Bloggen «Fire tanker og én spådom» oppsto under Tour de France 2014. Etter det har den kommet ut på ukentlig basis.
Her slipper vi løs våre tanker med minst mulig filter. Målet er å gi dere noen perspektiver og meninger dere ikke finner andre steder, forhåpentligvis med litt ekstra sting
1. Sånn skal en klassiker være
Det var så deilig å få en skikkelig klassiker i Liège-Bastogne-Liège. Resten av Ardenner-uken har forandret seg de siste årene, og dramaturgien har blitt i langt større grad blitt sentrert til den siste kilometeren.
Delvis skyldes det nok doping. EPO-generasjonen hadde helt andre forutsetninger for å skape underholdning i de tøffe løypene. Samme dominans ser vi heldigvis ikke i dag. Det er ikke ensbetydende med at feltet i dag er rent, men dopingeffekten- og omfanget er åpenbart mindre.
Likevel er det lov å håpe at disse rittene skal være noe mer enn «spurt opp siste bakke»-ritt. At det er litt mer dynamikk og dramatikk langs veiene. At finalene starter litt tidligere.
Amstel Gold Race har blitt et annet ritt de siste årene. En fornying av traseen hadde vært kjærkommen. Det er ikke nødvendigvis finalen, med Cauberg og den falske flaten, som er problemet. Utfordringen blir å få litt mer dramatikk før den avslutningen, å gi rytterne en mulighet til å stikke av før finalen.
DURABELIG DUELL: Selv rutinerte ryttere som Michael Albasini kan miste hodet på slutten av en klassiker, når karrierens største triumf lyser i det fjerne. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)
Flèche Wallonne har alltid vært forutsigbart. Med legendariske Mur de Huy er det kanskje greit. Det er greit at de mest eksplosive klatrerne får én durabelig duell opp en av de mer legendariske knekkerne sykkelsporten har funnet.
Så har vi altså Liège-Bastogne-Liège. Et ritt som i år tok konsekvensen av utviklingen vi har sett. De la inn en ekstra bakke. Brostein til og med. Plutselig livnet det til, og det var ikke lenger Joaquim Rodríguez, Alejandro Valverde og Dan Martin som gikk til. Nå var heltene Michael Albasini, Wout Poels, Samuel Sánchez og Rui Costa.
Så fikk vi det vi elsker så høyt med klassikerne. En taktisk kamp mot slutten av et knalltøft ritt. En kamp hvor hodet må fungere når smertene i beina er som verst.
En duell ikke bare i fysisk kraft, men også i kløkt og timing. Det blir så mye mer enn bare en spurt opp én bakke. Fysikken blir ikke lenger det altavgjørende, den blir bare inngangsbilletten til en siste kamp.
Den dimensjonen fikk vi tilbake i årets Liège-Bastogne-Liège. Wout Poels gikk seirende ut på en overbevisende måte. Han spilte sine kort helt rett.
I Amstel Gold Race så vi lite av det, selv om Enrico Gasparotto og Michael Valgren Andersen hadde en viss duell på slutten. I Flèche Wallonne er som sagt spillereglene helt annerledes.
Selv om vi alltid kan ønske oss mer, så var tross alt klassikerne i år veldig bra. Paris-Roubaix var det beste rittet vi noen gang har sett, og det har haglet med overraskende vinnere. Sykkelsporten på sitt beste, der tradisjoner og nytt forenes i herlig dramaturgi.
STOR SEIER: Team Sky vant sin første klassiker. Det var litt deilig at Wout Poels var mannen som gjorde det. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)
2. Holst Enger på sitt beste
Kjære Sondre Holst Enger. Som syklist har vi kjent og fulgt deg i en del år nå. En ting er sikkert. Vi har aldri blitt, og kommer sikkert aldri til å bli, helt klok på deg. Det gjelder på godt og vondt!
På sitt verste er Holst Enger knapt noen syklist. Da går alt galt og det er som regel knyttet til mye sykdom. Spesielt starten på sesongen pleier å være svak, på kanten til katastrofal.
Så skjer det noe. Om det er at ting går mer stang inn eller om det bare handler om å skjerpe seg, er vanskelig å si, men på én måned kan mannen fra Horten gå fra å være en av feltets dårligste ryttere til å bli en vinner.
På den siste etappen i Kroatia rundt så vi den Sondre Holst Enger vi digger!
TIL TOPPS: Og Sondre Holst Enger la ikke skjul på at det smakte fryktelig godt. Foto: KL Photo
Allerede noen kilometer fra mål kunne man se det lyse ut av øynene på vinnerskallen. Han plasserte seg perfekt og fulgte ekstremt godt med på alt som skjedde rundt han. Det var så tydelig at den mannen ikke skulle bli sperret. Han skulle være med å gjøre opp om seieren.
Finalen var en bratt, brosteinsbelagt motbakke. Sondre satt perfekt posisjonert inn i bakken og lot seg ikke stresse av at storfavoritt Edward Theuns dro i gang en langspurt. Han lot Trek-rytteren brenne av kruttet før han tettet luken og passerte belgieren på de siste meterne.
