(procycling.no): Når brosteinen i Nord-Frankrike pensles inn på løypekartet til Tour de France, serveres vi det aller beste av to verdener. Sommerens vakreste sykkeleventyr komplementeres av vårklassikerens brutale og uforutsigbare spilleregler. Resultatet er som regel en dramatisk syntese som aldri skorter på underholdning, store omveltninger eller uventete utfall.
Langs frontlinjene fra den første verdenskrig, hvor Paris-Roubaix krysser årlig, skal årets Tour de France-felt belage seg på 22 kilometer med sylskarp granitt når den 156 kilometer lange 9. etappen fra Arras til Roubaix står for tur søndag.
Før denne skjebnesvangre dagen, ser vi tilbake på de mest nervepirrende dagene touren har hatt på sine besøk i «Helvete i Nord».
1985 – Etappe 5
Nederlenderen Teun Van Vliet følte seg nok dolket i ryggen av djevelen i 1985, da han under den glohete femte etappen fra Neufchatel-en-Bray til Roubaix, sprakk som en ballong bare noen få kilometer før mål. Sammen med landsmannen Henri Manders hadde Van Vliet kommet seg løs like etter halvveis på den 238 kilometer lange etappen. Etter nærmere 150 kilometers samarbeid seiler Manders ifra, til tross for flere punkteringer, og vinner etappen i ensom majestet. Nesten 30 minutter etter kommer dagens siste gruppe over målstreken. Fem av de åtte rytterne i gruppen var mørbankede spanjoler.
1982 – Etappe 6
Før 1985 var brostein mer eller mindre en regelmessighet i Tour de France. Tre år tidligere vant en annen nederlender, Jan Raas fra TI-Raleigh, både Paris-Roubaix og den brosteinsbelagte sjette etappen til Lille.
I sistnevnte krasjet vår egen Jostein Wilmann innenfor siste kilometer, men ble heldigvis klassifisert med samme tid som hovedfeltet. Møte med asfalten like før mål var imidlertid ikke det verste. Underveis punkterte den klatresterke trønderen hele fire ganger og hver gang måtte han kjempe seg opp til feltet gjennom den støvete bilkøen. Det skulle vise seg å få fatale konsekvenser for sammenlagtambisjonene til nordmannen, som var allergisk mot veistøv.
Før 1982-Touren startet Wilmann utropt av den franske avisen L’Equipe til en av favorittene. Etter etappeseier i Tour de Romandie og 5.plass sammenlagt i Tour de Suisse var han blitt en mann å se opp for. Men en halsbetennelse etter støvet i Roubaix skulle vel ikke hindre denne beinharde mannen, som to år tidligere med brukket arm kjørte inn en 14. plass sammenlagt. Men på 17. etappe må han gi tapt. På toppen av Col du Joux-Plane herjer feberen rundt i kroppen og svimmelhet gjør at han ikke våger å ta fatt på utforkjøringen. Skuffelse er imidlertid den mest fremtredende følelsen.
– Min bitreste dag på sykkelen, sier Wilmann, som aldri returnerte til Touren.
SLO TIL: Nibali tok minutter på rivalene da touren besøkte Roubaix i 2014. AFP PHOTO / FRANCOIS LO PRESTI
1979 – Etappe 9
Ofte har brosteinen vist seg like avgjørende som fjellene i kampen om gul trøye i Tour de France. De store Grand Tour-rytterne har taklet det utilgivelige underlaget med svært forskjellig strategi. Jacques Anquetil kjørte alltid svært konservativt og stolte blindt på sin trofaste hjelper Jean Stablinski, som var født og oppvokst i området rundt Arenberg-skogen. Eddy Merckx forserte derimot med sin sedvanlige, naturgitte aggressivitet og brukte brosteinen til å angripe. Bernard Hinault hadde i utgangspunktet samme krigerinstinkt, men kunne ikke fordra brosteinen. Som regjerende verdensmester vant han Paris-Roubaix i 1981, men gav bort brosteinstrofeet minutter etterpå.
– En glorifisert grisefest, glefset «Grevlingen» Hinault etter målgang.
I 1979 sto han i fare for å tape hele Touren på den niende etappen til Roubaix. Det året startet rittet i Pyreneene og før brosteinsetappen satt Hinault allerede trygt plassert i den gule ledertrøyen, 1 minutt og 28 sekunder foran Joop Zoetemelk.
Tilsynelatende trygt. Da feltet dundret inn i Arenberg punkterte franskmannen, som i stedet for å ta imot lagkameratens sykkel, valgte å vente på følgebilen. I jakten på gruppa med Zoetemelk allierte han seg med Heine Kuiper, men også han fikk mekaniske problemer, hvilket tvang Hinault til å kjøre alene. Da han omsider rullet inn på velodromen i Roubaix, var Zoetemelk allerede oppe på podiet ikledd gul trøye.
