(procycling.no): De er lange, de siste kilometerne i Gent-Wevelgem. Kun noen små, slake svinger, møter rytterne på de fire siste kilometerne, hvor det bærer rett inn til hjertet av den ganske så beskjedne byen Wevelgem.
Mye tid til å tenke, til å kjenne på beina, til å organisere seg og til å finne det rette hjulet. Til å få ut de siste kreftene, og til slutt krysse målstreken først.
Gent-Wevelgem var rittet hvor Alexander Kristoff aldri hadde fått det helt til. Den av de flamske klassikerne som kanskje passet ham best, men hvor marginene og timingen ikke hadde vært på hans side. I 2014 var han med i spurten om seieren, men endte på en skuffende ellevteplass.
En uke tidligere hadde han vunnet Milano-Sanremo, men spurten i Wevelgem var ikke på det nivået man hadde blitt vant til å se fra nordmannen. Som vanlig åpnet han spurten først, men han stivnet helt hen på de siste hundre meterne og måtte se at det var John Degenkolb som tok seieren.
Året etter var han i enda bedre form. Riktignok ble han slått av nevnte Degenkolb i Milano-Sanremo etter å ha blitt tvunget til å åpne 20 meter for tidlig, men med seieren i Flandern rundt et par uker senere, ble vårsesongen 2015 hans aller beste.
Men i Wevelgem ble det ingen spurt om seieren det året. En voldsom vind førte til at det ble et utskillingsritt, hvor Kristoff og lagkameraten Luca Paolini spilte kortene på en god måte. Paolini vant rittet, mens Kristoff vant spurten om niendeplassen. Sykdom, punktering og påfølgende barrage og til slutt at han akkurat havnet på feil side av splitten over Kemmelberg fulgte de neste tre årene, før vi altså kom til 2019.
Treg klassikeråpning, men positive tegn
Skulle det endelig gå? Han hadde spurtet bra i Milano-Sanremo, men var langt unna seieren ettersom 13 ryttere allerede hadde krysset målstreken da Kristoff vant spurten om 14. plassen på Via Roma. Kristoff hadde allerede stått over brosteinsåpningen for å trekke opp Fernando Gaviria i spurtene i UAE Tour. I klassikerne var kapteinsrollen i større grad delt. Det var Kristoff som hadde merittene, men Gaviria var den raskeste på papiret.
I forkant av Gent-Wevelgem fikk de begge sitt første ritt for sesongen på belgisk jord. Gaviria spurtet inn til andreplass i Driedaagse Brugge-De Panne, mens Kristoff kjørte E3 BinckBank Classic. Foruten om fjerdeplassen i 2015, har det aldri vært et ritt hvor Kristoff har gjort det spesielt bra. Han var derfor ganske fornøyd med 21.plassen, selv om han var et stykke unna å kjempe om seieren.
– Jeg var jo vesentlig bedre enn i fjor og jeg tror dette er nest beste jeg har følt meg i dette rittet. Jeg var helt klart bedre i 2015, men utenom det tror jeg egentlig jeg alltid har kjørt dårlig her, sa han til procycling.no etter rittet.
Han var dermed forsiktig optimist inn mot Gent-Wevelgem, hvor Gaviria var den uttalte plan A om det endte i en gruppespurt.
– Hvis det ender i en spurt fra en gruppe, så vil Alex hjelpe Gaviria i spurten. Men vi har ikke havnet i en gruppespurt enda. I fjor var det en gruppespurt, for to år siden var det to ryttere som kom først til mål. Det kan bli en gruppespurt, det kan være at det ikke blir det. Hvis Gaviria føler seg bra, blir det han vi spurter for. Sier han at han ikke har dagen, kan vi bytte på det, fortalte sportsdirektør Allan Peiper til procycling.no.
Kristoff hadde en skuffende brosteinssesong i 2018 bak seg. I hans første sesong for UAE ble 16. plassen i Flandern rundt (hans dårligste resultat i Flandern rundt i karrieren) det beste resultatet. Ernæringen var noe av det som ble trukket frem i etterkant. Samtidig håpte Kristoff at det også kunne bety at han fikk gå litt under radaren.

GODT SAMARBEID: Spørsmålene var mange før sesongen, men Fernando Gaviria og Alexander Kristoff samarbeidet godt gjennom 2019. Foto: Tim de Waele/Getty Images
En vindfull dag i Flandern
Så var det altså klart for Gent-Wevelgem. Eller Deinze-Wevelgem som det jo faktisk er (og Ieper-Wevelgem de neste årene igjen). I likhet med Wevelgem, er også Deinze en ganske søvnig og beskjeden belgisk by. Men i timene før start, var det en klar nervøsitet til stede. Det var et markant drag i luften og Dimension Datas sportsdirektør Gino Van Oudenhove var blant dem som hadde tro på at det kunne eksplodere i sidevinden på de flamske slettene, på vei ut mot kysten med Nordsjøen slående inn.
