TILBAKE SOM LEDER: Stig Kristiansen hoppet over Innsbruck i fjor, men har foruten det mesterskapet ledet Norge hvert år siden 2012. I 2014 kunne han ha endt opp i en dødsulykke under mesterskapet i Ponferrada. Fremdeles preges han av store smerter i hverdagen etter det voldsomme sammenstøtet med et tre langs VM-løypa. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no

– Egentlig har jeg ganske store smerter, men jeg har akseptert at de er der

Jarle Fredagsvik
Tips meg @Fredagsvik

Publisert 29.09.19 08:36

Del på    

Stig Kristiansen preges fortsatt av ulykken som kunne kostet ham livet for fem år siden.

WEETWOOD HALL LEEDS (procycling.no): Med Stig Kristiansen tilbake som leder for herrer elite, er det meste slik det skal være når det gjelder opplegget rundt de norske proffene.

Han var landslagsjef i perioden 2012 til 2017, og har i tillegg vært sjef for U23-landslaget de siste åtte sesongene. I år har han påtatt seg samtlige oppdrag for den svært lovende gjengen. Det har resultert i den første sammenlagtseieren i Nations Cup, i tillegg til seier til Tobias Foss i Tour de l’Avenir:

– Både l’Avenir og Nations Cup kom i et sving der, sier Kristiansen som måtte «tåle» at kollega Kai Lexberg nådde målet i nasjonscupen to år tidligere med det norske juniorlandslaget.

Stig er en fighter, men han har aldri kjempet så hardt som etter ulykken i forbindelse med VM i Ponferrada i 2014. Også da i forbundets tjeneste.

Der kunne det gått fryktelig galt, både for to tilskuere som hadde forvillet seg ut i veien og for de tre personene som satt i den norske følgebilen: Kristiansen selv, mekaniker Tommy Josefsen og en mekaniker fra det kroatiske landslaget.

Alle tre fikk betydelige skader etter ulykken. For Kristiansens del dreide det seg om brudd i tre ribbein, en hoftekul som ble slått igjennom hofteskålen og en permanent skade på isjiasnerven. Nerveskaden volder ham fremdeles store problemer i høyrebeinet, forteller han procycling.no i utkanten av Leeds:

– Jeg har en røket isjiasnerve så jeg er delvis lam i høyrebeinet. Egentlig har jeg ganske store smerter, men jeg har akseptert at de er der. Når vi sitter og prater her nå, så er jeg urolig og vrir meg litt. Det er en brenning i høyrefoten hele tiden som gjør det vanskelig å sove. Når man er i fullt fokus hele tiden og går seg en tur, så er det ikke så mye bortsett ifra at man vrikker beinet av og til. Det er en grei reduksjon på hva jeg er i stand til å gjøre. Å spille fotball eller sparke en ball går i hvert fall ikke. Det er mange som har det mye verre, så det skal ikke oppfattes som jeg klager. Det prøver jeg å ligge unna. Du får i hvert fall ikke gått tilbake fem år for å endre på det nå, sier Kristiansen til procycling.no.

– Det var en krisesituasjon for familien

På onsdag var det igjen tid for å ta farvel til familien hjemme på Grefsen. VM-oppdraget overlapper gjerne med høstferien der hjemme.

Da det hele gikk så fryktelig galt og 49-åringen ble fraktet til sykehuset i Ponferrada, satt kona Susanne og barna Emil og Linus hjemme i Norge og ventet på at de skulle feire høstferie sammen.

Etter ett sabbatsår som leder, mens proffene ga seg i kast med de kuperte løypene i Innsbruck i fjor, var det igjen klart for familieråd om hvorvidt han skulle gjøre comeback foran VM i Yorkshire.

Igjen var det blant annet høstferien som måtte avklares.

– Når spørsmålet kom måtte man gjøre en liten runde med familien om det passer i forhold til det andre man holder på med. Jeg fikk flytta litt på høstferien til guttene, så da reiser de ned til Tyskland denne uka, og så kommer jeg ned dit litt forsinket, men da går det greit, forteller han.

 – Var det som skjedde i Ponferrada oppe til debatt når du skulle ut til mesterskap igjen?

