(procycling.no): Wout Van Aert innfridde favorittstempelet da han vant spurtduellen mot Julian Alaphilippe. Det var belgierens aller første seier i monumentene.
25-åringen måtte slippe hjulet til franskmannen over Poggio, men kjempet seg tilbake. De siste kilometerne ble Jumbo-Visma-rytteren tvunget til å gjøre all jobben selv, men Alaphilippe klarte likevel ikke å spurtslå den tidligere cyclocross-stjernen.
– Jeg er super happy. Jeg kan ikke tro at jeg har tatt disse to seierne på rad (Strade Bianche og Milano-Sanremo, vår anm.). Jeg har egentlig ikke ord for det. Jeg vet at alle sier det når de vinner et monument, men å starte den andre delen av sesongen slik, er ren galskap, fortalte Van Aert etterpå.
Han ble også spurt hva han sa til seg selv da han havnet på defensiven i duellen mot Alaphilippe på vei over Poggio:
– Hold ut, hold ut, hold ut. Det var det eneste jeg tenkte på. Det klarte jeg jo heller ikke. Alaphilippe gikk ganske tidlig og jeg var nødt til å tette en luke. Jeg ble kjørt av, men det var ingen bak meg, så jeg kunne ikke gjøre annet enn å pushe på videre. Jeg ble belønnet da jeg fikk kontakt med ham i utforkjøringa. Julian spilte det hele veldig bra. Han presset meg fram, og jeg var nødt til å holde farten oppe fordi feltet nærmet seg bakfra. Det var vanskelig å finne den rette farta, samtidig som jeg måtte spare litt til spurten. Men jeg hadde akkurat nok igjen. Det dreide seg ikke om mer enn en halv hjullengde, fortsatte han.
Bak duoen kom et jaktende hovedfelt anført av Philippe Gilbert og en gjeng spurtere. Michael Matthews tok tredjeplassen, Peter Sagan ble nummer fire og Giacomo Nizzolo tok femteplassen for NTT Pro Cycling.
Kristoff og Boasson Hagen kjørt av
Van Aert er nødt til å dele blomsterbuketten og et glass prosecco med Amund Grøndahl Jansen som var fartsholder opp store deler av Poggio. Belgierens oppgave var å holde Alaphilippe nøye under oppsyn, og det klarte han med et nødskrik.
Deceuninck-Quick Step-rytteren var også uheldig som punkterte med rundt 35 kilometer igjen å sykle av monumentalklassikeren, men klarte likevel å oppnå kontakt med hovedfeltet før de nådde Cipressa. Også Boasson Hagen hadde tekniske problemer i den perioden, men nordmannen ble kjørt av over ryggen av Cipressa. Det gjorde også Fernando Gaviria, Alexander Kristoff og en lang rekke av de andre spurtraske rytterne.
Tempoet over Cipressa var freneteisk, og skrellet feltet ned til 40-50 mann. På Poggio var det Nibali som dro igang det avgjørende angrepet. Alaphilippe gikk kontra, før Van Aert gikk rundt «Haien fra Messina» og til slutt klarte å tette luka på vei nedover stigningen.
Grøndahl Jansen ble til slutt nummer 45, mens Alexander Kristoff kom i mål over seks og et halvt minutt bak Van Aert. Boasson Hagen ble nummer 100 – over 10 minutter bak de beste.
PS: Både i fjor og i år har rytteren som vant Strade Bianche også vunnet Milano-Sanremo. I fjor var det Julian Alaphilippe som sto bak bragden.
Saken blir oppdatert!
Slik gikk det til:
305 kilometer. Faktisk 315 hvis du tar med nøytralisert sone ut av hjertet av Milano-Sanremo. Den lengste utgaven av vårklassikeren i løpet av rittets 111 år lange historie.
