"HAN ER MENNESKELIG: procycling.no-redaktør Jarle Fredagsvik tar Chris Froome i forsvar. FOTO: Justin Setterfield/Getty Images

Hatet mot Froome

Jarle Fredagsvik
Tips meg @Fredagsvik

Publisert 29.07.18 09:50

Del på    

KOMMENTAR: Forståelig eller ubegripelig?

HAN ER BLITT SPYTTET PÅ. Hetset. Slått etter. Blitt kastet urin mot. Ropt til. Forsøkt latterliggjort. Igjen og igjen.

Han har tvilt. Undret. Fryktet. Lidd.

Frifinnelse eller utestengelse? Hva skjer om han blir dømt? Oppsagt av arbeidsgiveren?

Han har syklet Tour de France. Vuelta a Espana. Giro d’Italia. Vunnet alle. Forsøkt seg på Tour de France. Igjen.

Altså, dersom Christopher Froome hadde vunnet årets Tour de France sammenlagt, hadde jeg slengt alle superlativer som finnes i retning av 33-åringen.

Det hadde vært en mektig prestasjon. Med en fryktelig oppladning til denne sesongen. Etter å ha tvunget fram en seier i slaget om La Maglia Rosa. I 12. time.

I kraft av en helt spesiell prestasjon. Utklassing. Over åtte mil i brudd. Alene.

HVOR MYE KAN ET MENNESKE TÅLE? Se på Froome; et menneske er i stand til å takle en hel del, men årets La Grand Boucle ble kanskje akkurat litt for mye å bite over. To og et halvt minutt for meget.

Det som har lest mine kommentarer om Chris Froome fra tidligere, vet at dette er en utøver jeg har sansen for.

Han framstår som ydmyk, reflektert og høflig. I hvert fall når han svarer på spørsmål fra meg og andre journalister. Innenfor rimelighetens grenser.

Han er menneskelig.

Da jeg skrev kommentaren ”Den gule mistanke” etter at han gikk til topps i Tour de France for fem år siden, skrev jeg at ”Froome betaler prisen for andres feil”, og at ”min magefølelse faller ned på at han ikke doper seg”.

LES OGSÅ: Den gule mistanke

”Likevel er det som foregår i Tour de France nå, egentlig ganske trist. Enhver sterk prestasjon blir møtt med skepsis og mistenkeliggjøring. Journalistene, som egentlig bare speiler folket, leserne og seerne, er som forsmådde ektemenn. Vi har hørt alle historiene før, alle svarene, alle bortforklaringene og alle lovnadene”.

KUN FEM DAGER FØR TOUR DE FRANCE skulle tråkkes i gang, ble Froome frikjent i saken der han ble gransket for feiladministrering av virkestoffet Salbutamol etter å ha inntatt en astmaspray. En medisinering han for øvrig var berettiget til å bruke da han vant fjorårets Vuelta a Espana.

Jeg skal ikke prøve å begi meg ut på en teknisk analyse rundt Froome-saken, og hvorvidt frikjennelsen vitenskapelig sett var korrekt.

GJENNOM STORMEN: Chris Froome har fått gjennomgå av tilskuerne langs løype under årets Tour de France. FOTO: Jeff Pachoud – Pool/Getty Images

Sett ut ifra en svoren sykkeltilhengers synsvinkel, forstår jeg at mange reagerer med sinne over at antakelsen om at verdens rikeste sykkellag tilsynelatende får en ’positiv dopingprøve’ til å forsvinne foran alles øyne.

Historisk sett smaker det dårlig, spesielt etter at det har framkommet at en dreven landeveisrøver ved navn Lance Armstrong både skal ha fått positive dopingprøver til å forsvinne og samtidig har subsidiert det internasjonale sykkelforbundet med 100 000 dollar i 2002 (som skal ha gått til innkjøp av et apparat som skulle analysere blodprøver).

SLIKE TING SETTER SINNENE I KOK, og for trofaste sykkelfans har de dessverre opplevd å bli sveket gjentatte ganger av forbildene sine de siste 40 årene.

Det er bare å se på lista over de siste Tour de France-vinnerne, og det kan være vanskelig å stole på noen og enhver: Bjarne Riis (1996), Jan Ullrich (1997), Marco Pantani (1998), Lance Armstrong (1999-2005), Floyd Landis/Oscar Pereiro Sio (2006), Alberto Contador (2007, 2009), Carlos Sastre (2009), Alberto Contador/Andy Schleck (2010), Cadel Evans (2011), Bradley Wiggins (2012), Chris Froome (2013, 2015, 2016, 2017), Vincenzo Nibali (2014) og Geraint Thomas (2018).

Så er det også slik at hukommelsen som kjent er selektiv, og det er her jeg mener Chris Froome blir behandlet på sviktende grunnlag.

Riis har innrømmet misbruk av EPO, veksthormon og kortison i seks år (mellom 1993-1998), og da også under Tour de France-seieren i 1996.

Først i 2013 innrømmet Jan Ullrich at han dopet seg med hjelp av doktor Eufemiano Fuentes, nye tester av blodprøver først avgitt i 1998 har også avdekket EPO-bruk.

