ANALYSE: Den første hviledagen i årets tour er over, og det har vært en forrykende åpning, spekket med drama og kontroverser. Før sirkuset beveger seg videre, tar Knut Lone for seg noen av de mest interessante aspektene fra de ni første etappene.
Sagaen rundt Peter Sagan og diskvalifikasjonen hans fra rittet har allerede blitt tatt for seg i en tidligere kommentar. Den kan leses her: «Sagan kjørte aggressivt, men prøvde ikke å slå noen i bakken»
Ny Grand Tour-skuffelse for Porte
Man skal på ingen som helst måte betvile Richie Portes fysiske kapasitet, den er nemlig enorm. Han er vel nærmest den eneste som er i stand til å følge en Chris Froome i toppform, men nederlaget i touren var forutsigbart. Portes navn ble kjent under Giro d’Italia i 2010, da han etter en spesiell etappe plutselig stod satt i den rosa ledertrøyen. Etter overgangen fra Saxo Bank – Sungaard til Team Sky ble sammenlagtferdighetene kvesset og han har utviklet seg til en av de beste rytterne i den kategorien.
Merittlisten taler for seg selv. To ganger vinner av Paris-Nice (‘15, ‘13), Katalonia rundt (‘15), Romandiet rundt (‘17), samt en rekke imponerende etappeseire, spesielt i Tour Down Under, hvor han har vunnet opp Willunga Hill fire år på rad. Til tross for en mektig palmares, så får han det ikke til å klaffe i Grand Tours. Da Chris Froome veltet ut av touren i 2014 var det Porte som skulle redde rittet for Team Sky. Det klarte han ikke. I 2015 skulle han endelig få bevise hva som bodde i ham i Giro d’Italia. Etter punkteringer, tidsstraff og velt forlot han giroen i stor skuffelse, med en skade i foten. I fjor trodde man han var mannen til å hamle opp med Chris Froome, men falt igjennom nok en gang. Det ble likevel en solid femteplass og endelig overgikk han syvendeplassen fra giroen i 2010.
I år var det på ny duket for en duell mellom Porte og Froome. Seier i Romandiet rundt og til tross for en skrell på den siste etappen av Critérium du Dauphiné, så var det nå det skulle lykkes for Porte. Alt lå til rette for det, alle problemene og voksesmertene var forbi, men det var noe som ikke stemte likevel. Porte har fremstått som nervøs og litt på tuppene, litt i samme stil som landsmannen Cadel Evans var en periode. På den første klatreetappen til La Planche des Belles Filles lå BMC i front og tauet store deler av dagen, men Porte klarte ikke å fullføre. En blanding av våt og grusete veibane, samt nervøsitet, var trolig det som sendte Porte på en fryktelig luftetur ned fra Mont du Chat søndag, og en ny Grand Tour-skuffelse var et faktum.
Artikkelen fortsetter under bildet.
STYGGE SCENER: Richie Porte gikk stygt i bakken på søndagens etappe. Foto: REUTERS/Benoit Tessier
Ser man på historikken til Porte er det ingen overraskelse. Gjør man det samme med hans arbeidsgiver, BMC, er det heller ingen overraskelse. Det amerikanske laget har kastet rundt seg med penger til dyre stjerner, uten å oppnå de resultatene de burde. Først tidligere i år vant de sitt første monument, da Greg Van Avermaet gikk til topps i Paris-Roubaix. Innad i laget foregår det også en drakamp mellom de forskjellige lederne. Francois Thomazeau, den franske forfatteren og sykkeljournalisten, kunne på The Cycling Podcast fortelle at en i BMCs støtteapparat hadde fortalt ham at laget har for mange ledere og for mange forskjellige syn på hvordan taktikken skal legges opp. En klassisk “flere kokker, mere søl”-situasjon.
Man kan jo bare se på taktikken de la opp på den åttende etappen, hvor de sendte Nicolas Roche og Greg Van Avermaet i brudd. Iren Roche, Portes kanskje viktigste hjelperytter, ble altså sendt avgårde i brudd, på det som neppe kom til å bli en spesielt viktig etappe for sammenlagtrytterne og gikk for etappeseieren. Team Sky trakk sine ryttere tilbake fra det samme bruddet, for å kunne passe på Chris Froome. Ganske store nyanser.
Nå venter en rekonvalesensperiode for Porte, etter bekken- og kragebeinsbrudd, så får vi se om det kan lykkes for tasmanieren neste sesong.
