Paris-Roubaix
I sitt 15. forsøk vinner Mat Hayman Paris-Roubaix. Og veteranen gjorde det fra front. 36-åringen gikk i et tidlig brudd (akkurat som tidligere vinnere Stuart O’Grady, Jean-Pierre Wampers og Dirk Demol, for å nevne noen), holdt seg unna krasjene som formet rittet og ledet ut spurten.
Faktisk lå han i front store deler av siste runde inne på velodromen. Hayman var relativt fresh, selv etter en lang dag i brudd. Og hvis Hayman var den sterkeste, så skjulte han det godt. Det var det resten av tetgruppen – Tom Boonen, Ian Stannard, Edvald Boasson Hagen og Sep Vanmarcke – ikke innså før det var for sent. Før Hayman slo dem i spurten. For i denne krasjbefengte og kaotiske utgaven, hadde Orica-rytteren faktisk spart krefter ved å ligge i front.
Allerede på sektor 20 kom første kritiske krasj. En splitt i feltet sørget for at Fabian Cancellara og Peter Sagan blir distansert. Tom Boonen var imidlertid på riktig side og sendte sine Etixx-QuickStep-tropper til front umiddelbart. Foten ble trøkket på gasspedalen og ikke fjernet før Roubaix.
På sektor ti, Mons-en-Pévele, skjedde en ny krasj. Denne gang Cancellara. Hayman derimot, lå allerede flere minutter foran. Et nyttig forsprang. Og selv om «Boonen-EBH»-gruppen omsider innhentet bruddet, hadde hardkjøret for å holde Cancellara og Sagan på avstand ikke bare tappet dem en del for krefter, men også levnet dem ribbet for hjelperyttere.
Rittets intense dynamikk sørget for at alle som prøvde å spare krefter til finalen, sannsynligvis ikke ville klart å komme til finalen. Kanskje oftere enn i andre store klassikere, ser vi i Paris-Roubaix et tidlig brudd holde unna og en overraskende vinner heve armene over hodet. Når hjelperytterne må brukes tidlig blir det vanskelig å organisere jakten. Så klarer man å komme i et godt brudd og holde sterke kort tett inntil brystet, ja så er sjansene forbausende gode.
Vuelta a Espana (etappe 15: Sabiñánigo-Formigal)
120 kilometer, tre krevende fjell og et forrykende bakholdsangrep helt i starten. Etappe 15 til Formigal var dagen der årets Vuelta a Espana ble snudd på hodet.
Før start satt Nairo Quintana i den røde ledertrøyen. mens Chris Froome lå 54 sekunder bak sin colombianske rival. En akseptabel tidsdifferanse, med tanke på den 37 kilometer lange tempoen på etappe 19. Men ved slutten av denne etappen skulle den hvite trøya på Team Sky-rytterens skuldre minne mer om et signal på nederlag enn en tegn på ledelse i kombinasjonskonkurransen.
Det var, ikke uventet, Alberto Contador som satte fyr på lunten. I åpningskilometerne angrep Tinkoff-rytteren, faktisk før første stigning begynte. Og da spanjolen fikk følge av selveste sammenlagtlederen, eksploderte bomben.
Feltet gikk i oppløsning med Froome på feil side av splitten. Et vanskelig utgangspunkt ble plutselig til krise, da en ny splitt oppsto. Denne gang med flere av Froomes hjelperyttere distansert enda lengre bak. Uten hjelpere vokste avstanden frem til Contador og Quintana fort. Movistar var dessuten frekk nok til å la en av sine ryttere forstyrre temposettingen i den panikkslagne forfølgegruppen.
Froome kjempet tappert og holdt avstanden lenge på to minutter. Det var på den siste stigningen opp til mål at Tour de France-vinneren sprakk. Over målstreken måtte Sky-kapteinen svelge et tidstap på hele 3 min 37 sek. En uke senere i Madrid hadde Quintana ledertrøya med 1 min 23 sek.
Paris-Nice (Etappe 7: Nice-Nice)
Geraint Thomas vant Paris-Nice med fattige fire sekunder. Og det hele ble avgjort i en dramatisk thriller-jakt helt inn til målstreken på den sjuende og siste etappen.
Det var på rittets siste stigning Col d’Èze at Alberto Contador (Tinkoff), andremann sammenlagt, hadde lagt sammenlagtlederen under press. Thomas hadde den gule trøya med 15 sekunder. Over toppen hadde spanjolen en luke på 25. Nå gjensto bare 15 kilometer og en rask utforkjøring ned til målgangen på Promenade des Anglais. Team Sky-rytteren var i alvorlig trøbbel.
Historikken hans med utforkjøringene i Paris-Nice var dessuten nedslående. Både i 2014 og 2015 hadde Thomas krasjet på rittets nest siste dag, og dermed falt både av sykkelen og podiet. Skulle dette bli et hjerteskjærende déjà vu for waliseren?