– Det er oppe til debatt hver gang jeg reiser og det er forståelig. Jeg har skavanker som jeg sliter med daglig og det sliter også familien med, fordi man ikke er oppe og nikker på alle områder fysisk. Det er klart at både for barn og kone er det en vanskelig sak. Det var en krisesituasjon for familien. Man kan ikke sette seg ned og vente på at det går over av seg selv.

– Uten Stig hadde det aldri gått

Den norske troppen styres av vinnerskaller, og Kristiansen er ikke noe annerledes.

– Det er klart at det betyr noe også for meg å vinne, men det betyr ikke det samme for meg som det betyr for om la oss si Alex gjør det. Men det er en spesiell gnist rundt mesterskap. Jeg har alltid hatt det, både som utøver og leder. Jeg er glad i å vinne. Jeg liker ikke å tape. Det er noe man har båret videre med seg i det yrket her. Det trigger som andre store oppgaver.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GIR KRISTIANSEN ÆREN: – Det hadde ikke gått uten Stig, tror jeg, sier Tobias Foss om landslagssjefen. De siste åtte åra har Kristiansen styrt U23-landslaget, og i år lyktes det endelig å vinne både Tour de l’Avenir og Nations Cup sammenlagt. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no

Når det kommer til meritter under hans ledelse, begynner Kristiansens CV å bli relativt rikholdig uansett. I 2014 ble Sven Erik Bystrøm U23-verdensmester, mens Kristoffer Skjerping tok bronse. Bronse ble det også for Sondre Holst Enger under ’debuten’ i Firenze i 2012.

I Richmond og Qatar gikk det ikke helt som vi ønsket i herreklassen, men Norge tok nok et gull i U23-klassen etter en svært kontrollert kollektiv prestasjon for å sette opp Kristoffer Halvorsen.

Med sølv til Alexander Kristoff i Bergen sluttet Kristiansen i forbundet og meldte overgang til Uno-X i stedet.

Tobias Foss (22) er blant rytterne som kjenner Oslo-mannen best. De har samarbeidet på U23-landslaget de siste tre sesongene, i tillegg til på kontinentallaget de siste to åra. Vingrom-mannen ble til slutt sjetteplass på sin fellesstart, og er full av lovord om mannen som blant annet hjalp ham til sammenlagtseier under Tour de l’Avenir denne sesongen:

– Hittil har jeg ikke hatt noen sportsdirektører som er bedre enn Stig. Han er veldig nøye, han kjenner løpene godt. Han gjør gode forberedelser og legger virkelig opp til at vi skal kunne prestere på vårt øverste nivå, uten å måtte anstrenge oss altfor mye for å få til det. Vi får servert mye på sølvfat og så er det opp til oss å ta muligheten. Uten Stig hadde det aldri gått, tror jeg, sier Foss til procycling.no.

– Lettere å lede med gode ryttere

Han tar ikke selv på seg æren uten videre for den store norske oppturen i VM-sammenheng, som fortsatte selv om Thor Hushovd valgte å takke for seg etter VM i Firenze i 2012.

– Vi har veldig mange gode resultater fra perioden 2012-2017, samtidig som vi også har hatt godt påfyll av gode ryttere på alle lagene våre. Hvor stor del av æren for den sportslige oppturen tar du selv?

– Ja, det kommer litt an på rytterne. Det er lettere å være leder med gode ryttere. Jeg tar bare med meg gleden. Noe påvirkning har man. Det er en god del jobb per enkeltritt på ledersiden som er med å dra dette i riktig retning. Hvor stor del av æren det får du spørre rytterne om, så kan de dele ut det. Å være godt forberedt både som rytter og leder, det pleier å være et godt utgangspunkt. Rytterne kan ikke forberede seg som leder og jeg kan ikke forberede meg som rytter. Det går litt hånd i hånd. De kjører tross alt på to hjul og jeg kjører på fire, sier han og humrer.

Reisen ned til VM og det å på keitete vis sette seg inn i den norske følgebilen, er ting som vekker Ponferrada-minnene til live med et knips.