Team Sky – usedvanlig sårbare?
Å se Team Sky dominere TV-ruta har nærmest blitt regelen, heller enn unntaket, under Tour de France. De nå hvitkledde tauer time inn og time ut i front av feltet, for å lede Chris Froome til nok en seier og et steg nærmere Anquetil, Merckx, Hinault og Indurains fem Tour-seire. Det britiske laget har gått seirende ut av fire av de fem siste Tour-utgavene, og mange har ment at de rett og slett er for sterke. Så sterke at man har fremmanet en endring, at størrelsen på lagene bør kuttes til åtte ryttere i Grand Tours, noe som blir et faktum fra neste sesong. I år virker de imidlertid kanskje mer sårbare enn noen gang.
Richie Porte, Geraint Thomas og Wout Poels har alle vært kritiske i 32-åringens tidligere suksesser, alle tre på et utrolig høyt fysisk nivå selv. De har loset ham gjennom de tøffe stundene og selv vært med å dominere, som Froome og Portes dobbelseier på den første klatreetappen til La Pierre-Saint-Martin i 2015. Så langt har vi ikke vært vitne til noe lignende i årets tour.
Tidligere år har vi sett Chris Froome fly avgårde på rittets første klatreetappe og i praksis sikret seg Tour-seieren der. I år var det Fabio Aru som tok sats og vant på La Planche des Belles Filles, hvor Froome selv vant i 2012. Selv tok den Kenya-fødte briten tredjeplassen, men det var ikke langt fra en like imponerende prestasjon som tidligere utgaver. Det samme kan sies om resten av Team Sky, som virket tannløse, til tross for at BMC hadde gjort jobben store deler av dagen. De klarte ikke å legge noe press på konkurrentene og Geraint Thomas satt etter hvert igjen som eneste Froome-hjelper, før han også gikk tom for krutt.
Artikkelen fortsetter under bildet.
VIKTIG MANN: Geraint Thomas skulle være en viktig mann for Froome i årets tour, men waliseren veltet ut også av dette treukersrittet. REUTERS/Benoit Tessier
I tillegg synes jeg de sløste bort mye krefter på den spektakulære åttende etappen, til Station des Rousses. Den evigvarende støtecupen kostet nok krefter for de aller fleste, og da den enorme gruppen til slutt fikk gå, satt Team Sky der med Mikel Landa og Christian Knees. I stedet for å la spanjolen og tyskeren gå med i gruppen, så ble de kalt tilbake til hovedfeltet. Knees gjorde etter hvert en solid innsats for å holde gruppen på armlengdes avstand. I stedet for å agere som de gjorde, hvorfor ikke la gruppen få litt spillerom og se hvordan for eksempel BMC reagerte på at gruppen fikk tid.
Om gruppen skulle begynne å få farlig mye tid, så står det ikke noe mer på spill for dem enn for Sky. I tillegg hadde de Knees og Landa i gruppen, og de kunne avventet noe og sett hvordan ting utviklet seg. I stedet brukte de meningsløst mye krefter og kom inn 50 sekunder bak ufarlige Lilian Calmejane. Klart tæret kjøret deres på konkurrentene, men neppe noe mer enn det gjorde på dem selv. Klart, man kan si at de har den gule trøyen og prøver å holde på den i respekt, men det går også an å si at man ikke ønsker å beholde den for enhver pris. Touren er nok det siste stedet man bør overvurdere egne evner.
Froome har heller ikke hatt den dominante oppkjøringen vi har vært vant til å se og han har heller ikke vært like eksplosiv som han pleier, i innledningen av touren. Nå har han mistet Geraint Thomas og kan fort sitte isolert når de tøffeste etappene skal avgjøres, det tror jeg kan gjøre den siste halvannen uken av touren svært spennende og jevn.
Norske muligheter i spurtkaoset
På de flate etappene i år har hatt en svært fascinerende dynamikk. I HTC/Highroad-årene var vi vant med å se et stort opptrekkstog inne på de ti siste kilometerne, som bare gav bånn gass, én etter én, inntil Mark Cavendish skjøt ut fra Mark Renshaws sitt hjul. Det var starten på en trend som kulminerte i 2014-15, hvor et utall opptrekkslag kjempet en innbitt kamp mot målstreken.