Det skremte som vanlig ikke rytterne fra å kjempe seg med i utbruddet. Det tok heller ikke lang tid før TV-bruddet dannet seg. Her fikk Bardiani CSF-Faizané med både Fabio Mazzucco og Alessandro Tonelli, Manuele Boara representerte Astana, Héctor Carretero (Movistar), Mattia Bais (Androni Giocattoli-Sidermec), Damiano Cima (Gazprom-Rusvelo) og Marco Frapporti (Vini Zabu-KTM).
I feltet var det Lotto Soudal og Groupama FDJ som satte tempoet. Belgierne hadde nok forhåpninger for Caleb Ewan, og hadde i tillegg en langdistanserakett i Philippe Gilbert. Franskmennene var nok inspirert av Arnud Démare strålende spurtoppvisning i Milano-Torino tidligere denne uka.
Etter åtte mils sykling kjørte feltet utenom Alessandria. Området har vært herjet av uvær og store nedbørsmengder den siste tida. Omkjøringen bidro til ytterligere seks kilometer med vei, herav en total pålydende 305 kilometers sykling.
Trentins håp kjørt av i grøfta
Første tur gjennom langesonen ble gjort unna etter 102 kilometers sykling. I etterkant ble tempoet økt og den rolige innhentinga av de sju i front hadde begynt. Den nye stigningen, Niello Belbo, ble passert uten stor dramatikk. Over tok var forspranget til bruddet kjørt ned til fem minutter, og Groupama-FDJ fortsatte å øke tempoet i feltet og fikk støtte fra Jumbo-Visma, QuickStep og Lotto Soudal.
Da avstanden til bruddet var nede i tre minutter, tråkket også feltet på bremsen. Det er ingen grunn til å hente inn rømlingene for tidlig. Det eneste man oppnår da, er at nye angrep kommer.
Den slake, trauste stigningen opp mot Colle di Navia var i gang, og ulykksalig nok var Matteo Trentin mannen som fikk hardest medfart. TV-kameraene fanget opp italieneren med blodig, oppskrapt rygg og en vond skulder. CCC-rytteren var innom ambulansen for en kort sjekk, og var tvunget til å stå av rittet på stedet.
Colle di Nava holdt 3,9 prosent over 3 kilometer, og er tøffest mot toppen. I dette partiet ble Héctor Carretero (Movistar) nødt til å slippe bruddet. Han ble kjørt inn av feltet med litt over sju mil igjen å kjøre.
Bruddet hentes
Heller ikke over Colle di Nava skjedde det spesielt mye. Trek-Segafredo og BORA-hansgrohe tok ansvar i feltet, og satte et tempo deres ledere var komfortable med. Fra toppen av stigningen ventet så en rask utforkjøring, og ferden nedover mot kysten av Liguria. Samtidig også de siste 6 milene av rittet, og den pompøse avslutningen over først Cipressa og deretter mytiske Poggio.
Nikola Conci (Trek-Segafredo) forsøkte seg på et spakt forsøk med 55 kilometer igjen å sykle, mens Fabio Mazzucco var andremann til å kapitulere i bruddet.
QuickSteps evighetsmaskin, Tim Declercq, brukte av superkreftene sine på vei nedover mot Imperia. De siste 36 kilometerne av rittet var identiske med Milano-Sanremo-traseen vi er godt kjent med fra tidligere. På veien dit ble også de fem resterende rytterne i bruddet henta. Da hadde de allerede sittet foran i 265 kilometer, og var nok tålelig fornøyde med det.
Inne i Imperia by gikk alarmen hos Deceuninck-Quick Step da Julian Alaphilippe pådro seg en punktering, snaue 35 kilometer unna målgang nedover Via Roma.
Alaphilippe punkterte – med Edvald på hjul
Etter 270 kilometer i brudd hentet feltet inn Manuele Boaro. Astana-rytteren sto på til det siste, men skulle altså ikke få oppleve å innta Cipressa i tet av hele rittet.