En råsterk seier var et faktum og feiringen viste tydelig hva dette betydde for nordmannen. Han kjører for ny kontrakt og ikke minst for å vise verden hvilken fantastisk syklist han er.
Toppnivået til den gamle Sparebanken Sør-rytteren er så latterlig høyt at det bare er trist å se han når han er ute av form. Nå er de lette dansestegene igjen å se øverst på pallen og da er det bare deilig å heie på Holst Enger. Måtte bare denne oppturen bli alt annet enn kortvarig.
3. Kroatisk kamikaze
Det finnes så mange fantastiske sykkelritt som får for lite oppmerksomhet. Så finnes det også disse forferdelige rittene som får alt for mye oppmerksomhet.
Kroatia rundt er et fint eksempel på dette. Feltet var riktignok ikke råsterkt, men store stjerner som Giacomo Nizzolo og Mark Cavendish hadde tatt turen. Vi håper de ikke kommer tilbake neste år. Det synes vi ikke arrangørene fortjener.
Grunnen er de håpløse etappeavslutningene. Skal vi være positive, ville vi kalt dem kreative. Er vi mer realistiske, kaller vi dem livsfarlige.
Den første etappen var for så vidt ikke helt gal, selv om det var en slak sving og brostein 50 meter fra mållinjen. Da var den andre etappen verre. En enkel rundkjøring rett etter kilometersmerket med enda en rundkjøring 500 meter før mål, før ganske krappe venstre og høyre svinger.
HÅPER STJERNENE RØMMER: Mark Cavendish var et av stjernenavnene i årets Kroatia rundt. Om arrangøren ikke lager sikrere løyper håper vi stjernene takker nei til en retur. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)
Den tredje etappen var bedre igjen. Brede veier, men hvorfor man skal legge inn en sving med 50 meter igjen til mål, er likevel uforståelig. På den siste etappen måtte rytterne kjøre langs med trikkespor den siste kilometeren, samt krysse over dem for å komme seg inn på den siste brosteinsbakken.
Det virket til å gå bra i Kroatia denne gangen, ingen større skader. Men det er takket være at de største navnene så faren og heller slo litt av på tempoet enn å gå til i «skulder mot skulder»-dueller. Avslutningene var unødvendig tekniske og farlige. Denne gangen var det rittet i Kroatia vi reagerte på, men vi synes nesten det er en trend i flere av de små rittene, som plutselig er blitt så store at de har TV-sending.
Vær så snill, vær litt proffere også i de små rittene. Tenk sikkerhet først, og innenfor de rammene prøv å lage så spektakulære finaler som mulig. Ikke begynn i andre enden og kryss fingrene for at ingen skader seg.
4. Den norske sykkeluka
Slik var den norske sykkeluka, sett gjennom våre øyne.
Proffene: Kroatia rundt ble en stor opptur for Sondre Holst Enger. Vi har allerede skrevet om seieren hans, men utover det viste han også gode takter på kongeetappen, da han var i brudd.
I Flèche Wallonne hadde Lars Petter Nordhaug en helsvart dag. I Liège-Bastogne-Liège var han bra igjen. Så utrolig bra ut, men døde litt hen den siste milen, som han har gjort en del ganger før. Virket som at brostein på slutten passet ham dårlig. Men gjør jo nok en supersolid innsats i et av verdens tøffeste ritt.
En annen som kan være stolt av sitt Liège-Bastogne-Liège er Vegard Stake Laengen. Kjørte seg solo opp til en meget sterkt brudd og hang med lenger enn de fleste i denne gruppa. Fikk for alvor vist frem sine største styrker på sykkelen. Mer enn godkjent.
MASKIN: Vegard Stake Laengen, mannen som er laget for en tøff dag på sykkelsetet. Når resten ser ut til å ha kjørt en runde i vaskemaskinen, gløder Stakan. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)
Godkjent var det også på Odd Christian Eiking og Sindre Lunke, som begge fullførte den meget værutsatte klassikeren. De var aldri med der fremme, men det kunne vi ikke forvente heller. De samlet begge erfaring med å fullføre rittet, og den håper vi de får stor nytte av i årene fremover.
Team Coop-Øster Hus: Kjørte Arno Wallaard Memorial. Håvard Blikra var fantastisk bra. Med på alt som skjedde underveis. Det ble kanskje litt for mye Blikra for at han skulle vinne rittet, da han ble veldig alene fra laget. Gjorde grovjobben på en imponerende måte. Fjerdeplassen var sterk, prestasjonen enda bedre.
Team Ringeriks-Kraft: Kjørte også Arno Wallaard Memorial. Tror vi i hvert fall. Hadde ingen ryttere blant de 33 som fullførte sidevindsrittet.
Norgescupen: Det har vært Norgescup denne helgen, dere! Endelig er vi i gang for fullt her hjemme. Arrangøren prøvde også noe nytt, da de må være de første(?) i hele verden som prøvde Snapchat som kanal for oppdateringer fra rittet. Det var veldig bra krydder.