Hinault var rasende. Jacques Anquetil, daværende ekspert for fransk TV, var likevel overbevist om at Hinault kom til å vinne Touren, ettersom han hadde klart å begrense tidstapet til 2 minutter og 8 sekunder. Anquetil fikk rett. I Paris var Hinault 13 minutter foran Zoetemelk, som riktig nok ble ilagt en 10 minutters tidsstraff grunnet en positiv dopingprøve.
1980 – Etappe 5
På brosteinsetappen i 1980 var Hinault og Kuiper sammen igjen, men denne gang befant de seg helt i front. Over målstreken var de to minutter foran de andre favorittene, men den fruktbare utflukten kostet Hinault dyrt. Tittelforsvareren utviklet en betennelse i kneet, som senere tvinger han til å bryte Touren.
I forkant av etappen hadde Hinault klaget seg i lengre tid og truet faktisk med å mobilisere en streik blant rytterne. Arrangøren hadde også dagen etter lagt inn noen kilometer brostein helt i starten av etappen, noe Hinault oppfattet som fullstendig meningsløst. Den mektige rittdirektøren Félix Lévitan viste for en gangs skyld empati med rytterne, og de første 20 kilometerne av den sjette etappen ble lagt om.
2004: Mayo frakjørt og Hushovd mistet gult. FOTO. TIm de Waele.
1983 – Etappe 3
I 1983 hadde arrangøren langt inn ni sektorer på tredje etappe fra Valenciennes til Roubaix. Den brennhete sommersolen var imidlertid ikke planlagt. Første parti med ulendt pavé kom allerede etter sju kilometer, hvor den sterke iren Sean Kelly smelte til og skapte et kaos uten like. Innenfor første 55 kilometer ble det meldt om hele 45 punkteringer!
Til tross for at etappen bare var 155 kilometer lang, krysset de siste rytterne målstreken nesten 40 minutter bak vinneren. Etappen ble til slutt vunnet av belgieren Rudy Matthijs, mens Kim Andersen ble første danske til å ta gul trøye. Laurent Fignon vant sammenlagt det året, med tre ryttere som kom uskadd gjennom Roubaix-etappen på plassene bak. En annen belgier, den klatresterke Lucien Van Impe, endte på fjerdeplass i Paris, men tapte mer tid på etappen til Roubaix enn han gjorde til Fignon på den resterende delen av Touren.
2004 – Etappe 3
I 2004 brukte Lance Armstrong brosteinen bevist for å distansere Iban Mayo ytterligere. Den oransjekledde baskeren fra Euskaltel-Euskadi hadde veltet allerede før brosteinen begynte. US Postal-toget tok kommando inne på steinene, anført av George Hinacpie og Vjatsjeslav Jekimov. Farten satte flere forhåndsfavoritter i uføre. Jean-Patrick Nazon vant denne tredje etappen, som ble den raskeste brosteinsetappen i Tour-historien. Mens Thor Hushovd mistet den gule trøyen til en av sine argeste rivaler, Robbie McEwen.
GAME OVER: Frank Schleck et av ofrene i 2010. AFP PHOTO / JOEL SAGET
2010 – Etappe 3
I 2010 går imidlertid «Oksen fra Gimstrad» helt til topps på etappen til Arenberg Porte du Hainaut. Hellet snudde også for Armstrong som etter en punktering havnet på bakbeina og ble frakjørt av sin interne Astana-konkurrent, Alberto Contador. Ekstra ille gikk det med Fränk Schleck som veltet og brakk kragebeinet. Lillebror Andy gjorde imidlertid forhåndstipsene til skamme, da han havnet i første gruppe og klarte seg best av samtlige sammenlagtkanoner.
2014 – Etappe 5
En episk dag med episk vær. På en dag med 13 kilometer brostein og ustanselig regnvær, ble det senere rapportert at mer enn halvparten av de 193 rytterne som startet, var på ett eller annet tidspunkt involvert eller hindret av velt. Deriblant Alexander Kristoff. Paradoksalt nok var det bare Chris Froome som ikke kom til mål.
Vincenzo Nibali befant seg i front. «Haien fra Messina» hadde i opptakten til Touren gått i lære hos den belgiske klassikerspesialisten Peter van Petegem, og seilte ifra konkurrentene på de såpeglatte veiene, med eksemplaserit hjelp fra blant andre Jakob Fuglsang, tidligere verdensmester på terrengsykkel i U23-klassen. Ved å putte over to minutter i sekken til Alberto Contador, la Nibali grunnlaget for en mesterlig Tour-seier.
