HAIEN STIKKER! Vincenzo Nibali kikker seg bakover i et nervøst øyeblikk, men selv ikke den lille vepsen fra Mitchelton-Scott klarte å hente ham inn denne dagen. Foto: Tim de Waele/Getty Images

Årets øyeblikk: «Det der holder aldri inn»

Jarle Fredagsvik
Tips meg @Fredagsvik

Publisert 25.12.18 10:55

Del på    

Man vinner aldri et monument tilfeldig. Hvis man ikke heter Vincenzo Nibali.

Vi i procycling.no summerer opp årets sykkelsesong ved å skrive om 5 øyeblikk som har gjort inntrykk på oss. Her det dødelige bittet til Vincenzo Nibali over toppen av Poggio.

Det skråsikre utsagnet i tittelen, er mitt eget. Denne gangen ikke uttalt mens man står vurderende blant kolleger i presseteltet 100 meter bak målseilet på Via Roma, men faktisk på hyttetur på Sjusjøen under Birkebeinerrennet.

Litt nasjonalistisk er man i slike uttalelser, spesielt når man vet at Alexander Kristoff har en blodtørstig spurt etter mer enn 300 kilometer (inkludert nøytral sone) på sykkelsetet.

Men 10 sekunders ledelse på toppen med 5,4 kilometer til mål og et halsende hovedfelt like etter. Hvem var det egentlig som trodde at det skulle holde inn der og da?

Under radaren

Det var kanskje et lite element da 33-åringen slo kloa i sitt tredje monument. Dernest kan man igjen diskutere om anretninger som bruker radiobølger for å måle retning og avstand til andre objekter (les: konkurrenter) er gjeldende for tidligere Tour de France-ryttere (og andre mestere).

Men det er i hvert fall et faktum at åpningen på 2018 var lavtflyvende. På plass i Argentina pådro han seg nemlig magesyke og var ute av Vuelta a San Juan alt før det begynte.

Deretter sanket han kilometer i beltet under etapperittene Dubai Tour, Oman og Tirreno-Adriatico. 11.-plass sammenlagt ved Adriaterhavet og 1:50 bak Michal Kwiatkowski var det mest øyenfallende han gjorde mellom februar og starten av Milano-Sanremo.

Han var dog på gang under Strade Bianche. I resultatprotokollen står det DNF, som betyr at han ikke fullførte – men Lo Squalo var blant rytterne som hele tiden jaktet Tiesj Benoot, Romain Bardet og Wout van Aert denne dagen.

En punktering 10 kilometer fra mål var forklaringen på at Bahrain-Merida-kapteinen plutselig var borte fra forfølgergruppa.Kort tid etter sto han av ettersom det var usannsynlig å komme seg i posisjon igjen på bløte, gjørmete grusveier.

Men tilbake til La Primavera.

Den latviske mester

Det er utrolig nok Israel Cycling Academy og latvieren Krits Neilands som får Nibali ut på vinnersporet når han angriper 6-7 kilometer unna mål og italieneren, med to lagkompiser i støtte, instinktivt høyner tempoet og sklir etter Neilands rundt svingen.

Det er en betimelig tanke at Nibali muligens hadde bestemt seg å angripe uansett, men situasjonen fungerte perfekt som utskytingsrampe der målet var å åpen en liten luke bakover til konkurrentene på Poggios høyrygg.

Som Liquigas-kaptein gjorde han et liknende trekk i da Simon Gerrans vant Milano-Sanremo i 2012. Nibali angrep over Poggio, fikk med seg Gerrans og Fabian Cancellara. Sveitserens kjempekrefter holdt feltet på avstand på flatene inn mot målgang i Italo Calvino, og australieren smatt forbi ham på oppløpet.

I løpet av sine gjentatte tvekamper mot spurterne har italieneren gjort det samme også i 2011 og 2016 – uten å lykkes. I 2011 vant Matt Goss spurten og «Nibs» ble nummer 11. I 2016 vant Arnaud Démare, men Poggio-angriperen ikke ble bedre enn en 33.-plass.

Derfra og til å gjøre det alene – og lykkes, er en helt annen sak. Men vi vet jo at det etter angrep over Poggio bærer rett ut i utforkjøring ned mot Sanremo og den liguriske kyststripa.

Med hovedpersonens balanse, teknikk og fryktløse manøvrering av sykkelen utfor gjorde at det nok var én av rytterne hovedfeltet helst ikke hadde sett at fikk ligge i den posisjonen. Nibalis egenskaper stammer blant annet fra terrengsykling som han holdt på med fra tidlig i tenårene.