I år har de lange togene så godt som vært ikke-eksisterende. FDJ har kanskje hatt det mest fremtredende spurttoget på de siste kilometerne, mens mange av de andre lagene har gjerne hatt to-tre ryttere med der fremme. Tre ganger etappevinner Marcel Kittel, har kommet ut av ingenting på etappene han har vunnet, uten noe opptrekk. I tidligere utgaver har tyskerens etappeseire kommet fra formidable opptrekkstog i Argos-Shimano/Team Giant, hvor han har blitt ledet ut i høy fart. I årets tour har han surfet fra hjul til hjul, stolt på instinktene og lyktes godt med det.
I stedet for å kjempe om posisjonene på de ti siste kilometerne starter nemlig kampen mye lengre ute i år, gjerne med 30-40 kilometer til mål, hvor man kjemper om å holde seg foran. Dette har såklart ikke vært uvanlig tidligere år, men kampen er spesielt tøff i år og mange av lagene bruker opp energien her. Mange av finalene har også vært tekniske med rundkjøringer, trafikkøyer og svinger, som gjør det enda vanskeligere å holde seg samlet. Dermed har vi ikke sett de konvensjonelle opptrekkene vi gjerne har vært vant med.
Artikkelen fortsetter under bildet.
NESTEN: I uke to venter flere spurtmuligheter for Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff. AFP PHOTO / Jeff PACHOUD
Midt i alt kaoset prøver Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff å kjempe om en etappeseier. Sistnevnte vant sist en touretappe i 2014, mens Boasson Hagen må se helt tilbake til 2011. Rudsbygdingen kom riktignok historisk nært forleden, da han på den syvende etappen til Nuits-Saint-Georges var bare fem millimeter (!) unna å tukte Kittel.
Dimension Data-rytteren virker sterkere enn på lang, lang tid, og med Mark Cavendish ute har oddsen på en etappeseier til nordmannen gått betydelig ned. Mark Renshaw røk riktignok ut av touren på tidslimiten på etappen til Chambéry, men slik Reinardt Janse Van Rensburg kjørte på etappen hvor Boasson Hagen ble nummer to, lover det godt for fortsettelsen.
Nå er også Arnaud Démare og hans entourage ute av touren og spurtfeltet uttynnet ytterliggere, så det er nok godt mulig at vi ser dynamikken i spurtene endre seg tilbake til det normale, med færre spurtere, noe som kanskje taler til fordel for Alexander Kristoff. Han har en grei bunte ryttere til sin disposisjon, men i alt kaoset har de slitt med å finne de riktige posisjonene. Kristoff har blitt tidlig eksponert og måtte gjøre alt for mye selv. Savnet av Michael Mørkøv har vært åpenbart. Hvis måten spurtene utspiller seg nå skulle endre seg, så tror jeg Katusha vil lykkes mye bedre med toget sitt.
For mye makt til den gule trøyen?
Da Fabio Aru angrep under armen til Chris Froome opp Mont du Chat virket det som et råttent forsøk på å sette Sky-rytteren under press. Froome ropte desperat etter en ny sykkel, mens Aru gav gass i front. I etterkant hevdet begge to at de ikke registrerte den andres handlinger. Richie Porte fikk uansett stoppet italienerens angrep, da han syklet opp og fortalte at Froome hadde tekniske problemer. Det åpner likevel opp en gammel debatt: hvor ofte og mye skal man faktisk vente på den gule trøyen?
Det er en gammel gentlemans-agreement at man ikke angriper den gule trøyen når den er i problemer, velter eller stopper for å late vannet. Det er i og for seg greit, man trenger ikke utnytte andres ulykke, men det er på tide å virkelig se på hvor mye makt man skal ilegge den maillot jaune.
Fem kilometer fra toppen av Mont du Chat, på tourens kanskje tøffeste etappe, skal man slutte og konkurrere for å vente på Froome, når han har tekniske problemer? Det er tross alt en del av gamet, det kan skje hvem som helst. Rytterne hadde nok neppe roet ned om det skulle skjedd med en av de andre. Ingen ventet da Dan Martin veltet på nedkjørselen. Vi ser heller ingen som stopper og venter i en massespurt, om noen skulle miste kjedet eller får en punktering. Spurten sykles ikke på nytt av den grunn. Man trenger ikke angripe under armen på den som ber om tekniske assistanse, men det er ingen grunn til å stoppe rittet, som er inne i en avgjørende fase.
ANGREPET: Chris Froome ble angrepet da han hadde tekniske problemer, men Fabio Aru stoppet opp. Har Froome, Sky og den gule trøyen for mye makt? Foto: AFP PHOTO / PHILIPPE LOPEZ
