(procycling.no): Det har vært snakket om lenge, men nå ser det ut til vi endelig har nådd punktet: Et generasjonsskifte blant toppspurterne.
Inn mot årets Tour de France snakkes det nemlig ikke lenger mest om Alexander Kristoff, André Greipel og Mark Cavendish (minst to av dem frekventerer kategorien avskrevne spurtere fra tid til annen).
I stedet medfølger forventning etter uttalen av navnene Fernando Gaviria og Dylan Groenewegen. Én 23-åring fra La Ceja i Colombia, og en snørrhoven 25-åring fra Amsterdam.
Gaviria hadde sitt reelle gjennombrudd i fjor da han rasket med seg intet mindre enn fire etappeseirer fra Giro d’Italia for seiersministeriet i Quick Step. Belgierne klargjorde Marcel Kittel for Tour de France i juli måned, og tyskeren gjorde så godt som rent bord med sin fem triumfer på flatt underlag.
Giftige Gaviria plukket også med seg én etappeseier i Tirreno-Adriatico (spurtslo Peter Sagan), rittet han for øvrig også tok sin første WorldTour-seier under i 2016, nok én etappeseier i Tour of Britain, før han avsluttet sesongen med å vinne fire av fem flate etapper under Tour of Guanxi. Den ene duellen han tapte var for øvrig mot Groenewegen, en mager trøst for nederlenderen som altså tapte langt flere prestisjedueller mot colombianeren underveis.
How good does it get?
Denne sesongen har Gaviria tatt steget opp som førstespurter i Quick Step-Floors. Det er et steg som forplikter.
Mens Patrick Lefeveres økonomiske fundament hanglet i fjor sommer, ble energien tidlig konsentrert rundt å sikre framtida til Gaviria, Bob Jungels og Julian Alaphilippe innenfor lagets rekker.
Derfor ble også Kittels høye gasje besluttet avviklet, mens Elia Viviani kom inn for småpenger etter et vingeklippet opphold hos Team Sky.
2018 har vært et eneste langt jubelår for Lefeveres gutter. Det skal også Viviani ha en stor del av æren for. Italieneren har levert hele 12 etappeseirer, og har i tillegg vunnet De Panne, Dubai Tour og det italienske mesterskapet. I våres kopierte han Gavirias fire etappeseirer fra giroen.
Quick Step-laget har i sin helhet sopt inn hele 47 seirer. At det i det hele tatt ser ut til å gå på automatikk at laget vinner, har ført til at også Fernando Gaviria har kunnet senke skuldrene sine.
Dominerte i California
I mai inntok han Tour of California med mål om å kjøre inn Tour de France-opptrekket sammen med Max Richeze (selv om også Alvaro Hodeg og Iljo Keisse hjalp til på amerikansk jord).
Richeze var for øvrig også opptrekkeren da colombianeren kjørte inn fire etappeseirer i giroen, og er en uvurdelig brikke i Quick Step-opptrekket.
Rundt de to er det likevel så mye kjørestyrke at han egentlig bare trenger å si ifra hvor mye hjelp han trenger for å få los på etappeseieren: Yves Lampaert, Bob Jungels, Niki Terpstra og Tim Declerq er også ryttere som vet hvordan man holder tempoet oppe inn mot massespurtene.
Fortellingen om Quick Step så langt i år dreier seg mest av alt om laget, og mindre om enkeltindivider i et uhyre sterkt og oppofrende kollektiv.
I California var konkurransen hvass. Gaviria vant til slutt tre etapper. Under åpningsetappen ble han fulgt av navn som Caleb Ewan, Peter Sagan, Marcel Kittel og Alexander Kristoff på plassene bak ham, mens Mark Cavendish var «off the pace».
Har unngått hverandre i hele år
Sesongens andre store spurter har vært Dylan Groenewegen. Paradoksalt nok har ikke de to superspurterne hatt en eneste duell mot hverandre denne sesongen.
Begge står med 32 proffseirer. Gaviria har 7 seirer i år, mot Groenewegens 9. Under interne dueller mellom de to har Gaviria gått seirende ut av 11 av dem, mens Groenewegen har 8.
