(procycling.no): På papiret likner det et av de hardeste noen gang. VM i Innsbruck inviterer verdens beste ryttere til å mørne seg selv over sju stigninger opp Igls, før nådestøtet kommer i de morderiske partiene på Hölle.
Sistnevnte stigning er hvor det ventes at avgjørelsen faller. Med 28 prosent på det bratteste, kommer vil til å se kampen om gullmedaljen utspille seg i slow-motion.
258 kilometer, 4670 høydemeter forsert. Et VM for klatrerne. Etter tre ganger Peter Sagan og et blek affære i Ponferrada, var det på tide UCI gjorde et taktomslag med sitt største arrangement.
For det er tross alt de tøffeste utgavene, der klinten skilles ordentlig fra hveten, som virkelig ankrer seg fast i hukommelsen.
Hinault fører opp Cote du Domancy i 1980-VM. Foto UCI
Sallanches, Frankrike – 1980
VM i de franske Alper skulle bli hardt. 20 runder opp Côte du Domancy borget for hele 6000 meter med klatring. Perfekt for hjemmefavoritt Bernard Hinault, mente den pensjonerte legenden Jacques Anquetil, som på fransk TV predikerte at kun 15 ryttere kom til å fullføre.
«Maître Jacques», en gang verdens beste temporytter, kalibrerte som vanlig helt rett. Hinault vant, og Gottfried «Gody» Schmutz fra Sveits ble sistemann på en 15.plass. Jostein Wilmann ble nummer 13, hans lykkenummer, mens Knut Knudsen sto av underveis. Oppgitt trillet den «trønderske italieneren» tilbake til hotellet før halvkjørt ritt, mens han slaktet arrangørens skreddersydde ”Hinault-løype” foran et knippe norske journalister.
Før det hadde nok Knudsen gitt en og to flasker til sin Bianchi-lagkamerat Gianbattista Baronchelli, italieneren som i det minste skulle gi Hinault litt kamp om gullet. Baronchelli endte opp med sølv, et drøyt minutt bak «Grevlingen», og Juan Fernandez Martin fra Spania tok bronse, nesten fem minutter bak.
Olano, Indurain og Pantani på podiet i Duitama. Foto UCI.
Duitama, Colombia – 1995
Det eneste VM arrangert i Colombia er utvilsomt et av de tøffeste også. To av datidens beste ryttere, Marco Pantani og Miguel Indurain, var ventet å barke sammen i kampen om edelt metall. Det var vått, bratt og fjell som steg til over 2500 over havet. Kort oppsummert, den mest brutale VM-runden sporten hadde sett siden Sallanches.
Et sant drama utspilte seg på de siste rundene, innledet med angrepet fra Abraham Olano, som pilte ifra et lite snes ryttere i front. Spanjolen skulle punktere, men syklet på felgen inn til en heroisk gullmedalje. Baskeren våget så vidt å feire, med en hånd i været.
Det var minst like hardt som Sallanches, men mye mer uforutsigbart. Kun 20 gjennomvåte og gjørmete ryttere fullførte rittet som skulle bli gjenstand for masse kontrovers i ettertid, siden Olano hadde dolket Indurain i ryggen ved å ta gullet foran sin lagkaptein, som hadde knepet sølvet foran Pantani.
Oslo, Norge – 1993
I likhet med Colombia to år senere, skulle Miguel Indurain være den store favoritten til å vinne i Oslo. I et forferdelig regnvær, og på såpeglatte veier, leder Indurain an i jakten forbi Oslo S og opp mot Ryen siste gang. Den store spanjolen hadde tvunget frem en avgjørende utskillelse, nå kjørte han inn tremannsbruddet i front med Frans Massen, Olaf Ludwig og Dag Otto Lauritzen.
Lance Armstrong kontret. 22-åringen, som nettopp hadde vunnet en etappe i Tour de France, så sine gamle rivaler respektløst i øyene og forduftet. Indurain trodde den unge texaneren ville innhentes i utforkjøringen der et utall ryttere hadde sklidd ut tidligere i rittet, men fryktløse Armstrong holdt unna i regnværet. 19 sekunder etterpå tok Indurain sølv og Ludwig bronse.
Noen dager tidligere hadde en ung, lovende tysker ved navn Jan Ullrich tatt gull i amatørrittet. To unge verdensmestere ble kronet i Oslo-VM og syklingens fremtid var satt.
Lugano, Sveits – 1953
Som vrakgods i bakspruten. En passende beskrivelse av Fausto Coppis rivaler i den tøffe løypen rundt Lugano. Den italienske mesteren hadde på dette tidspunktet vunnet alt som kunne vinnes i internasjonal sykkelsport. Utenom VM.
Men dette årets klaffet alt for Coppi, som attpåtil hadde stablet på plass en avtale med den italienske landslagssjefen som utelot hans store interne rival fra troppen. Gino Bartali måtte bli hjemme.
Dermed var alt duket klart for det som skulle bli en av VM-historiens største bragder. Med et knusende akselerasjon i Crespera-bakken pulveriserte Coppi feltet allerede på runde 12 av 20. Kun belgieren Germain Derijcke klorte seg fast. Vinneren av Paris-Roubaix det året holdt ut i 75 kilometer, før Coppi trøkket til igjen og vant med seks minutter.
LeMond i ekstase i 1989, et utrolig år for amerikaneren. Foto UCI.
Chambery, Frankrike – 1989
Rittet i Chambery er kanskje ikke ofte nevnt blant de største eller mest minnerike i VM-historien. Men rittet har utvilsomt et av de beste vinnerbildene noensinne fanget på film.
Bare 42 av 190 startende fullførte dette beintøffe utskillelsesrittet som utspant seg under en regntung himmel sørøst i Frankrike. Etter et hjerteskjærende nederlag i Tour de France var Laurent Fignon forhåndsfavoritt og franskmannen syklet aggressivt store deler av dagen.
Men da feltet samlet seg mot slutten, så alle mot Sean Kelly som den raskeste i spurten som ventet. Men Greg LeMond skulle overrumplet iren med å åpne spurten tidlig. Amerikaneren hadde noen uker tidligere knust franske hjerter ved å vunne Tour de France, åtte fattige sekunder foran Fignon. Nå hadde han nettopp nøytralisert franskmannens bruddforsøk, etter at han selv vurderte å stå av underveis.
Men på oppløpet følte LeMond seg fantastisk. Med en lang spurt tok han luven av Kelly, som også måtte se seg slått av russeren Dimitri Konyshev. Målfotoet ble et kunstverk som oppsummerte et brutalt og spennende ritt. LeMond med et vantro jubelbrøl, Kellys resignasjon, og Konyshev malt med smerte.