– Det er mye åpne sletter, så vinden vil garantert gjøre det hardere og det vil sikkert komme mindre grupper til mål. Tradisjonelt sett har dette vært et ritt for spurterne, men de siste årene har det blitt hardere og en del lenger, så jeg tror ikke det blir en stor gruppe inn til mål. Det blir nok en gruppe, men ikke så mange, sa Kristoff selv i timene før start.
Med fasit i hånd, er det klart at vinden spilte en veldig stor rolle. Feltet ble smadret i første halvdel av rittet, og i den første gruppa satt det bare 20 ryttere. Der var Gaviria UAEs eneste rytter, men med en endring i vindretningen til mer ren motvind, et Deceuninck – Quick-Step som kun fikk med seg Tim Declerq og flere andre lag som hadde misset gruppa helt, holdt også gruppe to tempoet oppe. Da Mike Teunissen (Jumbo-Visma), Peter Sagan (Bora-Hansgrohe), Edward Theuns (Trek-Segafredo) og Matteo Trentin (Mitchelton-Scott) så dannet en ny tetgruppe, ble det samling i gruppene bak. Kristoff, Greg Van Avermaet, Elia Viviani og mange andre var igjen med i kampen, selv om man fremdeles hadde en meget kjøresterk gruppe i front.
Jumbo-Visma var tydelig fornøyd med situasjonen, og gjorde sitt for at det ikke ble noe organisert kjør i starten. Luke Rowe (Team Sky) hadde tatt muligheten, og alene hentet han inn det drøye minuttet opp til ledergruppa. Dermed var det fem ryttere i tetgruppa da rytterne nærmet seg Kemmelberg for andre gang, men bak i feltet satt også Alexander Kristoff og visste at Kemmelberg var hans store svakhet på veien mot Wevelgem.
Sikret billetten til finalen ved å komme seg i forkant
Da en liten veiskulder så åpnet seg langs venstresida, smatt han forbi. Alene tok han opp jakten med 42 kilometer igjen og 45 sekunder opp. Og det var som Kristoff håpte, han fikk gå litt under radaren, uten at lag som Jumbo-Visma, Deceuninck – Quick-Step tok opp jakten umiddelbart. Baneberg to-tre kilometer senere skulle istedenfor by på duellen som «alle» hadde ventet på: Sykkelkross-kongene Mathieu van der Poel (Corendon-Circus) og Wout van Aert (Jumbo-Visma) side om side. Van der Poel fikk en luke til samtlige andre, men på hjulet hans satt Van Aert klistret og nøytraliserte effektivt ut nederlenderen.
Kristoff lå dermed fremdeles mellom tetgruppa og feltet da de entret Kemmelberg fire kilometer senere, og takket være luka fikk han først i utforkjøringen besøk av Zdenek Stybar (Deceuninck – Quick-Step) og Van Aert, som nok en gang markerte et angrep på en strålende måte.
Så var det oppsamlingstid. Kristoff hadde sikret seg en plass i gruppa som nå ville ta opp jakten på tetgruppa, og etter hvert kom stadig flere ryttere opp også. Lagkamerat Fernando Gaviria klamret seg til halen og aller viktigst for Kristoff: Elia Viviani kom seg opp.

FANT SIN VEI: Alexander Kristoff tok ingen sjanser og ødslet litt ekstra krefter foran passeringen av Kemmelberg. Da det skulle spurtes om seier var det likevel ingen tvil om hvem som hadde mest krefter igjen. Foto: Tim de Waele/Getty Images
Deceuninck – Quick-Step fikk dermed noe å samle seg rundt på vei mot Wevelgem, hvor motvinden virkelig gjorde sitt at rytterne nå begynte å merke at de hadde passert 200 kilometer i et ritt hvor de første to timene gikk unna med en fart på rundt 50 kilometer i timen.
Også i fjor hadde det belgiske laget gjort sitt for at Elia Viviani fikk spurte om seieren. Italieneren gråt den gang tappert etter at Peter Sagan fikk kastet sykkelen foran ham. Nå hadde han sjansen igjen. Med Zdenek Stybar, Yves Lampaert og Philippe Gilbert som hjelpere ble Sagans gruppe hentet inn med 19 kilometer igjen.