ARMSTRONG INNRØMMET OVERFOR Oprah Winfrey (ja, det skjedde faktisk) at han gikk på en cocktail bestående av EPO, blodoverføringer, testosteron og kortison da han tok titlene sine mellom 1999 og 2005.

And the list goes on (og hvem vet om hva mer de gjorde enn det de til slutt valgte å innrømme, og hva andre som ikke har innrømmet det egentlig har gjort).

Det er uansett ikke der vi er i saken som har ridd Chris Froome som en mare siden den ble offentlig kjent den 13. desember i fjor.

LES OGSÅ: «Det er lett å la seg blende av store ord»

Det man glatt velger å overse når man svinger kjøttøksa over nakken til briten som Nürnberg-bøddelen, er at Froome fremdeles ikke er dømt for noen verdens ting.

Når Sky-kapteinen blir buet på uansett hvor han viser sitt ansikt langs franske landeveier, synes jeg litt synd på en idrettsutøver som selv om han de facto er blitt frikjent – ender opp med å bli rammet av en slags dobbeltstraff.

DET FØRSTE SVIKET mot Froome var vedkommende som valgte å lekke opplysningen at han hadde levert en dopingprøve med grensesprengende mengder Salbutamol den 7. september.

Ettersom Salbutamol er definert som et særskilt stoff, og ikke et forbudt stoff, er det fortrinnsvis utøveren og arbeidsgiveren (til en viss grad sikkert også forbundet) som varsles om funnet. Dersom utøveren ikke klarer å bevise sin uskyld via en ”spesifikk, medisinskfaglig undersøkelse at vedkommende kun brukte lovlig dose av preparatet”, venter så reaksjon og offentliggjøring av testresultatet og sanksjonen.

Dersom utøveren frikjennes, vil ingen få innsyn i prosessen som har pågått.

Det betyr også at det sitter andre ryttere i hovedfeltet, med tilsvarende saker som Froome på samvittighet som offentligheten ikke vet noe om. Så kan man også påpeke at det sitter ryttere der som «ikke slapp like billig unna som ham», men vi sitter likevel ikke med detaljkunnskapen og faktagrunnlaget for å – med sikkerhet – kunne dra en slik slutning.

I Froomes tilfelle ble det altså gjort ham urett da den positive dopingprøven ble gjort kjent, og så ventet en ny offentlig shitstorm i det minuttet frikjennelsen av ham ble gjort kjent.

Hvorfor?

Jo, fordi folkets forakt skyldte utover mannen, som nettopp var frikjent fra anklager offentligheten egentlig ikke skulle hatt kjennskap til.

Ta for eksempel Martin Johnsrud Sundby – selv om ingen saker er like og direkte sammenliknbare.

Oslo-mannen ble av Idrettens voldgiftsrett (CAS) gitt to måneders utestengelse den 11. juli, 2016. Det informerte Norges Skiforbund om under en pressekonferanse på Ullevaal stadion ni dager senere.

Dette var altså første gang offentligheten fikk nyss både om saken etter 18 måneders behandling, og det skjedde kun fordi det munnet ut i en fellende dom.

På vei inn mot sin sjette Tour de France-deltakelse har verken Bernard Hinault eller ASO gjort ting enklere for vinneren av rittet i ’13, ’15, ’16 og ’17.

Den franske grevlingen uttalte at konkurrentene burde streike dersom Froome fikk lov til å delta under rittet han selv har stått og delt ut blomsterbuketter til dopere på podiet i en årrekke. Kanskje føler han seg også lurt, men tar jeg ikke feil har også den 63-årige bonden fra Bretagne lagt større svin i eget medisinskap enn Froome har.

ASO kom også med et meget dristig utspill da de kort tid før touren uttalte at Froome ikke var velkommen til deres ritt.

EN MANN SOM ALTSÅ IKKE VAR DØMT for noe som helst, skulle altså nektes deltakelse i verdens mest prestisjetunge idrettsarrangementer for syklister? Det faller egentlig på sin egen urimelighet, så fremt ASO da ikke tok en semi-bløff fordi de allerede hadde kjennskap til at 33-åringen kom til å bli frikjent.

BLE HISTORISK: Chris Froome vant Giro d’Italia og tok sin tredje Grand Tour-seier på rad i mai. Det hadde bare to gjort før ham. FOTO: Justin Setterfield/Getty Images

Slike utspill irriterer meg litt, da jeg mener det er opplagt at både arrangør og legender innenfor idretten bærer et ansvar når det kommer til utøverens sikkerhet langs landeveien.

Det ansvaret ble ikke tatt når Hinault og ASO tok ordet kort tid før det hele startet.

Fortjener noen å bli spyttet på?

Selvsagt ikke.

Uten å dra parallellene mot langrenn noe særlig lengre, hører det også med til historien at i etterkant av dopingsakene mot Johnsrud Sundby og siden også Therese Johaug (som i tillegg var av langt alvorligere art), så ble norske skiløpere møtt med plakaten ”Less Ventoline = Less Champions – WADA wake up!” i forbindelse med Tour de Ski-etappen i Val di Fiemme i januar i fjor. Det dukket også opp en plakat med teksten: ”DDR Norway Ski Team = Doping Team” i forbindelse med verdenscupåpningen i Ruka noen måneder tidligere.