(artikkelen fortsetter under bildet)
ÅRETS BESTE SPURTER: Dylan Groenewegen skulle kjøpe seg Ferrari om han vant fire Tour de France-spurter i fjor. Den endte med den ene – den gjeveste – nedover Champs-Élysées. Men kanskje blir det Ferrari etter denne sommeren? FOTO: Tim De Waele/Getty Images
Tendensen har vært at Quick Step-rytteren virket mer utilnærmelig tidlig i karrieren, mens det i fjor var omtrent dødt løp mellom de to duellantene.
Groenewegen ankommer Tour de France stinn av selvtillit. Også han er del av et forrykende mannskap som forventes å slå til under nær sagt hvilket som helst terreng underveis.
Nederlenderen har plukket med seg etappeseirer fra alle etapperitt han har syklet denne sesongen: Dubai Tour, Algarve rundt, Paris-Nice, Tour of Norway og Tour de Slovenia. I tillegg vant han Kuurne-Brussel-Kuurne.
25-åringen har klikket skikkelig med Timo Roosen og Amund Grøndahl Jansen. Sammen danner trioen et dynamisk velsmurt og eksplosivt spurtopptrekk. LottoNL-Jumbo har i tillegg med seg spennende Primoz Roglic til sammendraget som også har plukket med seg noen feite seirer så langt denne sesongen.
Slo til fra distanse i Paris
Mens Gaviria benyttet seg av Giro d’Italia for å slå igjennom i fjor, var det Tour de France-avslutningen nedover selveste Champs-Élysées som ble det definitive gjennombruddet for Groenewegen.
Da var riktig nok Peter Sagan, Mark Cavendish, Arnaud Démare, Matteo Trentin og Dan McLay alt ute av rittet, men man kan likevel ikke ta noe ære vekk fra seieren nedover paradegaten i Paris.
Måten Groenewegen gjorde det på var også både overraskende og imponerende: Han presset seg inn mellom Alexander Kristoff og opptrekkeren hans, og ble tvunget til å åpne spurten i front da Rick Zabel takket for seg og slo ut til siden.
Pussig nok var det ingen som klarte å ta seg forbi nederlenderen, som faktisk virket litt overrasket selv da han passerte målstreken etter en drøy langspurt inn til karrierens hittil aller største seier. På tross av mannefallet blant spurterne var fremdeles Kristoff, Edvald Boasson Hagen, André Greipel og Nacer Bouhanni sultne på etappeseier.
Ifølge The Cycling Podcast hadde nederlenderen lovet seg selv en Ferrari i etterkant av touren dersom han vant fire etapper underveis.
Fram til 23. juli i fjor så det ut som en helt malplassert ytring, men kanskje klinger det i bilnøkler etter årets heseblesende affære.
Nøkkelen til grønn trøye
Selv om Gaviria og Groenewegen omtales som den nye vinen, er de omtrent like forskjellige som Pinot Noir og Cabernet Savignon.
Førstnevnte ankommer Frankrike som en potensiell arvtaker av Peter Sagans trademark: Den grønne poengtrøya.
Slovaken hadde vunnet den fem år på rad før en konfrontasjon med Mark Cavendish stanset den rekka i Vittel i fjor.
Gaviria går godt i kortere bakker, som er en eminent karakteristikk når målet er å hanke inn flere poeng enn rendyrkete spurtertyper á la Groenewegen over 23 etapper.
Hvis man kjøper påstanden om at Sagan har mulighet til å vinne alle de første etappene i årets tour (med unntak av lagtempoen), ja, da må det samme gjelde for Gaviria.
(artikkelen fortsetter under bildet)
GRØNN TRØYE UNDER PRESS: Peter Sagan vil ventelig føle Gavirias nærvær på kroppen de neste sesongene. Alt denne sommeren er det ventet at slovaken får tøff kamp om den grønne poengtrøya. FOTO: THE CANADIAN PRESS/Jacques Boissinot
Der Groenewegen vil være sjanseløs foran møtet med Mûr de Bretagne (2,2 kilometer og 6,5 i snitt), vil den spurtsterke duoen være sikrere og sikrere på seier jo nærmere målstreken de kommer.
