ROCKESTJERNE: Peter Sagan gjør som han vil, og han er i stand til å gjøre det aller meste. Det fikk konkurrentene erfare under årets Tirreno-Adriatico. FOTO: Tim De Waele/TDWSPORT.COM

Sykkelsesongen 2017: Årets øyeblikk

Publisert 25.12.17 10:00

Del på    

Det er langt ifra smågutter vi mener har produsert de største øyeblikkene i årets sesong.

(procycling.no): En sykkelsesong langs landeveien er full av dramatikk, helter, «skurker», oppturer og tragedier. Øyeblikkene lever der og da, før de er over og forsvinner ut i historiebøkene.

Vi i procycling.no har valgt å dvele ved følgende fire flashbacks fra årets sesong:

IKKE FLATT OPP TIL MÅL HELLER: Det er ikke hver dag Peter Sagan havner i spurt mot Thibaut Pinot og Primoz Roglic, men da det først skjedde – vant han selvfølgelig den, også. FOTO: Tim De Waele/TDWSPORT.COM

Peter Sagan, etappe 5 av Tirreno-Adriatico

Skrevet av Jarle Fredagsvik

Joda, det var helt rått da Peter Sagan holdt Alexander Kristoff på de nødvendige centimeternes avstand, og tok sin tredje verdensmestertittel på rad i Bergen – men øyeblikket som har festet seg i min hukommelse fra 2017, skriver seg fra 12. mars:

Det er 13,5 kilometer til mål idet TV-kameraene til italienske RAI zoomer inn på en sittende syklist, en gruppe som kun inneholder ryttere som står og tråkker i en bratt kneik mot slutten av den 5. etappen av Tirreno Adriatico.

Mannen er iført verdensmesterstripene, og de som sitter rundt ham er omtrent utlukkende klatrere eller sammenlagtkapteiner.

Frenetisk etappe

Sagan har nemlig tålt den første bestigningen av den lokale «Muri» opp mot Fermo godt. Innen den 210 kilometer lange etappen fra Rieti er over skal den passeres én gang til, før etappevinneren skal kåres i nok en motbakke opp til mål.

Flere småfarlige bruddgrupper har forsøkt seg underveis, men lagene til Nairo Quintana og Vincenzo Nibali har slått dem tilbake, og samtidig lagt til rette for en frenetisk dag på sykkelsetet.

Idet feltet går løs på partiene som utløser 22 prosent på stigningsbarometeret, gyver Thibaut Pinot løs og blir siden avløst av Quintana i front.

Edvald Boasson Hagen, Diego Rosa og Vincenzo Nibali er blant rytterne som allerede har kapitulert, men utrolig nok makter Sagan å tyne ut det siste av krefter under etappen som skjer dagen etter rittets dronningetappe med målgang på toppen av Terminillo.

«Super-Sagan»

Kilometeren senere fanger kameraene opp slovaken på nytt. Toppen av bakken er passert og vi er kun to kilometer unna mål. Han henger faretruende aerodynamisk over sykkelen, og pusher jernhesten desimeter på desimeter nærmere gruppa som har stukket av.

Idet gruppa med blant andre Pinot, Quintana, Roglic, Thomas, Mollema og Uran passerer banneret som markerer én kilometer igjen, ser man ute i venstre billedkant at Sagan også henger med, og gradvis manøvrerer seg fram til teten av gruppa.

Det er halvt et angrep han kommer med, men Pinots akselerering, kort etterfulgt av gruppas reaksjon, gjør at slovaken siger til fronten av gruppa i stedet.

Rent psykologisk er trekket helt genialt. For selv om alle lider på dette punktet, så er det liten tvil om at Sagan – i hvert fall fysisk – har det aller verst.

Det gjør også at han blir tvunget til å åpne spurten litt senere, men når konkurrentene heter Pinot og Roglic, på tross av at det også stiger jevnt opp til selve målstreken – tar han etappeseieren i svært uvanlig terreng.

Kan han vinne «De fem store»?

Seieren åpner opp for spekulasjoner om hvorvidt han kan etterfølge Rik Van Looy, Eddy Merckx og Roger De Vlaeminck som per nå er rytterne som har vunnet alle fem monumenter i løpet av karrieren.

