i fryktet for vinteren som var rett rundt hjørnet. Utenfor lampelyset som hvilte på rytterne, truet mørket. Profiler var det ikke flust av blant de påmeldte, men mannen som holdt startflagget var den tidligere banesyklisten Romolo Buni, som i 1894 hadde konkurrert mot westernlegenden Buffalo Bill, sykkel vs. hest. Cowboyen vant med 102 kilometer mot Bunis 99 på tre timer, men det måtte bruk av totalt ti hester til for å beseire syklisten.
Flagget falt, og rytterne forsvant ut i den milanesiske natten. Blant de startende var Giovanni Gerbi, en av sportens første «enfant terrible». Han hadde testet løypa en rekke ganger, og visste hvor han skulle øke farten, få med seg de andre på fartsøkningen, for så å slå ut til siden og se resten av feltet krasje i et jernbanespor. Gerbi spaserte forbi alle de uheldige og tråkket på. Forspranget var et faktum og det økte. Tilbake ved mål i Milano var det på 40 minutter.
TIL TROSS for den trange fødselen i 1905, som førte regelbryteren Gerbi til topps, ble det arrangert nye utgaver av Il Lombardia. Eller kanskje også på grunn av, siden både avis og publikum elsker skandaler. I 1907 klarte arrangøren å få topp tre fra Tour de France til start: Lucien Petit-Breton, Gustave Garrigou og Émile Georget. Gerbi var klar for dem. Ved hjelp av egne fartsholdere, pluss tilskuere som kunne blokkere for konkurrentene og spiker, skulle seieren sikres. Ved en jernbaneovergang ble først Georget og sveitsiske Henri Rheinwald felt av en sykkel dyttet foran dem, mens Gerbi kunne fortsette uforstyrret. De to uheldige kom seg opp på syklene igjen, men da sperret Gerbi-tifosi for videre sykling. Det italienske sykkelforbundets representanter måtte snakke dem igjennom. Da de endelig fikk fortsette, punkterte de på grunn av spiker i veien. Like etter støtte Petit-Breton og Garrigou på de samme tilskuerne ved jernbaneovergangen.
Petit-Breton, som hadde vært lagkamerat med Gerbi i Milano-Sanremo den våren og kjente til hans triks, ble slått ned, og først etter åtte minutters sperring, lot tilskuerne de to franskmennene passere. Med all denne gode hjelpen kunne Gerbi sykle inn til seier, 40 minutter foran nummer to. Publikum var i ekstase over italiensk triumf foran franske Garrigou – dette var i nasjonalismens store tidsalder. Dagen etter ble derimot Gerbi disket, blant annet etter lederen for det franske Peugeot-lagets vitnemål. «Det er avgjørende at denne forbryteren blir fjernet fra sykkelscenen», var hans dom over Gerbi.
(Teksten fortsetter under bildet)
KLATREKLASSIKER: Feltet på vei opp Di Sormano under 2017-utgaven av Il Lombardia. Foto: Tim De Waele
SYKKELSPORTENS OMDØMME har forresten ikke bare blitt underminert av ryttere, sponsorer har gjennom sykkelhistorien gjort sin del. Som under Il Lombardia i 1957 da en italiensk spritprodusent mente det var viktig at verdensmester Rik Van Steenbergen startet, til tross for at han verken ønsket det eller hadde klatreferdigheter til å ha noe der å gjøre. På startstreken sto han uansett i sin verdensmestertrøye – med reklame på. Startsignalet gikk. Hundre meter senere brøt han. Det var vått og kaldt. Han var redd for å bli syk før banesesongen, som han tjente gode penger på – Van Steenbergen hadde alltid behov for penger. Oppmerksomheten som disse hundre meterne ga belgieren, gledet sponsoren.
Umotiverte ryttere er et gjentagende fenomen Il Lombardia, der halvparten av de startende håper på det helt store, mens den andre halvparten, utslitte etter en lang sesong, gjerne setter seg i lagbilen allerede i første langesone – om de får lov og helt i Van Steenbergens ånd.
I 1919 ble den første ikoniske stigningen inkludert, den til Madonna del Ghisallo. Med årene fulgte Superghisallo, Muro di Sormano, Valbrona, Civiglio og San Fermo della Battaglia.
Flere av disse lever videre, med Ghisallo som det ypperste kjennetegnet på rittet. Et annet kjennetegn på rittet er nettopp høsten. I løpet av det drøye århundret som Il Lombardia har eksistert, kom en journalist til å karakterisere det som rittet der bladene faller. Journalistens ord smidde kallenavnet: De falne bladers ritt, som selvfølgelig er vakrere på italiensk, slik mye er: Classica delle Foglie Morte – de døde bladers klassiker.
ET ANNET KJENNETEGN på rittet er at det er veldig italiensk, selv om det er blitt mer internasjonalt med årene. Lenge ville ikke franske ryttere reise til Nord-Italia i oktober, farget av sine forgjengeres historier. «Når en franskmann sa at han skulle starte i Il Lombardia, så vi alle på ham med store øyne. Vi antok han var sprø eller stormannsgal», har Raphaël Géminiani fortalt. Likevel kom de, stjernene, for å kjempe om sesongens siste ære under blafrende, løsrevet løv. Og alle fikk de merke at både publikum og de italienske rytterne var villige til nær sagt hva som helst for å sikre italiensk seier.
Om det skjer på lørdag, gjenstår å se. Flere franskmenn har beholdt formen helt inn i sesongavslutningen. Mens Coppi ofte avgjorde opp Ghisallo, faller sannsynligvis avgjørelsen på en av de to stigningene inne i selve Como i år. Det er bare å glede seg.
Skrevet av Geir Stian Ulstein, forfatter av boken «Monumentene». Les den om du vil høre mer om Il Lombardia og de andre monumentene. Mer info om boka her!
