Prinsensgate i Bodø. På ingen måte en tungvekter i sykkelsportens rike mytologi av sagnomsust geografi. Fjernt fra den elegante helligdommen Via Roma i Sanremo, uten mystikken til den forhistoriske velodromen i Roubaix.
Det var likevel her, i denne «perifere betydningsløsheten», at klassikervinneren John Degenkolb feiret hemningsløst, liret fra seg ekstatiske slengkyss og brant av rungende jubelbrøl, som om han faktisk hadde vunnet et av de fem store monumentene.
Seieren på siste etappe i Arctic Race of Norway var Degenkolbs første i 2016. Åtte måneder etter et grufullt marerittet i Calpe – det karrieretruende sammenstøtet med en britisk bilist – fikk tyskeren endelig utløp for de mange tilbakeslag som preget kampen for å returnere til vinnersporet.
«Som å vinne en stor klassiker» oppsummerte Degenkolb. Mannen med seire i både Milano-Sanremo og Paris-Roubaix, kjenner den følelsen. På oppløpet i Prinsensgate hadde han dessuten slått både Alexander Kristoff og Arnaud Démare, de to andre på podiet i Bodø som begge hadde monumentseire på sine merittlister.
Men hvis seieren i Bodø var det synlige bevis på at Degenkolb hadde overvunnet sine skadeproblemer og nok en gang var i stand til å vinne i celebert selskap, så kom erkjennelsen på det samme en snau måned tidligere. Nærmere bestemt, Tour de France sin 15. etappe til Bern.
– Det var Degenkolb slik vi kjenner han best. Da visste vi at han var helt tilbake, sier Mattias Reck, Degenkolbs trener i Giant Alepcin.
– Første uken i Tour de France ble et sjokk for han. Han klarte ikke å være med i spurtene. Han satt med, men orket rett og slett ikke å spurte. Det var tøft for motivasjonen. Heldigvis er han en fighter. Bern var etappen som passet han bra. Etter den var han ikke fornøyd med bare å være med i spurtene, men han ble sint på seg selv at han ikke gjorde det bedre. Da visste vi at han var tilbake.
(Artikkelen fortsetter under)
Kisses @johndegenkolb! Besos! From the Germans first victory in 2016. @ArcticRaceofN #bodø 📷Sykkelmagasinet pic.twitter.com/xizhZ0ttu8
— Sykkelmagasinet (@sykkelmag) November 24, 2016
4.plassen i den klassiker-aktige finalen i Bern ble altså en lettere anonym milepæl. Dog er det ikke vanskelig å forstå betydningen av en slik plassering, når man vurderer skrekkhendelsen i januar, der en eldre britisk bilist kjørte ned seks Giant-Alpecin-ryttere under en treningssamling i Calpe.
Degenkolb sto i fare for å miste den ene fingeren. Han mistet også midlertidig bruk av hele underarmen, måtte gjennom flere operasjoner og behøvde minst to måneder rehabilitering. Men uhellet rammet ikke bare den tyske klassikerstjernen. Warren Barguil, Chad Haga, Fredrik Ludvigsson, Ramon Sinkeldam og Max Walscheid var også involvert. Hele Giant-Alpecin som sådan ble også påvirket av den dramatiske hendelsen, påpeker Reck.
– Det har skjedd mye. Det har vært… en lang fight. Jeg var der da uhellet skjedde. Bare to minutter senere kom jeg på plassen. Det var et sjokk. Det har vært en lang fight, men ikke bare for John, hele laget egentlig. Alt sammen var ganske tøft, på grunn av krasjet, rehabiliteringen og sykdommer. Vi har manglet ryttere og måtte melde forfall til ritt. Men desto større har gleden blitt når det funket igjen. Det har vært anstrengende og krevende følelsesmessig for alle tror jeg.
Degenkolb var ute av trening i åtte uker etter uhellet. Hele venstre underarm ble satt ut av funksjon, mens venstre pekefinger ble nesten revet av. Og selv om rehabiliteringen var både krevende og langvarig, understreker Reck at tyskeren aldri tvilte på et snarlig comeback. Degenkolbs mentale robusthet ble enda tydeligere da han avslo konsultasjoner med en psykolog som laget hadde satt opp.
– Han fikk ikke lov til å trene på åtte uker, man var ikke sikker på at blodtilførselen i armen ville fungere dersom han trente. Så det tok tid, sikkert litt mer tid enn han hadde trodd, sier Reck.
– Da han begynte å trene igjen, var det 15 uker til Tour de France. For å trigge han forsøkte vi å sette nye mål, selv om vi viste at dette var helt på grensen. Åtte uker, det er den lengste perioden han har gått uten trening i hele karrieren. Det er tøft å få kroppen til å fungere igjen etter noe slik.
