(procycling.no): Da favorittene først satte fart, ble det tidlig klart hvilken vei det ville gå. Med superduoen Anna van der Breggen og Annemiek van Vleuten var to støt nok til at Van der Breggen kom seg løs fra favorittene.
Van der Breggen tok umiddelbart opp jakten på mellombruddene foran henne og hentet dem inn med 40 kilometer igjen. Da angrep hun umiddelbart igjen, og over toppen på bakken på den nest siste runden, var den nederlandske stjernen alene i tet.
Der forble hun resten av rittet. Ledelsen bare økte inn mot mål, og hun fikk god til å juble på den siste kilometeren. Amanda Spratt (Australia) tok sølvet, godt over tre og et halvt minutt bak Van der Breggen, mens Tatiana Guderzo (Italia) kjørte inn til bronsemedaljen, nærmere fem og et halvt minutt bak den suverene vinneren.
Gullet var 28-åringens første i VM, etter at hun har tatt fire sølv tidligere. I tillegg er hun også olympisk mester fra 2016. Dermed fikk begge de to nederlandske stjernene med seg ett gull fra VM, etter at Van Vleuten vant tempoen foran Van der Breggen.
Stine Borgli ble best av de norske på en positiv 29. plass, med Ingrid Lorvik på 43. plass.
Det norske håpet veltet ut
De første 60 kilometerne av det 156 kilometer lange rittet var som ren transport å regne. Vita Heine og Ingrid Lorvik var begge aktive i mellombrudd, men den norske planen fikk et skudd for baugen i innkjøringen til Gnadenwald, den første tøffe stigningen.
Katrine Aalerud, den norske kapteinen, satt langt fremme i feltet, men mistet balansen og deiset i bakken med like i overkant av 95 kilometer igjen.
23-åringen nærmest krabbet seg opp på beina og var tydelig i smerter. I samme velt gikk også storfavoritten Annemiek van Vleuten ned, sammen med lagvenninnen Ellen van Dijk.
De to klarte å kjøre seg opp igjen til feltet, noe dessverre Aalerud ikke maktet. Den norske jenta brukte lengre tid på å komme seg tilbake igjen på sykkelen, og selv om Susanne Andersen ble sendt ned for å hjelpe, kom de seg aldri opp til feltet.
– Det går fint, men det gjør jo vondt. Jeg brakk halebeinet. Jeg falt med halebeinet rett ned på steinkanten, så da smalt det. Jeg kjente at det var noe galt, da jeg ikke kunne reise meg med en gang. Det er bare irriterende. Jeg får bare lære meg å ikke krasje mer, så slutter jeg å brekke ting, sier hun til TV 2 etter rittet.
Aalerud har hatt en sesong preget av velt og tilhørende brudd.
– Jeg prøvde å sette meg på sykkelen og pushe meg selv. Susanne sa til meg, at hvis du ikke klarer å få pedalene rundt. Hun måtte nærmest dytte meg og det stoppet helt opp på flatene. Jeg kom meg kun til langesonen fordi hun dyttet meg, sier hun.
Over toppen av bakken var ikke feltet større enn rundt 40 kvinner, hvor Stine Borgli var det eneste norske innslaget.
Måtte bryte
I det lette terrenget inn mot VM-byen Innsbruck kom også Ingrid Lorvik seg opp til feltet, som ved passering ut på den første av totalt tre runder var på 85 ryttere, med en kvartett 23 sekunder foran.
Aalerud passerte sammen med Susanne Andersen i et felt tre minutter bak teten og brøt dessverre like etter. Hun ble kjørt direkte til en sjekk på sykehuset, kunne TV 2-kommentator Christian Paasche opplyse under TV-sendingen.
Dermed ble VM for andre år på rad en nedtur for Aalerud. Også på hjemmebane i VM måtte hun bryte, den gang med såpass kraftige smerter i magen at hun ble liggende på sykehuset i etterkant.
Nederland våknet til live
På den første av de tre forseringene opp Igls, en 7,9 kilometer lang bakke à 5,7 prosent, ble feltet kraftig redusert og både Borgli og Lorvik måtte slippe. Over toppen angrep spurtstjernen Coryn Rivera og amerikaneren passerte først ut på den andre runden. Det var med en gruppe på fem like bak, hvor Amanda Spratt, én av forhåndsfavorittene, var representert.
Det var Spratt selv om hun veltet i utforkjøringen ned mot byen.
I gruppa til Spratt satt også Ellen van Dijk. Den nederlandske veteranen var dog blant de svakeste klatrerne på det råsterke nederlandske laget, og måtte slippe da Spratt satte opp farten den andre gangen opp til Igls.
Tilbake til hovedfeltet, hvor Nederland satt med de største forhåndsfavorittene i Anna van der Breggen og Annemiek van Vleuten, var det ett minutt og dermed ble det nødvendig med handling.
Den kom først fra Van Vleuten. Angrepet hennes skapte en gruppe på seks-syv av de sterkeste klatrerne i feltet, men samarbeidsviljen var ikke stor. Dermed var det Van der Breggens tur til å angripe, og denne gang var det ingen som fulgte.
Van der Breggen hentet raskt inn forspranget og angrep tetgruppa på direkten igjen. Spratt og Rivera hang lenge på, men mot toppen måtte først Rivera og så Spratt slippe den råsterke nederlenderen.
Ensom majestet inn til mål
Dermed var Van der Breggen solo i tet og avstanden økte raskt ned til både forfølgerne og feltet. For bak i feltet var det nemlig full stans.
Ledelsen for det nederlandske landslaget hadde på forhånd gitt klar beskjed om at man risikerte å ikke bli tatt ut i framtidige landslagstropper om man kjørte mot lagets taktikk. Dermed var Van Vleuten, realistisk sett den største konkurrenten til Van der Breggen, fullstendig låst bak.
Såpass rolig i feltet gikk det at gruppa til Lorvik og Borgli også kom seg opp igjen. Ved passering ut på den siste runden ledet Van der Breggen med nesten halvannet minutt ned til Spratt og over tre minutter til en gruppe med Rivera, Emma Fahlin (Sverige) og Malgorzata Jasinska (Polen), med hovedfeltet ytterligere ett minutt og 17 sekunder lengre bak.
En trio med Amy Pieters (Nederland), Karol-Ann Canuel (Canada) og Tatiana Guderzo (Italia) hadde i mellomtiden også tatt opp jakten på gruppa som kjempet om tredjeplassen. Med 18 kilometer igjen kom de opp til dem, og tempoet til Canuel var såpass høyt at både Pieters og Rivera måtte slippe like etter.
Mot toppen av bakken angrep Guderzo og italieneren holdt unna for de nærmeste konkurrentene. Dermed ble italiensk bronse, mens gullet og sølvet altså gikk til Van der Breggen og Amanda Spratt.