Spesielt Sagan var vist fram sin evne ved å klatre side om side med sammenlagtrytterne under Tirreno-Adriatico, men også Gaviria har lekt seg opp motbakkene når for eksempel Alexander Kristoff har kommet til kort under Tour de Suisse.
Likhetene mellom de to er høy toppfart, tilpasningsdyktighet, evne til å plassere seg lurt i spurten og at de begge har et nedskalert, moderne opptrekkstog som via høy fart, timing og ekstrem samkjøring evner å plassere sin kaptein der de ønsker å være foran den forløsende massespurten.
Groenewegen har nok fokus jevnt festet mot «flest etappeseirer», og blir nok ikke å se i bruddene hans kolombianske konkurrent kan finne på å hive seg med i fra tid til annen.
Sjokkerte Kristoff i Sanremo
Det tredje navnet som hadde fortjent en plass under merkelappen ’ny generasjon spurtere’, har dessverre blitt hjemmesitter siden sist.
Det er mannen som har tatt aerodynamisk stilling til et ny nivå: Nemlig den 165 centimeter lave, 61 kilo lette og kun 23 år unge Caleb Ewan.
Sydney-mannen har ikke lagt den enkleste av sesonger bak seg, men var fryktinngytende fresh etter nesten 300 kilometer mellom Milano og Sanremo da han satte Kristoff og Arnaud Démare ettertrykkelig på plass på Via Roma i midten av mars.
Alt i desember i fjor uttalte laget at Ewan denne sommerens skulle debutere i Tour de France. Etter at han likevel ikke fikk utdelt startbilletten, går spekulasjonene høyt om et lagskifte til Lotto-Soudal neste sesong.
Fra et Mitchelton-Scott-perspektiv kan man også forsvare avgjørelsen om å gå all in for Adam Yates, da det med åttemannslag er vanskeligere å innta treukersrittet med to forskjellige tanker i hodet.
FÅR IKKE VÆRE MED: Caleb Ewan er vraket av Mitchelton-Scott. FOTO: AFP PHOTO / BRENTON EDWARDS
I dag er det også enkelt for sportsdirektør Matt White og de andre å peke på at Ewan kun står bokført med en etappeseier fra Tour Down Under og seieren i Clásica de Almería så langt i sesongen.
Med lovnad om Tour de France i juli, var det likevel ikke opp til Ewan å overbevise på veien fram dit. Han skulle være på topp de kommende tre ukene. Under Tour of California var han også en av rytterne som fulgte Gaviria nærmest, med andreplass på Long Beach og Elk Grove, samt tredjeplass (vant spurten i hovedfeltet) ved Laguna Seca.
Démare med forventninger inn mot touren
Mens Ewan og Gaviria er ’94, er Groenewegen blant ’93-generasjonene i feltet.
Det eksisterer også et slags mellomsjikt der Arnaud Démare (født 1991) befinner seg. 26-åringen sto uten etappeseirer fra Grand Tour inntil han slo til på den 4.-etappen av Tour de France den 4. juli i fjor.
Det var den famøse etappen mot Vittel, der Sagan sendte Cavendish ut mot sperregjerdet, og Démare hadde en like stygg manøver mot Nacer Bouhanni, som likevel fikk passerere.
Oppkjøringen til Groupama-FDJ-rytteren var et slags gjennombrudd for ham, selv om han allerede vant Milano-Sanremo året i forveien. I 2017 hentet han hjem etappeseirer i Paris-Nice og Critérium du Dauphiné, i tillegg til at han ble fransk mester. Han bokførte også sjetteplasser i Kuurne, Roubaix og Sanremo – og viste framfor alt fram at han hadde tatt store steg i motbakkene i løpet av vårsesongen.
Démare hører heller ikke hjemme i kategorien ’avskiltet spurter’. Under Tour de Suisse holdt han både Gaviria, Kristoff og Sagan fra livet, da han vant den 8.-etappen i Bellinzona.
Om ikke Marc Madiot hadde bestemt seg for å samle laget rundt 26-åringen allerede, fikk Démare og hans svært imponerende spurtopptrekk en solid dose selvtillit på vei inn til touren.