En annen med over snittet sykkelbehandling (og enda mer bakgrunn fra terrenget) er Peter Sagan. Ved svingen ned fra Poggio lå han i tredjeposisjon på bakhjulet til lagkamerat Daniel Oss.

Akkurat som Nibali er en du ikke ønsker å ha der framme, er det selve drømmen å ha en oppofrende hjelperytter som Oss parat i den delen av rittet. Og der falt altså min spontane analyse:

– Det der holder aldri inn!

Takket treneren etter uventet bragd

Hvis du leser litt om hva som har blitt sagt etter Nibalis fantastiske solotriumf nedover Via Roma (ja, jeg røper vel ikke altfor mye når jeg bekrefter at det holdt hele veien inn), så blir triumfen enda mer fascinerende.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

OH CHRIST! Ikke se bak deg, Krists! Vincenzo Nibali var årvåkent frampå da den latviske mester tro på gassen over Poggio. FOTO: Skjermdump via Eurosport Norge

Selv forteller han at Sanremo ’egentlig ikke sto på programmet hans’ og at han ’var i tvil om han skulle stille til start’.

– Jeg er nødt til å takke treneren min (Paolo Slongo) som minnet meg om at det alltid er et såpass uforutsigbart ritt, fortalte han.

Da den latviske mesteren angrep lå, som jeg også kommenterte tidligere, Nibali først i en trio fra Bahrain-laget.

– Jeg gikk etter ham fordi vi kjørte for Colbrelli. Så hadde vi plutselig 20 sekunder og inntok de bratteste partiene av Poggio. Da bestemte jeg for å gå for det selv.

Altså var det ikke et planlagt stunt, denne gangen.

200 i odds!

Teamsjef Brent Copeland fortalte i et intervju med Velo News i høst at Sanremo-seieren ble utført av ’en rytter som ikke hadde en form som tilsvarte å hente hjem et monument på den måten’.

Hans opptreden i Tirreno-Adriatico i forkant dreide seg, ifølge Copeland, som et ledd i arbeidet med å bygge et grunnlag for senere deler av sesongen – ikke for å toppe formen inn mot Sanremo.

Så: Var jeg den eneste om å feilvurdere den nå 34 år gamle mannens forsøk i motvind ned mot den svulmende casinobyen langs den italienske riviera?

Sikkert ikke.

En bekjent av meg fikk 200 i odds på Nibali-seier via Betsson. Da spiller du på at ’class is permanent’, god odds og trolig fordi du har sett Nibali gjøre akkurat den samme manøveren tidligere – dog uten å lykkes.

Jeg pleier å lese favorittvurderingene til de nasjonale avisene i forkant av de største rittene. Ofte vil belgiere, nederlendere, italienere og andre ha en tendens til å framheve sine egne. Det har sikkert litt med nasjonalfølelsen å gjøre, men også for å gjøre rittene litt ekstra interessante for leserne.

Vel, La Gazzetta dello Sport ga Haien fra Messina én av fem stjerner i forkant av rittet.

Da kan vi nesten la det passere i stillhet at vi i procycling.no blant de 21 rytterne vi ga stjerner i vårt favoritt-tips, ikke hadde én engang å avse til den djerve sicilianeren.

Les tipset her: Sagan er toppfavoritt i Milano-Sanremo

Han ble faktisk ikke nevnt med ett eneste ord i det tipset.

Nibali var mest opptatt av ny sykkel …

At den var uventet må da gjøre seieren enda søtere? Den første soloseieren i rittet siden Cancellara slet seg løs i finalen i 2008.

Brett Copeland møtte han hjemme i Lugano dagen derpå for å gi ham en ny sykkel.

– Han var helt avslappet når det gjaldt den seieren. Jeg sa: «Gratulerer på lagets vegne, takk for at du gjorde det du gjorde». Han sa: «Ah, du trenger ikke nevne det. Det var ingenting».

Og var mer opptatt om å snakke om den nye sykkelen og dens tekniske finesser …

«Milano-Sanremo: The Shark Strikes Again», «Vincenzo Nibali holds off chasing pack for heroic Milano-Sanremo-triumph», «Nibali Stuns Sprinters in Sanremo».

Jaja, vel og bra det. Fagre ord og titler, men samtidig kan vi vel bare innse at også de beste trenger en god porsjon flaks en gang iblant?

Tagget med: , , , ,

Les også disse