– Ja, det er med meg hele tiden. Jeg tror hvis du spør alle som har vært i en liknende form for situasjon, så glemmer du det aldri. Du bearbeider det og får det litt på avstand. Når det gjør litt ekstra vondt å gå inn og ut av en bil, så blir du påminnet det hele tiden. Jeg ligger ikke og har mareritt om det hele tiden eller den slags, men det er noe du bærer med deg. Noe annet ville vært spesielt, mener han.

– To ryttere med like mål

I Ponferrada fikk han oppleve at Sven Erik Bystrøm ble verdensmester, før det gikk helt galt underveis i proffenes fellesstart.

Haugesunderen er en annen som har jobbet med Kristiansen i mange år, og som takknemlig for arbeidet han har lagt ned for ham.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

ER NØDT TIL Å SAMARBEIDE IGJEN: Det har ikke bare vært oppturer for Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff på landslaget de siste årene, men i Yorkshire virker duoen til å ha funnet den rette ansvarsfordelingen. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no

– Jeg har veldig stor sans for Stig. Resultatene han har vært en del av sier sitt. Siden han kom inn i forbundet har vi vel to U23-gull, og nå har han en sammenlagtseier i Tour de l’Avenir på CV-en også. Han har vel også vært med på en 2.-plass i et senior-VM. Han har gjort en god jobb med å geleide oss på rett måte. Han gir oss roen og motivasjonen til å gjøre store ting. Han har hatt gode ryttere til disposisjon også, så det er ikke bare Stig sin fortjeneste som står bak resultatene. Men han vet hvordan å få ut det beste av oss. Stemingen er god, humøret på topp. Han har troen på alle og ser hele laget, forteller Bystrøm.

Etter at samarbeidet mellom Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen gikk på tverke et sted mellom Richmond og Qatar, fikk han også sin fylle hyre med å løsne opp i stemningen mellom de to. På vei inn mot VM på hjemmebane i Bergen, ble det røyket fredspipe mellom de involverte partene på et hotell i Belgia i forkant av Gent-Wevelgem.

Nå er den saken ute av verden, og i Yorkshire er de innstilt på at de skal gjøre hverandre gode i stedet for å kjempe side om side om VM-medaljene, slik andre nasjoner har hatt for vane å gjøre.

– Det virker som Alex og Edvald har lagt Richmond og Qatar bak seg?

– De er to veldig like ryttere som har de samme målene. Det er ingen stor dramatikk i det. De prater godt sammen. Vi skal nok prate etter middag i dag og, ettersom vi er samlet. Vi skal kjøre sekstimerstur i morgen. Det går helt fint. Hadde det vært lett, så hadde vi alltid lykkes. Det som gjør at det er vanskelig å vinne, er det som gjør at vi går på igjen og igjen. Den som gir opp har allerede tapt, påpeker han.

Målet er medalje (helst gull)

I fjor var det Gino Van Oudenhove som satt i følgebilen sammen med Hans Falk under VM-fellesstarten i Innsbruck.

Da forbundet undersøkte om de kunne få samme løsning på plass denne gangen, varslet Kristoff tidlig at han ikke var komfortabel med at Boasson Hagens sportsdirektør skulle lede laget i Yorkshire.

Dermed falt valget igjen på Kristiansen, og Kristoffs bifall forteller en hel del om respekten de to har for hverandre, selv om Stavanger-mannen nok hadde håpet å få mer enn et sølv ut av de tre foregående mesterskapene som egentlig passet ham som hånd i hanske.

– Han er tydelig og klar på hva som skal gjøres og hva som forventes av oss. Det er ikke noe hokus-pokus, melder Kristoff.

Foran søndagens fellesstart er målet opplagt. Det er medalje som gjelder foran den 285 kilometer lange fellesstarten.

– Spør du Alex, så sier han gull. Det kommer ikke lett til oss. Det finnes heldigvis større favoritter enn oss, og det kler oss best. Både løype og formen til visse andre de siste to månedene, gjør det fint for oss at vi ikke er favoritter.

– Men du drar ikke til VM med et norsk lag lenger, uten at du … Ok, det blir som Innsbruck i fjor da, når det er veldig ekstreme løyper. I slike løyper (som i Yorkshire) kommer vi fremdeles til å være med en god tid framover når medaljene skal deles ut, avslutter Kristiansen.

Tagget med: , , , , , ,

Les også disse