For å komme den diskusjonen i forkant, er han tindrende tydelig og oppriktig under intervjuseansen som venter:

– Jeg ønsker å påpeke at om dette dreide seg om en klassiker, er det ikke sikkert jeg hadde vært med der framme. Alle klatrerne kjørte hardt i går, mens jeg tok det rolig opp mot Terminillo.

21:24 kom han bak Quintana i mål, så det er vanskelig å være uenig i det forbeholdet. Likevel vil jeg poengtere at han er blant et fåtall ryttere i dagens felt som faktisk kunne ha forsøkt seg på de fem store.

Så skal vi heller ikke glemme at Peter Sagan er Peter Sagan. Han sier selv at drømmen er å vinne Flandern rundt og Paris-Roubaix ved flere anledninger, og at han foreløpig ikke tenker på Liège-Bastogne-Liège.

Mange peker på at han etter hvert må sette seg nye mål for å holde på motivasjonen, men det så heller ikke ut som han var lite sulten på en tredje VM-tittel i Bergen.

Vi får nyte Sagan så lenge han er topp motivert og vinner etapper og sykkelritt på måter veldig mange andre kan misunne ham. At etappevinneren i Fermo denne dagen, er samme mann som slår Mark Cavendish (og Kristoff) på flatt underlag om VM-tittelen i Qatar, er intet annet enn fantastisk.

Under bildet fortsetter neste øyeblikk!

VÅREN ALT KLAFFET: Greg Van Avermaet tronet en fantastisk klassikersesong med seier inne på velodromen i Roubaix. FOTO: AFP PHOTO / François LO PRESTI

Klassikersesongen til
Greg Van Avermaet

Skrevet av Knut Andreas Lone

Siden BMCs inntog i UCI World Ranking (nå UCI World Tour) i 2010, har laget strebet etter å vinne de største rittene i verden. Andy Rihs, god for flere milliarder, har sprøytet inn enorme summer i laget. Allerede i sitt andre år på øverste nivå, lyktes de med å vinne Tour de France, med Cadel Evans. Men i klassikerne, spesifikt monumentene, skulle det gå tråere. Rihs gravde dypt i lommene og hentet stjerner som Alessandro Ballan, Philippe Gilbert og vår egen Thor Hushovd. Selv om Gilbert kom direkte fra en historisk Ardenner-trippel i 2012 klarte han aldri å gjenskape den suksessen i det amerikanske laget.

Året i forveien kom Gilberts landsmann Greg Van Avermaet til laget, et da langt mer ubeskrevet blad. I skyggen av «Villsvinet fra Ardennene» vokste han frem til topp ti-garantist, men ble i mange år definert som en nestenrytter, alltid der fremme i de store rittene – likevel kom han som regel alltid til kort. Gjerne tuktet av Peter Sagan, som han etter hvert har utviklet et fruktbart rivaleri med.

Men i 2016 skjedde det noe med nestenrytteren. Etter først å ha satt slovaken på plass i Omloop Het Nieuwsblad gjorde han det samme i en heseblesende (amputert) utgave av Tirreno-Adriatico. På sommeren kronet han en strålende sesong med etappeseier i Tour de France, seier i GP de Montreal og gull i OL i Rio.

I år skulle han imidlertid levere en sesong vi sent vil glemme, en av de beste i nyere tid.

I Het Nieuwsblad ble det igjen en duell med Sagan og spenningen mellom de to var til å ta og føle på. Sagan hadde initiert det vinnende bruddet og øste på med krefter. En mer konservativ Van Avermaet dro nytte av verdensmesterens ukloke kjøring, og da Sagan gjorde en dårlig manøver i spurten, stakk Van Avermaet av med seieren for andre år på rad. Denne dramaturgien skulle gjenta seg utover våren. Oppkjøringen til Flandern rundt kunne ikke gått bedre, og vi så en taktisk moden og tilbakelent 32-åring ta kontroll. Etter andreplass i Strade Bianche, ble det seier i både E3 Haralbeke og Gent-Wevelgem, og han gjorde tilsynelatende alt riktig. Men ingen husker seirene i de tre semiklassikerne, om man mislykkes i de to monumentene.