Contador hadde pilt av sted i tandem med Richie Porte (BMC). Duoen fusjonerte med Tim Wellens, Lotto Soudal-rytteren var eneste overlevende fra dagens tidlige brudd. Thomas hadde lagkamerat Sergio Henao til sin disposisjon, samt Tony Gallopin, den sterke allrounderen, også han fra Lotto Soudal.
Gallopin jobbet sammen med Sky-duoen, selv om lagkamerat Wellens lå foran og kjempet om etappeseier. Franskmannen jobbet for å forsvare sin topp10-plassering sammenlagt, men etter etappen la han ikke skjul at Thomas «er en han liker og snakker rugby sammen med».
Dog var det heller Team Skys kløktige montering av et større krankdrev før etappen som avgjorde det til Thomas’ fordel. Avstanden lå lenge på 25 sekunder, men langs promenaden tettet han luken nok til å beholde trøyen med fire sekunder.
OL i Rio – Herrenes fellesstart
De største lagene i herrenes olympiske fellesstart i Rio besto kun av fem ryttere. Rittet var uforutsigbart, åpent og velbalansert. Selv om Italia og Storbritannia gjorde iherdige forsøk på å kontrollere utviklingen, hadde de lite kollektiv styrke å fare med i siste tredjedel av rittet.
En av konsekvensene ved et slik scenario, der ingen lag er i stand til å diktere, er at risikoen ved å angripe går ned. Dette virket åpenbart for Greg Van Avermaet (Belgia), som kontret på angrepet til Damiano Caruso (Italia) med hele 70 kilometer igjen å kjøre, på den første av tre bestigninger av Vista Chinesa-klatringen.
Det var denne 8.9 km lange stigningen som stemplet OL-rittet som en løype for klatrerne. Hvilket var nok en riktig kategorisering. Dog hadde kanskje mange glemt hvor godt Van Avermaet klatret i Tour de France. Nærmere bestemt den 5. etappen til Le Lioran, gjennom det kuperte Massif Central, der belgieren kvittet seg med Rafal Majka på vei mot en mektig soloseier.
Men det var kanskje 5-mannslagopplegget først og fremst, som åpnet døren for Van Avermaets gullmedalje. Det og en kritisk velt. For på siste klatring opp til Vista Chinesa var lagene blåst bort, dette var mann mot mann. I tet lå Vincenzo Nibali (Italia), Sergio Henao (Colombia) og Majka (Polen). Bak jaktet Van Avermaet, Geraint Thomas (Storbritannia), Jakob Fuglsang (Danmark), Andrei Zeits (Ukraina) og Fabio Aru (Italia).
I utforkjøringen gikk både Nibali og Henao i bakken. En ensom Majka ble jaktet ned og innhentet av gruppa bak, mens Van Avermaet lot Fuglsang trekke opp spurten. Van Avermaets overlegne fart sikret han gullet, men det var belgierens taktiske sensibilitet til det uforutsigbare 5-mannslagsformatet som la grunnlaget for bragden.
Giro d’Italia (etappe 19: Pinerolo-Risoul)
Over den tåkelagte fjelltoppen Colle dell’Agnello ble Vincenzo Nibalis Giro d’Italia bardust omvandlet. På rittets høyeste punkt, der veiene lå fengslet mellom høye snøvegger, presset Astana-rytteren på i utforkjøringen og rømte ut av krisen som hadde ballet på seg helt frem til denne 19. etappen.
Steven Kruijswijk, den nederlandske LottoNL-Jumbo-rytteren i rosa som lå an til å vinne hele rittet, var allerede stresset mot randen av utmattelse etter det høye tempoet satt av Esteban Chaves. Over Agnello-toppen, i den tredje krappe svingen på vei ned, feilberegnet Kruijswijk fatalt og deiset inn i snøkanten. Plutselig endret giroen karakter drastisk.
Tunget av den italienske fansens høye forventninger hadde ikke Nibali sett ut som en troverdig vinner frem til dette tidspunktet. Bare 24 timer før den 19. etappen til Risoul i Frankrike, hadde en blek og lite slagkraftig Nibali gjennomgått omfattende fysiske tester. Ingen sykdomstegn ble funnet og tvilen om Nibalis Grand Tour-kaliber ytterligere forsterket.
I Dolomittene var sicilianeren usedvanlig tafatt da han falt til fjerdeplass sammenlagt på etappen til Andalo. Avstanden opp til sammenlagtlederen var nesten fem minutter.
Men i de høye alper var Nibali som født på ny. I kjølvannet av Kruijswijks dramatiske kollbøtte-stup seilte Astana-rytteren avgårde og inn til etappeseier på fransk side. Nå bare 44 sekunder unna den rosa trøyen alle forhåndstips spådde skulle bli hans.
Dagen etter – på etappen til Sant’Anna di Vinadio, en ny tappone bekledd med Col de Vars, Col de la Bonette og Colle della Lombarda, beseglet Nibali sin andre sammenlagtseier i Giro d’Italia, i det som var en dramatisk snuoperasjon à la Merckx/Ocaña-duellen i Tour de France 1971.