Sjokk-oppkjøring
Reck innrømmer at en Tour de France-deltakelse var et dristig mål. Degenkolb var ikke i stand til å sesongdebutere før i mai, på hjemmebane i Eschborn-Frankfurt. Der kom han ikke til mål.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
KJEMPET: Degenkolb diskuterer dagens hendelser etter målgang på en etappene i Tour de France. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Men Le Tour var også et viktig mål. Med tanke på 27-åringens videre karriere, var det avgjørende for han å kunne bevise seg blant sine argeste konkurrenter. Heller før enn siden ønsket Degenkolb bekreftelse på at han kunne takle feberaktig posisjonskamp og fatte riktige beslutninger i 70, 80 km/t.
– I Dauphiné så vi at han var god nok (for Tour de France). Dauphiné var utrolig hardt i år, spesielt de siste tre etappene var det opp og ned hele tiden og ekstremt høy fart. Som trener ser man hvor mye watt rytterne legger igjen per kilometer, og det var ingen tvil om at Dauphiné var knallhardt. Så da han kom seg gjennom de dagene, visste vi at han hadde nivået inne, sier den rutinerte treneren.
– Det var deilig å se. Men det var også litt på grensen. Tour of California var i tillegg ganske tøff utgave i år, og før det hadde han bare gjort Frankfurt. Så enkelte dager var nok for tøffe for han, og oppkjøringen var ganske ekstrem. Men vi hadde ikke særlig valg enn å gi han et slik sjokk på systemet. Slikt hadde ikke funket med hvem som helst. Ikke med en yngre rytter hvertfall.
Trek-Segafredo
Det som i bestefall liknet et annus horribilis, fikk altså en oppløftende avslutning. Etter seieren i Bodø (Reck mener Degenkolb ville vunnet alle tre spurtetapper i Arctic Race, hadde det ikke vært for mekaniske problemer) tok Degenkolb 2.plass i Cyclassic Hamburg, 5.plass i Bretagne Classic og seier i Sparekassen Münsterland. Særs viktige opplevelser å ta med seg inn i den nye sesongen. Men veien videre går ikke med Giant Alpecin.
Tiden var inne for et sceneskifte. Rekonstruksjonen av den tyske monumentvinneren fortsetter i drakten til Trek-Segafredo. Men etter fem sesonger i samme lag, der Degenkolb har utviklet til å bli en klassiker-rytter av rang, kutter han ikke navlestrenger helt. Koen de Kort og trener Reck blir også med over.
– Jeg og John har et godt samarbeid. Det er vanskelig å forklare, men vi kommuniserer godt og har en god følelse mellom oss. Det er en trygghet for han at jeg er med. Når man bytter lag er det mye som endrer seg. Det beste er kanskje å kombinere trygghet og nye innflytelser. At jeg og Koen de Kort er med, skaper trygghet når man krydrer inn ny inspirasjon, sier Reck.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
JUBEL: En gledens dag da Degenkolb vant på hjemmebane i Sparekassen Munsterland. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)
Den svenske treneren virker overbevist om at Degenkolb nok en gang blir en formidabel styrke å regne med i neste vårsesongs store klassikere. Og at tyskeren kan gjøre som blant andre Johan Museeuw, Laurent Jalabert og Tom Boonen – komme tilbake på høyt nivå etter alvorlige skader.
– Vi ser ingen grunn til at han ikke skal være tilbake på samme nivå der (klassikerne). Til og med i Roubaix, som er et ekstremt ritt. Det blir som vanlig perioden fra Milano-Sanremo til Paris-Roubaix som blir høydepunktet.
– Nå har han lært ikke å bruke venstre pekefinger, den som var nære å bli revet av. Han lar være å bruke den til giring og styring, og har den i en skinne. Det er en helt ny automatikk som han måtte bygge inn. Det har tatt tid og krevd mye, men det forstyrrer han ikke lenger. Så selv om fingeren aldri blir helt bra igjen, så skal ikke det ha noe å si for syklingen.
Flandern og VM
Reck ser imidlertid ikke at Degenkolb vil være blant de fremste eksponentene i E3 Harelbeke og Flandern rundt. Iallfall ikke med det første. Treneren påpeker at tyskerens vekt er litt i overkant for å takle brosteinsbakkene som kommer tett som hagl mot slutten av slike klassikere.
– Vi har jobbet med det, men vi vil ikke at han skal gå ned i vekt fort og dermed tape noe annet. Det gjelder å beholde spurten og trøkket, samtidig som man går sakte ned i vekt. I 2017 kommer vil til å jobbe litt mer med vekten, men et halvt kilo kan være nok. Forskjellen mellom 78,5 og 78 er stor. Derfor har vi tatt det litt peu à peu over flere år. Sanremo, Gent-Wevelgem og Roubaix blir hovedmålene. Mens E3 Harelbeke og Flandern kjører han uten press foreløpig.
Degenkolb avsluttet årets sesong med VM i Doha. Der var han primært en luksushjelper for André Greipel og Marcel Kittel. Tysklands sjanser blåste bort i sidevinden i Qatar, men i neste års Bergen-VM er Degenkolb et naturlig kapteinsemne for Die Mannschaft.
– Det er veldig stor sjans for at vi kommer til å reise for å se på løypen. Det er en type som passer bra for John. Akkurat som med (Alexander) Kristoff og Edvald (Boasson Hagen), er det mange typer løyper som passer for han, og Bergen er definitivt for han.
