(procycling.no): – Hvis alle går i seg selv, uansett hvilket miljø man kommer ifra: Det er dette alle har ønsket seg. Du er nødt til å ha et ønske om at ting utvikler seg. Vi har sett at andre land får det til, så hvorfor ikke Norge? sier Stian Remme til procycling.no.
36-åringen fra Fana har syklet for miljøene i vest, sør og øst – og har vært sportsdirektør i Team fixIT.no, Team Sparebanken Sør og er nå trygt plassert innenfor Joker Fuel of Norways rekker.
’På feil side av 25-tallet’ jaktet han selv den store proffdrømmen på egne vegne, men selv om Kurt Asle Arvesen bedrev oppofrende lobbyvirksomhet mot Team CSC, ble det ikke til mer enn tomme løfter.
Det på tross av at både han selv og personene rundt ham mente han var mer enn god nok.
Norsk sykkelsport har blitt kraftig profesjonalisert siden og i dag står de tre norske kontinentalsatsingene fjellstøtt. Dog gjorde tirsdagens kunngjøring om at Uno-X Norwegian Development Team er klare for å søke om prokonti-lisens neste år at styrkeforholdene mellom lagene vil bli enda mer markante på sikt.
Remme ser ingen grunn til å dempe gleden i konkurrentens leir, på tross av utfordringene det vil gi når hans eget lag skal gå aktivt ut for å rekruttere:
– Det er ikke noe negativt ved det de setter i stand, sier Remme og fortsetter:
– Det er bare å applaudere. Alle som jobber med sykkel ønsker at et slikt prosjekt skal lykkes, og det ser ut som de har gode muligheter til å få det til. Å gå til det skritt å bli prokonti er én ting, men å få det til å fungere bra er noe annet. Du kan se det på noen ryttere også: Noen av dem har hatt som mål å bli proff, for så å si seg fornøyde med det. Andre ønsker å bli proff for å bli best i verden. Når satsingen din blir prokonti, betyr ikke det at du har rundet spillet, påpeker vestlendingen.
– Uten økonomien på plass, har du bare en plan
Etter å ha vært engasjert rundt folkefesten i Bergen under Sykkel-VM i 2017, hoppet han på tilbudet om å returnere til Joker Fuel of Norway etter noen sesonger i Team fixIT.nos tjeneste.
Miljøet som har kretset rundt Birger Hungerholdt, Ole Brokhaug og Anders Eia Linnestad i Interspons, har i flere år hatt et ønske om å gjøre det Uno-X gjorde i går – men har ikke lykkes med å finne finansieringen til å backe det hele opp.
Selv Thor Hushovds frierferd rundt i kongeriket Norge i 2016 og 2017 endte resultatløst.
– Det koster penger og det stort sett det det handler om innenfor idretten. Uten en god finansiering, er det ikke mulig å holde på med sykkel. Du får ikke inntekter av å ’selge spillere’ og du står uten noen form for billettinntekter. Uten økonomien på plass, sitter du ikke med noe annet enn en plan, påpeker Remme.
– Hadde du sett for deg at du skulle ta dette steget sammen med Joker Fuel of Norway?
– Interspons har hatt planer om det, eller i hvert fall tanker om at det var et ønske å få det til. Men på veien er du nødt til å finne noen som var villige til å gjøre det Uno-X nå er i ferd med å gjøre. Det kunne ha vært mulig å få til noe sammen med dem, men det viser seg jo nå at de ikke fant en felles grunn å stå sammen med oss på. Jeg synes det er kult å få til et slikt sykkellag i Norge. Uno-X har kommet inn på måten de har gjort, og da må de andre lagene satse skikkelig og løfte seg opp. Plutselig nytter det ikke å holde på slik du har gjort de siste 10 år. Team Sky kom inn i 2010 og satte standarden på verdensbasis, mens et lag som BMC Racing har hatt pengene – men ikke helt har klart å forme det beste laget. Jeg synes det er morsomt at et lag som Deceuninck-Quick Step, som heller ikke har de største budsjettene, klarer å forme en ’Wolfpack’ å kjøre inn så sinnssykt gode resultater som de gjør. For å plukke opp tråden til hjemlige forhold igjen, så har vi nå tre norske kontinentalmiljøer som er sinnssykt stødige. Vi tåler sammenlikning med de aller fleste av de andre prosjektene som befinner seg på samme nivå som oss, mener Remme.
Kunne hjulpet mange norske proffer
Arctic Race i 2014 markerte sluttstreken for hans egen aktive sykkelkarriere. Det er ikke mer enn fem år siden, men bare på de årene har det skjedd nok til å Remme kan kaste lange blikk fylt med både glede og en liten dråpe misunnelse for å se rammevilkårene de neste generasjonene av norske elitesyklister nyter godt av i dag.