Tyske wonderboys på defensiven
Det er et lite knippe spurtere som for alvor begynte å slå igjennom etter at de passerte 25 år.
Alexander Kristoff (31) og John Degenkolb (29) er ikke rene spurtere, men en slags hybrid mellom spurter og klassikerryttere.
De to kompisene har flydd litt under radaren så langt i sesongen. Kristoff har sine sedvanlige seirer i Midtøsten (1 etappeseier fra Abu Dhabi Tour), Frankfurt og Gippingen, men later ikke lenger å være en mann for de aller største anledningene.
Degenkolb slo brutalt igjennom i 2015, da han – og Kristoff – delte Milano-Sanremo, Flandern rundt og Paris-Roubaix seg imellom.
En stygg treningsulykke foran 2016-sesongen har satt tyskeren kraftig tilbake. Han åpnet sesongen strålende på Mallorca, men har ikke vunnet siden.
Hans tidligere lagkompis fra tiden hos Argos-Shimano, Marcel Kittel, har også rukket å passere 30. Kraftspurteren fra Armstradt tok sin første etappeseier i touren tilbake i 2013, da han for Team Argos-Shimano vant spurten i en avgrenset gruppe i Bastia etter at lagbussen til Orica-GreenEDGE hadde kjørt seg fast under målseilet på Korsika, og beskjeder om mulig endring av løypa skapte usikkerhet og velt i hovedfeltet. Nummer to den dagen var for øvrig Alexander Kristoff.
Kittel viste så sent som i fjor at han var feltets overlegent beste spurter, men hvor mye kan ikke én sesong ha å si? Som posterboy for Katusha-Alpecin, og da kanskje aller mest Alpecin, har han slitt skikkelig med å få ting til å klaffe med Rick Zabel og Nils Pollitt (!) som skal bistå ham under den franske sommeren.
I fjor perfeksjonerte Quick Step ’andre bølge-spurten’, da Kittel brukte vindskyggen fra rytterne foran ham til å ta posisjoner i feltet, mens han samtidig kunne spare sin egen akselerasjon.
I år har det fungert omtrent utelukkende under Tirreno-Adriatico der han tok to saftige seirer foran nesa på Peter Sagan – det skal dog sies at slovaken spurtet i ’et halvt Adriaterhav’ før tyskeren marginalt vant den duellen, men én seier er like fullt én seier.
Sonny – den undervurderte
Den siste fra denne klynga som bør nevner, er Sonny Colbrelli. I touren vil Bahrain-Merida ha hovedfokus vendt mot Vincenzo Nibali.
28-åringen fra Desenanzo del Garda har nok gått litt under radaren så langt, men Colbrelli har faktisk en ganske imponerende sesong bak seg.
(artikkelen fortsetter under bildet)
IT’S A SONNY: Sonny Colbrelli vant De Brabantse Pijl på vei inn mot Ardennene denne sesongen. FOTO: AP Photo/Geert Vanden Wijngaert)
Da Kristoff ble kjørt av lasset i Gansingen på dag tre av Tour de Suisse, holdt italieneren seg innenfor første gruppe. På oppløpet tok han skalpen til både Sagan og Gaviria, noe som også vil gjøre ham giftig i kategorien ‘spurt i avgrenset gruppe’ i Tour de France.
Colbrelli debuterte i touren i fjor, og har i tillegg fem utgaver av Giro d’Italia på CV’en. Han var sjettemann både i Liège og Rodez, men står fremdeles uten etappeseier fra «de tre store».
Bahrain-Merida-rytteren er en «late bloomer», og vil som en ryttertype som Michael Matthews komme best til sin rett når han kan kombinere sin evner som puncheur og en habil avslutter.
På flat mark vil det alltid være ryttere der som er hakket kjappere, men om du klarer å sette Gaviria og Sagan på plass «i deres terreng» i Tour de Suisse, kan du også gjøre det samme i Tour de France – selv om konkurransen vil være enda et par hakk hvassere.
Greipel ikke lenger kaptein med stor K
De som nå gjenstår å nevne, er gjengen som har solt seg i glansen av å være verdens beste spurtere i en årrekke: André Greipel og Mark Cavendish.