I Flandern så det svært lovende ut da han sammen med Peter Sagan og Oliver Naesen slukte sekund etter sekund på Philippe Gilbert opp Oude Kwaremont, før Sagan fikk nærkontakt med en tilskuers jakke, og sendte trioen i bakken. Dermed var det hans tidligere lagkamerat som stakk av med seieren. Manuset kunne dog neppe blitt bedre skrevet, foran Paris-Roubaix – helvete i nord.

(artikkelen fortsetter under bildet)

SEIEREN GLAPP? Sagan går i bakken og drar med seg Van Avermaet og Naesen. FOTO: Tim de Waele (TDWSport.com)

Etter flere års intern kniving i BMC, hvor Gilbert følte hans ambisjoner ble kompromittert av Van Avermaet og vice versa, smertet det nok han å se Gilbert på toppen av pallen i Oudenaarde – mens han selv tok det nest øverste steget på pallen. Revansjen på velodromen i Roubaix var på mange måter skrevet i stjernene. På forhånd handlet det meste om Tom Boonen, mannen med fire seire i det sagnomsuste monumentet, som jaktet sin femte brostein i karrierens siste ritt. Når «Tommeke» mislyktes, var det kanskje passende at Van Avermaet overtok stafettpinnen. Etter 230 kilometer med utskillelse, begynte klinten virkelig å skilles fra hveten. I en mindre gruppe tok belgieren opp jakten på Daniel Oss, og på Carrefour de l’Arbre startet sluttprosessen.

BMC-rytteren angrep, og bare Zdenek Stybar og Sebastien Langeveld kunne følge. Da Stybar angrep med fire kilometer til mål agerte han strålende. Langeveld gikk oppskriftsmessig på kontra og Van Avermaet lot Stybar gjøre jobben. De siste kilometerne måtte han gjøre mesteparten av jobben selv. Når Gianni Moscon og Jasper Stuyven kommer opp inne på velodromen åpner Stybar spurten. Tsjekkeren får en luke, men ingen skulle stjele dette fra årets klassikerkonge. På de siste 50 meterne er Van Avermaet overlegen og vinner klart. En etterlengtet monument-seier for både han og BMC, og kronen på en mesterlig vår.

Forøvrig er det verdt å notere seg 12. plass i Amstel Gold Race, 11. plass i Liège-Bastogne-Liège, 8. plass i Clásica Ciclista San Sebastian, 2. plass i GP de Montréal og 6. plass på VM-fellesstarten – en formidabel sesong!

Under bildet fortsetter neste øyeblikk!

MEST AGGRESSIVE: Alberto Contador med det synlige beviset på at han ble kåret til etappens mest aggressive rytter. Foto: / AFP PHOTO / Jeff PACHOUD

MEST AGGRESSIVE: Alberto Contador sluttet som han startet som toppsyklist: Som en underholdende og aggressiv klatrer. Selvsagt på podiet som mest aggressive rytter under vueltaen. Foto: / AFP PHOTO / Jeff PACHOUD

Alberto Contadors mektige farvel

Skrevet av Theis Magelssen

Populær og kontroversiell, men alltid underholdende. Alberto Contador har preget etapperittene i sykkelverdenen i et tiår. Vuelta a España 2017 markerte slutten på El Pistoleros karriere.

De beste årene lå bak ham da 2017-sesongen startet. Men Contador var fremdeles en underholdende syklist. Ofte var han katalysatoren som framprovoserte noen fantastiske ritt. I det aller siste treukersritt, på hans aller siste klatreetappe, kom den perfekte avslutningen.

Alto de L’Angliru var motstanderen. Contador gikk fryktløst til verks. Den vordende sykkelpensjonisten angrep med ungdommelig mot tidlig i den 12,5 kilometer lange avslutningen. 9,8 prosent i gjennomsnittlig stigning var intet problem for 34-åringen.

Tomasz Marczynski var eneste gjenværende rest av bruddet, etter at Contador hadde tauet inn de øvrige. Han danset opp bakken, og kjørte raskt fra polakken. Som en eksploderende spansk stjerne, mot slutten av sin skinnende levetid. Den spanske supernovaen steg videre opp mot toppen av Angliru i ensom majestet.