– Da jeg holdt på selv, var det jo egentlig ikke fordi jeg ønsket å kjempe i sidevinden i flatt terreng under Tour de Normandie eller Tour de Bretagne. Drømmen min var å kjøre løp med bakker, og i dag hadde Uno-X vært en perfekt arena dersom det var det man ønsket å bruke tida si på. Det er mange ryttere som ikke klarer å bli proffe gjennom et vanlig program kontilagene kjører. Da ender du fort opp med noen få løp, Tour de Alsace og Mont Blanc, der du har sjansen til å skinne. Du kan alltids vise deg fram der, men om du pådrar seg en kneskade eller sykdom akkurat da, er sesongen mer eller mindre over. For ryttere som opplever at ungdomsbilleten går fra dem og alt har vokst ut av U23-klassen, og som fremdeles opplever utvikling i treningsarbeidet, kan de nå få muligheten til å modnes litt ekstra før de eventuelt vokser seg sterke nok til å ta steget ut i WorldTouren, mener han.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
VISER SEG FRAM: Norge huser mange gode, norske syklister. Men ikke alle har hatt optimale forhold å utvikle seg i. Her jubler Ole Forfang for etappeseier i Normandie. FOTO: Joker Fuel of Norway.
Sindre Lunke var en rytter som falt litt mellom to stoler i Joker-Icopal. Han endte opp med en kontrakt hos Team Sunweb etter å ha sendt en e-post på eget initiativ.
Siden fikk han et år hos Fortuneo-Samisic der han ikke helt klarte å leve ut egne ambisjoner, og foran årets sesong tok han steget til danske Riwal Readynez.
Høsten 2014 tok Sparebanken Sør sjansen på å signere terrengsyklisten Carl Fredrik Hagen. Fire år senere hadde han vokst seg moden nok til å signere WorldTour-kontrakt med Lotto-Soudal. Også dette på tross at han ble nødt til å vise seg fram på en arena som ikke helt matchet hans egenskaper som toppsyklist.
– Flate ritt som Loir et Cher, Normandie og Bretagne er en god skole for mange, men hvis du tar programmet til Carl Fredrik Hagen i Joker og ser hva han kjører nå, så er det ikke tvil om at etappeløp i bakker passer ham mye bedre. Det gir ham også en helt annen utvikling som utøver når du kan kjøre spanske og italienske fjell.
– Uten arena for klatrere
Den raskeste veien til topps i sykkelsporten foregår aller helst via massespurtene, og dernest klassikerne.
Skal du bli en god sammenlagtrytter er du nødt til å bruke lang tid, og nettopp tida har en tendens til å jobbe imot deg.
– Med jevne mellomrom kommer debatten opp om hvorfor vi ikke har klart å utvikle rene klatrere i Norge, men det er et kjent faktum at vi ikke har hatt noen arena klatrerne kan utvikle seg på. Det skjer fra tid til annen, men svært få 20-åringer er klare til å henge med de beste i motbakkene. Likevel finnes det nordmenn som kan bli veldig gode klatrere, men det har ikke vært noe system for utvikle dem. En spurter kan vinne en etappe som førsteårs i Normandie, men med klatrere er det litt annerledes. Det finnes supertalenter som tar nivået i ung alder, men de aller fleste er nødt til å gå en skole der man følger en mer naturlig utviklingskurve slik at man etter hvert blir robust nok til å tåle de påkjenningene, mener Remme som tror Norge i løpet av en fem års periode kan være i posisjon til å utvikle rene klatrere.
Rekordmange proffer
Foran årets sesong hadde Norge for første gang 14 utenlandsproffer (da medregnet syklister på PCT- og WT-nivået). Det snakkes ofte om en eksplosjon, men man skal ikke lengre tilbake enn til 2000 for å finne et år vi hadde 7 mann ’ute’: Hushovd, Kurt Asle Arvesen, Morten Hegreberg, Bjørnar Vestøl, Svein Gaute Hølestøl, Steffen Kjærgaard og Ole Sigurd Simensen.
Les historisk artikkel om antall norske utenlandsproffer:
10 år senere var tallet fremdeles 7. Denne gangen Hushovd, Arvesen, Gabriel Rasch, Alexander Kristoff, Edvald Boasson Hagen, Lars Petter Nordhaug og Frederik Wilmann.
Så har antallet steget jevnt oppover fra 2016-sesongen (12) og til dagens 14.