36 år gamle Greipel har 11 etappeseirer fra Tour de France bak navnet ditt. Med unntak av i fjor, har han vunnet her hvert år siden 2011-sesongen – det samme året han meldte overgang til Lotto-laget.
Tyskerens tid som enerådende kaptein synes likevel talte. Tiesj Benoot får stadig mer støtte rundt seg, og selv om trofaste Marcel Sieberg er med, preges den belgiske oppstillingen framfor alt av lagets varemerke: Offensiv sykling.
Ryktebørsen melder at Greipel forsvinner ut etter sesongen, og at nevnte Ewan er på vei inn. Nok en indikasjon på maktskiftet i massespurtene, men også uunngåelig ettersom sykkelsporten er dynamisk materie, og selv om man kommer langt på posisjonering og rutine, så er det en kjent sak at man ikke akkurat blir raskere med årene.
(artikkelen fortsetter under bildet)
HAR UTKJEMPET MANGE DUELLER: André Greipel og Mark Cavendish er som inventar å regne i Tour de France-stua. FOTO: AFP PHOTO / Jeff Pachoud
Målt opp mot en del andre spurtnavn har Greipel likevel plukket jevnt med seirer denne sesongen. Han startet med to etappeseirer Down Under, og har også vunnet i firedagers i Dunkerque og Belgium Tour. Ingen seirer fra øverste hylle, og en viss pekepinn på at Tour de France-lokomotivet er i ferd med å reise fra Gorillaen.
Unikumet fra Isle of Man
Mark Cavendish er en mann det er enda vanskeligere å avskrive. Han har hele 30 etappeseirer på samvittigheten, og mangler fire opp til legendariske Eddy Merckx.
Det mest imponerende med briten er tilpasningsdyktigheten hans. Cavendish er en mester til å plukke ut det rette hjulet og holde det.
Han har lavt tyngepunkt og har nok is i magen til å vente ut konkurrentene, utnytte dragsuget bak dem og smette foran på de siste 50 meterne.
Som 33-åring er det kanskje fristende å kalle Dimension Data-kapteinen for en ’umoderne spurter’, men tvert imot: Han er det mest moderne som finnes.
En tilpasningsdyktig, dynamisk type – som på tross av å være tobarnsfar, fremdeles ser ut til å jage luker som ’ikke finnes’ i sin higen etter den neste, store seieren.
Grunnet kyssesyke hadde han en forferdelig inngang til fjorårets tour. Likevel ble han nummer fire i Liège, og angrep for seier i Vittel da konfrontasjonen med Sagan endte rittet hans.
Man kan ikke avskrive Cav
Også denne sesongen har vært trøblete. Han veltet ut av tre ritt på rappen (Abu-Dhabi Tour, Tirreno-Adriatico og Milano-Sanremo), og endte mer enn åtte minutter bak etappevinner Max Walscheid under comebacket i Tour de Yorkshire.
Etter et anonymt Tour of California, dro Cavendish til med ti etapper fra 13.-24. juni som det avgjørende punktet i Tour de France-oppkjøringen hans.
Spesielt under Adriatica begynte han å se sprek ut, og det var kun Elia Viviani som sto mellom ham og seieren under avslutningen i Trieste.
Konklusjon: Massespurtene ser mer åpne ut enn på lenge foran årets Tour de France. Framfor alt fordi flere av de største navnene har hanglet under oppkjøringen, men også fordi den nye generasjonen anført av Gaviria og Groenewegen er i ferd med å blomstre for fullt. Tour de France er likevel det aller tøffeste man kan gi seg i kast med. Det vil også mindre kjøresterke og mer uerfarne spurtere kjenne på kroppen over tre uker. Og selv om både André Greipel og – kanskje noe overraskende Marcel Kittel – ser ut til å være på vikende front, så klarer vi ikke på noen måte å utelukke at Cavendish tar nye steg i retning av rekorden til Eddy Merckx. 33 år? Er det en alder, egentlig? Ikke for vår tids aller største spurtnavn, selv om nye generasjoner hadde elsket å avskilte The Manx Missile, én gang for alle.