(artikkelen fortsetter under bildet)

SISTE SKUDD: På karrierens siste fjelletappe, fikk El Pistolero vist fram sin karakteristiske feiring en siste gang. Foto: Tim De Waele

Innbitt, vel vitende om at sammenlagtseieren var uoppnåelig. Men han skulle ha sin svanesang. Ingen skulle frata El Pistolero denne seieren. Tre kilometer fra målstreken hadde spanjolen en ledelse på over minuttet.

Ingen klarte å ta ham igjen. Med målstreken i sikte hevet han pistolen, og avfyrte sitt siste skudd. To triumfer i Tour de France, to i Giro d’Italia, tre i Vuelta a España, og på Altiru kom den niende etappeseieren i en Grand Tour. Om det var noen som ikke unnet ham seieren, så var de i det minste kloke nok til å tie på denne dagen.

Contador ble kåret til rittets mest offensive rytter, og fikk dermed stå på podiet i Madrid. At han ikke havnet på seierspallen, men ble nummer fem, betyr trolig lite for en av tidenes beste etapperytter. Spanjolen har aldri blitt nummer to eller tre i en Grand Tour. Står han på pallen, så er det alltid på toppen av den. Alt eller ingenting. Slik var det alltid for Contador.

På mytiske Alto de l’Angliru satset El Pistolero alt, og triumferte. Alberto Contador vant ikke krigen om Vuelta a España 2017, men han gikk seirende ut av sitt siste slag i fjellene.

Neste øyeblikk fortsetter under bildet!

HARD ASFALT: Richie Porte feilberegnet en sving, og det kunne ha fått katastrofale følger under årets Tour de France. FOTO: / © Tim De Waele

Richie Portes karrieretruende krasj

Skrevet av Magnus Drivenes

Den niende etappen i årets Tour de France huskes for mye. Urans vanvittige ettgirsspurt, Geraint Thomas’ velt ut av rittet, Vegard Stake Laenges velt, angrep fra start til slutt og vanvittige utforkjøringer.

Likevel er det nok ett øyeblikk som skiller seg ut. Richie Portes dramatiske velt ned fra Mont du Chat. BMC-rytteren satt i favorittgruppen som jaget Warren Barguil på vei ned fra det bratte, tekniske fjellet. Litt lett regnvær tidligere på dagen gjorde ikke arbeidsforholdene for syklistene noe enklere.

Før en venstresving mister australieren kontroll over sykkelen. Han kjører ut i grøften på venstre side av veien, velter og sklir over veien og smeller i fjellveggen på andre siden. På ferden river han også med seg Dan Martin som slår kollbøtte over Porte.

Deretter blir BMCs ubestridte kaptein liggende, og det er svært dramatiske TV-bilder som venter seerne. Medisinsk personell strømmer etter hvert til, og han blir fraktet vekk i ambulanse i ført nakkekrage.

Resultatet ble kragebeins- og bekkenbrudd, noe som førte til at resten av sesongen gikk dunken.

Det er likevel ikke bare velten i seg selv som gjør dette til et av årets øyeblikk. Rammen rundt spiller også inn.

Richie Porte var bedre forberedt enn noensinne til å utfordre Chris Froome i kampen om den gule ledertrøyen. Han hadde aldri kommet seg gjennom en Grand Tour uten uhell som har satt ham ute av spill, men viste gryende form i Criterium du Dauphiné, et ritt han tapte med minst mulig margin etter å ha blitt utspilt taktisk på den siste etappen.

Riktignok hadde han tapt tid på La Planche des Belles Filles, og befant seg 39 sekunder bak Froome i sammendraget. Men det er liten tvil om at Froomes oppgave ble hakket lettere av den grusomme velten til Richie Porte, som også viste i Dauphiné at tempoformen var intakt og vel så det.

Dan Martin brakk for øvrig to ryggvirvler i velten, men fant ikke ut av det før etter touren. Han falt på mange måter ut av podiekampen i Porte-velten, men endte likevel på en imponerende sjetteplass.

Tagget med: , , ,

Les også disse