– Det var en litt annen tid da jeg holdt. Jeg brukte blant annet ett år av livet mitt i militæret, og det ser du ikke i dag. Er du en god junior får du løpene de trenger, blir plukket opp av et av kontinentallagene og så går egentlig tingene av seg selv. Men det har ikke eksplodert med antall utenlandsproffer ennå, selv om det har blitt noen flere.
Det er også svært forskjellig hvordan man reagerer på profflivet, og en mer gradvis tilvenning norske ryttere nå kan få via å ta én sesong eller tre ekstra under Uno-X-paraplyen er kanskje det aller viktigste nyheten fra Lysaker Torg tirsdag, har å tilføre norsk sykkelsport.
Hushovd, Arvesen og Kristoff slet alle sammen
Tidligere den dagen fortalte Alexander Kristoff procycling.no at han var nær ved å legge opp i løpet av 2008/09-sesongen, fordi han selv mente han hadde mer enn gode nok resultater til å gjøre seg fortjent til en proffkontrakt, men tilbudene fremdeles uteble.
Liknende historier har også Thor Hushovd fortalt, men Grimstad-mannen ble inspirert da Kurt Asle Arvesen overraskende nok ble verdensmester i U23-klassen i San Sébastian.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– ET TØFT LIV: Kurt Asle Arvesen og Edvald Boasson Hagen fikk plass hos Team Sky fra debutåret i 2010 – men det koste blod, svette og tårer å komme seg hele veien dit. Gabriel Rasch ankom laget i 2013 og ble siden sportsdirektør, som også Arvesen endte opp med i en kort periode. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no
Året etter ble Hushovd selv U23-verdensmester i tempo, og ting eskalerte gradvis derfra og ut.
– Det er bare å se på Kristoffs tid i BMC Racing, så ser du hvor tøft denne overgangen kan være. Det blomstret ikke med en gang der, han måtte kjempe, fikk ikke noe tillit og hadde en stygg velt der som kunne ha ødelagt hele den karrieren. Det er små marginer. Han kunne helt sikkert ha funnet seg et annet lag etter at han ble fristilt av BMC, men endte opp i Katusha det året han fylte 25 år. Det var også der han skulle få det store gjennombruddet sitt.
– Realitetene vil slå innover deg kjapt
Ved å ta steget opp til det neste nivået, vil også Uno-X-laget få langt større forventninger rettet mot seg. Under pressekonferansen i går ventet spørsmål både om å signere ryttere blant dagens 14 utenlandsproffer og innpass i Grand Tours.
Les også: – Drømmer om å kjøre noen av de belgiske klassikerne
Sykkelsjef Jens Haugland sto fast ved at prosjektet hans skulle utvikle seg på sin egen måte.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
KOM TILBAKE TIL JOKER: Stian Remme syklet sin siste sesong for Joker i 2013, men kom tilbake til laget som sportsdirektør fem år senere. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no
Remme er spent på hva slags retning de velger å ta videre og hva slags nivå lageieren vil si seg fornøyde med å ligge på noen år lenger ned i veien.
– Dersom du ender opp med å bli invitert til et løp på størrelse med Paris-Nice, og du plutselig skal hanskes med sju etapper i store, harde løp, ja, da vil realitetene slå innover laget ditt ganske kjapt. Hvis man ikke er klare for det da, vil det veldig fort bli tøft mentalt sett. Det er viktig at man får bryne på det nivået man er, og det er jo i bunn og grunn det utvikling handler om. Fram til i dag har man vunnet noen ritt på kontikalenderen, og deretter blitt hevet inn på store lag. Rytterne bruker tid på å innrette seg der. Det kunne ha gått begge veier med en rytter som Kristoff, med et annet hode hadde kanskje karrieren vært over allerede og han hadde aldri kommet i nærheten av nivået han holder i dag. Alle har møtt motgang, og det vet de aller beste rytterne alt om. Det er mye motgang, men sett utenifra er det kanskje lettest å merke seg når rytterne opplever medgang.
– Hvordan tror du Uno-X-organisasjonen vil takle økte forventninger til både ryttere og rittplan, og tillegg hevde seg i rittene de kommer til å kjøre framover?
– Hvis du har tenkt deg opp på prokontinivået, så nytter det ikke bare å møte opp. Og for å si det brutalt: Klarer du ikke å prestere på kontinivået, får du heller ikke gjort det på nivået over. Det blir spennende å se hvordan de kommer til å komponere det laget. De kommer til å stake ut en kurs og vet nok godt hva som nivåmessig skal til for å levere resultater. På PCT-nivået må du helst levere fra starten av, så det blir kanskje mer resultatjag enn utvikling i tida som kommer. Du møter en hardere hverdag på nivået over, mener Remme.