Problemet er bare at det ikke blir mye av en middag med bare krydder. Vi liker at det er krydder på toppen av noe. En middag bestående av en teskje peppermix og basilikum blir liksom… Ja, det er i det store og det hele ikke mye. Når også tidstakingen underveis gikk helt til helvete, var det ingenting igjen.
Med andre ord vet vi veldig lite av hva som skjedde denne helgen. Resultatlisten er for så vidt fasiten, men det er umulig å bedømme noe og trekke konklusjoner uten å ha sett utregningen. Så dette er det vi tilfeldigvis bet oss litt merke til denne helgen:
Trond Håkon Trondsen er i ferd med å sikre seg tittelen «Norges mest undervurderte syklist». En herlig allround med en bra avslutning. Fryktelig synd han har siste året sitt i U23-klassen, hadde trengt et år til på å kunne kjørt seg skikkelig inn på landslaget og vist seg frem der.
VANT: Trond Håkon Trondsen foran Tobias Foss. Foto: Cato Karbøl (NCF)
Tobias Foss er noe spesielt. Det visste vi allerede i juniorklassen, men det er alltid et spørsmål hvordan ryttere takler overgangen fra junior til senior. Foss har taklet den strålende på rekordtid. Enda godt han bare skal tilbringe et halvår på dette nivået før Joker kan begynne å forme en fremtidig proff.
Merk dere navnet Bjørnar Vevatne Øverland. Med full klaff fremover kan det vise seg å bli et av de største norske medaljehåpene under VM i Bergen neste år. Tempospesialisten er siste års U23 da og vil nok satse spesielt på tempo frem til det. Helgens innsats på tempoen i Skien var langt fra det nivået, men veldig sterkt. Større navn enn oss kommer til å hype denne bergenseren det neste halvannet året.
Bredden i juniorklassen er veldig bra. Det igjen tyder kanskje på at vi mangler den absolutte toppen, men vi velger å se det positive i det hele. To førsteårs juniorer imponerte oss litt ekstra. Vi forventer å se Andreas Leknessund og Thomas Ognedal i neste landslagstropp.
I kvinner junior er det veldig gledelig å se at Hanna Salminen Klæboe virker til å nærme seg nivået til Ingvild Gåskjenn og Susanne Andersen. Det er et stort skritt opp dit, men de jentene trenger en sterk hjelper på landslaget, og det er de i ferd med å få nå.
Youth Tour: Det ble noen gledelig resultater for norske ryttere i Danmark. To etappeseirer i U15 for Oskar Myrestøl Johansson og én etappeseier i U17 til Tobias Halvorsen viser at talentene er til stede også i de ingre klassene.
Spådommen: De norske lagenes vanskelige valg
Vi avslutter ukens blogg på en litt deprimerende måte. For når den nasjonale sykkelsesongen begynner, begynner også tiden for å se fremover. Og fremtiden er lys for norsk sykkelsport. Men det kommer også til å bli noen tøffe valg som må tas.
Norge har flere proffer enn noen gang. Det er fantastisk, men det kommer med en pris. Det kommer garantert til å komme noen proffer i retur de neste årene. Noen av nordmennene vil ikke klare å få forlenget sine kontrakter. Spørsmålet er da hva kontinentallagene gjør.
Foreløpig har vi noen få eksempler de siste årene. Fredrik Wilmann kom i retur, kjørte bra for flere norske lag, men kom aldri ut igjen. Vegard Stake Laengen kom tilbake til Team Joker og returnerte blant proffene (der han hører hjemme) raskt.
Vegard Breen led nesten samme skjebne, men fikk en proffkontrakt helt på slutten av 2015-sesongen. Det er ikke sikkert at skjer etter årets sesong. Kristoffer Skjerping er en annen mann som lever farlig, og hvis ryktene om at IAM sliter med å få på plass finansene for en ny sesong, er det straks enda to ryttere som er åpne på markedet.
KAN KOMME I RETUR: I verste fall blir Kristoffer Skjerping å skje i et norsk lag neste år. Samme skjebne kan flere norske proffer lide i årene fremover. Foto: Chris Graythen / Afp / NTB scanpix
Da kan det plutselig være mange norske ryttere som ønsker seg en plass i de norske lagene. Samtidig som det kommer nye, unge ryttere opp bakfra som ønsker en sjanse.
Går det som med Vegard Stake Laengen er det ingen tvil. Da er det bare positivt for den norske lagene. Men vi har sett fra Danmark at flere av de som returnerer fra profflivet aldri kommer tilbake. På sitt beste er de veldig gode, men prestasjonene varierer veldig. Plutselig sitter du i en situasjon hvor de «blokkerer» for yngre og talentfulle ryttere.
Foreløpig har vi mange norske lag og proffene kan fort gå inn og styrke et par av dem, men det er viktig å se helheten. Skal vi slå nye rekorder i antall proffer er vi avhengig av stadig påfyll bakfra, gjennom at unge talenter tidlig får sjansen. Ikke bare sjansen til å kjøre store ritt, men også å kjøre for seier.