Declercq slapp seg ned for å taue Alaphilippe opp igjen, og bak der igjen satt Edvald Boasson Hagen. Det betød at også rudsbygdingen hadde hatt et uhell på vei gjennom Imperia. Trøsten var dog at han satt på et strålende hjul for å komme seg opp til feltet igjen.
I front satt dog Michael Valgren på samme tid og kjempet for posisjonen til Giacomo Nizzolo. Veien til Edvald opp fra halen av feltet på vei inn i Cipressa ville bli ekstremt lang.
Inn i Cipressa kom de første angrepene. Det var Loic Vliegen som åpnet ballet for Wanty. Jacopo Mosca (Trek-Segafredo) gikk etter. Bak angrep Giulio Ciccone (Trek-Segafredo) og fikk Tadej Pogacar (UAE-Team Emirates) på bakhjulet, men forsøket ble raskt nøytralisert av BORA-hansgrohe.
Boasson Hagen og Kristoff kjørt av
Det ble kjørt hardt over Cipressa, noe som slanket hovedfeltet betraktelig på veien videre inn mot Poggio. Nærmere toppen var Fernando Gaviria nødt til å slippe taket. Med en offensiv Tadej Pogacar i front av feltet, var det nå han og Alexander Kristoff UAE-laget var nødt til å stole på. Før toppen av Cipressa ble også Mosca og Vliegen kjørt inn.
På vei ned fra Cipressa endte Daniel Oss opp med å kjøre ifra feltet. Nede på flata samlet det seg bak ham, og da angrep Aleksei Lutsenko (Astana) og fikk selskap av Mosca. Trek-laget stilte til start uten en spurter, og brukte all energi de hadde på angrep i forkant av rittets to avgjørende motbakker.
Hovedfeltet var redusert til 40-50 mann foran Poggio, og mesterskapstrøya til Amund Grøndahl Jansen var det eneste som vitnet om norsk tilstedeværelse. Det betød at både Boasson Hagen og Alexander Kristoff ble kjørt av da BORA-hansgrohe la opp til et tøft tempo over Cipressa.
Poggio åpnet med Gianni Moscon, som naturlig nok fikk selskap av en triggerhappy Ciccone og Zdenek Stybar. Angrepet ble avløst av en fartsøkning fra Gianluca Brambilla (Trek-Segafredo) og Aime De Gendt (Wanty). Så kom sirkusnummeret alle hadde ventet på, da Alaphilippe angrep og fikk selskap av Van Aert på bakhjulet. Vinneren fra Strade Bianche forrige helg, klarte ikke å holde på det hjulet. Franskmannen forserte toppen av Poggio først, mens et helt kobbel av konkurrenter lå i hælene på ham. Skuffelsen var stor hos Deceuninck-Quick Step-rytteren da Van Aert klarte å gjenoppta kontakt med ham i utforkjøringa ned fra Poggio.
Tvang Van Aert til å jobbe
Med blant andre Arnaud Démare jaktende i gruppa bak, hadde Van Aert og Alaphilippe fint lite annet valg enn å samarbeide i tet. Nederlenderen hadde fordelen med den antatt beste avslutningen av de to, men første skulle de altså prøve å holde unna for hovedfeltet hele veien inn til mål på Via Roma.
Rundt 30 mann fordelt på to grupperinger bak der samkjørte seg i jakten på Van Aert og Alaphilippe. Quick Step-rytteren sto over føringer, noe som minket sjansene deres til å overleve betraktelig. Franskmannen kunne til en viss grad spille på at han hadde Sam Bennett i gruppa bak, men iren var, sammen med Elia Viviani og flere andre kraftig på defensiven på vei over Poggio.
Alaphilippe trakk ikke en meter mot slutten, og tvang Van Aert til å åpne spurten fra front. Den utrolige nederlenderen fortsatte trenden fra Strade Bianche, og spurtet hjem sin aller første monument-seier. Tredjeplassen gikk til Michael Matthews, Sagan ble fire og Giacomo Nizzolo ble nummer fem.