Da var det Jumbo-Visma som for alvor satte fyr på rittet igjen. Det nederlandske laget hadde Van Aert, Teunissen, Amund Grøndahl Jansen, Maarten Wynants og spurteren Danny van Poppel i feltet på drøyt 30 ryttere. En rekke angrepsforsøk fulgte, og med seks kilometere fikk Grøndahl Jansen en luke sammen med Jack Bauer (Mitchelton-Scott), Jasper Stuyven (Trek-Segafredo) og Sebastian Langeveld (EF Education First).
De siste, seige kilometerne og en smart manøver
Med den siste rundkjøringen ut av den lille byen Menen, ventet så disse fire kilometerne inn mot målstreken i Wevelgem. I front av feltet jobbet fremdeles Vivianis hjelpere. Kristoff satt fint plassert i første halvdel, mens Gaviria hadde plassert seg helt på halen. Da hadde han allerede kommunisert til Kristoff at beina var ganske tomme, og at Kristoff dermed fikk frie kort til spurten.
Men først måtte man selvsagt komme seg til spurten. Deceuninck – Quick-Step-rytterne var kokte etter en lang dag på sykkelen og forsvant fra fronten av feltet med tre kilometer igjen. Det utløste flere angrep, og plutselig var Kristoff selv i front av feltet med drøyt to kilometer igjen. For vinnersjansene var det selvsagt altfor tidlig å starte et hardkjør selv, og heldigvis var det fremdeles litt krefter igjen i Zdenek Stybar og Philippe Gilbert, som dermed sørget for at feltet fremdeles bare var noen få sekunder bak Grøndahl Jansen & co inn på den siste kilometeren.
Da ble Direct Energie redningen for alle spurterne i gruppa, i et forsøk på å sette Adrien Petit opp til et best mulig resultat. Kristoff ble med den kommende verdensmesteren Mads Pedersen (Trek-Segafredo) på vei oppover feltet, og var dermed i en god posisjon med rundt 500 meter igjen, med Elia Viviani klistret på bakhjulet.
De to har hatt sine dueller opp gjennom årene, hvor EM-fellesstarten i 2017 huskes best. Da klarte Kristoff akkurat å stenge døra på innsida nok til at han holdt unna med noen små centimetere og dermed ble europamester, mens Viviani fikk revansjen sin i Bretagne Classic noen uker senere.
Men med 300 meter igjen kom plutselig vrien. Gaviria spurtet opp fra halen og inn på hjulet til Kristoff. Nordmannen hadde selv sagt til Gaviria at han ville starte spurten litt tidlig for å bistå lagkameraten, men colombianeren hadde sagt at Kristoff skulle spurte for sin egen sjanse. Dermed var manøveren til den syv år yngre lagkameraten utelukkende for å finte resten av feltet. Viviani var nå på hjulet til Gaviria, og da Kristoff så åpnet spurten, satte bare Gaviria seg opp. Plutselig var Viviani dermed ute av seierskampen. Heller ikke i år skulle det lykkes for italieneren, som skuffet trillet inn til 19. plass.
Igjen var det derfor John Degenkolb (Trek-Segafredo) som prøvde å ta hjulet til Kristoff, men dette var ikke som Gent-Wevelgem i 2014 eller Milano-Sanremo i 2015. Denne gang klarte aldri tyskeren å komme seg skikkelig inn i dragsuget, og dermed ble 2019 året for Kristoff i Gent-Wevelgem. Seieren ble sikret med flere sykkellengder.
Selv var jeg da rundt 100 meter bak målstreken, kikkende opp mot en storskjerm på den andre siden av det lille torget, og samtidig speidende nedover oppløpet. Mens TV-bildene var noen sekunder forsinket, var det ingen tvil i budskapet som kom fra speakeren, som med stadig større overbevisning ropte ut nordmannens navn på de siste hundre meterne. Så kom det lille øyeblikket med stillhet, før Kristoff kunne knytte neven og brøle utover Wevelgem av glede.
Etter de to monumentseirene og EM-seieren, var seieren i Wevelgem trolig hans største hva angår éndagsritt. Og på sett og vis også blant de aller viktigste i karrieren, som et klart tegn til resten av verdenseliten at Dyret fra Storhaug fremdeles er å regne blant verdens fremste ryttere i vårklassikerne.

PÅ TOPP: Det var nok deilig for Alexander Kristoff igjen å ta steget opp på podiet etter en stor klassikertriumf. Foto: Tim de Waele/Getty Images