Ingen spytting, ingen ”holding i trøya” og ingen hatske konfrontasjoner mellom norske utøvere og illsinte fans. Det er kanskje litt mer klasse over de som følger vinteridrett enn de som venter på i svingene halvveis opp i svingene opp Alpe d’Huez?

Vi lever tilsynelatende i et sivilisert samfunn, langt unna bøddelens storhetstid, galgen, pisking og brenning av hekser på bålet.

Historien burde i hvert fall vist oss at det ikke er veien å gå.

Å SPYTTE PÅ ET ANNET MENNESKE er en fornedrende handling. Det er ikke mulig å komme utenom det. Det er utilgivelig.

Buing og kritiske tilrop kan man alltids tåle. Tenk hvor mye en gjennomsnitts Premier League-spiller må tåle uke ut og uke inn fra motstanderlagets fans på intime, britiske stadioner.

Jeg tror heller ikke Geraint Thomas og Froome lar seg affisere voldsomt av ukvemsordene som hagler langs løypetraseene. De er mer hardhudete enn som så.

Og så er det noe med å kanalisere misnøyen sin mot rett mottaker.

Er det Chris Froome sin feil at han ender opp med å bli frikjent og slipper unna en mulig utestengelse for et regelbrudd som trolig skjedde via noen puff fra astmamedisinen under, eller i etterkant av etappen mot Santo Toribio de Liébana?

Man må til enhver tid forholde seg til det rådende lovverket og spillereglene som gjelder. Så ettersom UCI og WADA (verdens antidopingbyrå) har endt opp med å frikjenne Froome, og ingen heller har klaget saken inn til voldgiftsretten, så bør vel egentlig raseriet heller rettes mot idrettens rådende og lovgivende organer, og håndteringen av Salbutamol og andre stoffer det er naturlig å sammenlikne det med.

TOPPIDRETT ER BLODIG ALVOR og ren business. Man kan kanskje kritisere Sky (og Norges Skiforbund) for at de bruker for mye ressurser på forskere/juridisk bistand til utøvere som havner i søkelyset av feil årsaker, men det blir likevel tungt å skylde på utøveren for nettopp det.

At man skulle ønske at toppidretten holdt seg langt unna gråsonene og ikke pushet grensene i håp om å ankomme tidelen før for å slå konkurrenten, eller å sniffe inn ammoniakk fra bomullsdotter før en VM-kvartfinale mot Russland, er mulig å skjønne – men på samme tid naivt.

Underveis i touren gjorde også Team Sky noen feil. Den mest opplagte gjorde Gianni Moscon da han fiket til en konkurrent. Dave Brailsford hisset også på seg en del da han uttalte at ”dersom man ikke ønsker at utenlandske lag skal komme, så kanskje det bare bør være franske deltakere”.

Det er veldig enkelt å angripe mannen som har utdanning fra Universitetet i Chester på CV’en sin for den uttalelsen, men det bør også være mulig å forstå frustrasjonen ettersom det faktisk er hans utøvere og kolleger som blir spyttet etter i løpet av et sykkelritt.

PÅ PALLEN IGJEN: Chris Froome står på pallen for sjette gang på åtte forsøk i Tour de France. FOTO: Chris Graythen/Getty Images

Så kan jeg også forstå at folk der ute langs løypa sliter både med å tilgi og glemme. Og at det er denne frustrasjonen de mener gir dem en selverklært rett til å skubbe, holde igjen, spytte eller kaste egg mot ryttere, støtteapparat og ledere fra Team Sky.

Men jeg forbeholder meg også retten til å kalle det hele for en skivebom.

MENS JEG HAR SKREVET DET HER har Froome slått tilbake og forsvart seg mesterlig, og faktisk tatt tilbake tredjeplassen i sammendraget fra Primoz Roglic, etter en 31 kilometer lang – og hard – tempoetappe mot Espelette under tourens nest siste dag.

Det betyr at han søndag tar steget opp på podiet sammen med Geraint Thomas under den ærverdige seremonien langs paradegaten i Paris.

Basert på utspillene som har kommet de siste ukene vil jeg tro at både Christian Prudhomme og Berhard Hinault vil snu seg bort i vemmelse og at to av tre av dem blir møtt med unison pipekonsert fra frustrerte franskmenn.

Da velger de glatt å overse den enorme prestasjonen Froome har gjort innenfor landegrensene deres de siste tre ukene.

Samtidig vil de heve seg over grunnleggende rettsprinsipper i et demokrati og nøre opp under oppfattelsen enkelte har om at idrettsutøvere har mindre grad av rettssikkerhet enn personer som står bak tunge forbrytelser.

Når Froome entrer podiet for sjette gang på åtte forsøk i løpet av sin Tour de France-karriere velger i hvert fall jeg å applaudere.

Jarle Fredagsvik, redaktør procycling.no

Tagget med: , , ,

Les også disse