I løpet av de tre sesongene som avsluttet 90-tallet var det mellom 21 og 22 norske fotballproffer i engelsk Premier League.
En av dem var Frode Kippe som i løpet av sin Liverpool-karriere ikke oppnådde mer enn to innhopp i cupen.
I denne perioden forsvant også RBKs høyreback Ståle Stensaas til Rangers, og forsvarsreserven Jon Olav Hjelde til Nottingham Forest.
Norsk fotballs flaggskip ble altså støvsugd for enkeltspillere, selv om det var de kollektive ferdighetene i 4-3-3-formasjonen som framfor alt gjorde dem gode.
Jeg skal ikke si at vi er på vei dit i norsk sykkelsport, men at vi nå er garantert 11 utenlandsproffer neste sesong (12 om Vegard Breen også klamrer seg fast), forteller meg at vi nærmer oss metningspunktet.
Skrur vi tiden sju år tilbake, kommer vi til NM i Bergen og mitt første møte med proffene Kurt Asle Arvesen, Gabriel Rasch, Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd under ett og samme tak.
Foran 2008-sesongen hadde Rasch blitt lagkompis med Hushovd i Crédit Agricole, mens Boasson Hagen var inne i sitt første proffår på landeveien hos Team Columbia.
Året etter ble Lars Petter Nordhaug, Alexander Kristoff og Frederik Wilmann klargjort for proffinnsats.
Da 2010-sesongen startet, hadde vi rekordmange (sju) ryttere på startstreken.
Nå, fem år senere, er det enkelt å vedkjenne at norsk sykkelsport er på et helt annet sted. Det vises ikke minst med det høye antallet norske proffer.
At Boasson Hagen, Kristoff og Nordhaug fortsatt holder koken, overrasker ingen.
Sven Erik Bystrøm viste med en gang at han tok nivået da han fikk på seg Katjusja-drakten.
Kristoffer Skjerping og Sondre Holst Enger har gitt alt de har orket for å vise seg fram i Cannondale-Garmin og IAM Cycling. Foreløpig har nivåforskjellen vist seg å være i største laget etter overgangen fra den norske kontinentalscenen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
PROFF I ALT HAN GJØR: Vegard Stake Laengen kom hjem til Team Joker, men ble plukket opp igjen av IAM Cycling etter en strålende sesong som kontinentalrytter.
Førsteårsproffer har en viss trygghet i sine toårsavtaler, men både Holst Enger og ikke minst Skjerping trenger resultater for å overleve nok et år verdenstouren.
Vegard Stake Laengen har vært ute en luftetur før. Ferden gikk til Team Type 1 og Bretagne, og selv om Asker-mannen var forespeilet en ny kontrakt, måtte han ta den tunge turen hjem til fedrelandet foran årets sesong.
Det er ingen selvfølge, men 26-åringen presterte fantastisk, kjørte seg rett inn i proffvarmen igjen og til en forbedret arbeidsavtale med sveitsiske IAM Cycling.
Vegard Breen fikk beskjed etter VM at han ikke var en del av Lotto Soudals framtidsplaner.
Det kan fortsatt ordne seg for Maura-gutten, men situasjonen rundt ham viser også hvor skjør hverdagen som proffsyklist kan være.
Det er alltid overflod av ryttere på markedet, mens gjennomtrekket av sponsorer er høyt, og de internasjonale lagkonstellasjonene relativt flyktige.
Frederik Wilmann reiste som nevnt ut foran 2010, men var tilbake i Joker-stallen året etter.
Trønderen var en dårlig match med Skil-Shimano og vice versa.
At flere nordmenn (Breen, Wilmann og Stake Laengen) blir funnet for lette av sine nye arbeidsgivere, er grunn til bekymring.
Vi har ord på oss for å få fram ryttere som er seriøse, utholdende og rene utøvere, men vi tåler ikke at det blir sådd tvil på om kvaliteten er god nok.
Bakgrunnen for norske bomturer ut i Europa, er sammensatt. To av de viktigste:
1. Vi har som kjent ikke noe norsk profflag.
2. Vi har heller ingen norske sponsorer som kan bli med på å påvirke rekrutteringsstrategien.
Det var for eksempel viktig for Team Sky å ha med et par italienere under oppstarten i 2010, fordi TV-kanalen er stor på det italienske markedet.
MTN-Qhubeka har sykkelprodusenten Cervélo med på hjul. Det var relativt åpne om strategien bak da de signerte ryttere fra England, Australia, USA, BeNeLux og Skandinavia for å fylle opp stallen.
Det handlet vel så mye om marked og kjøpekraft som rytternes resultater og kvaliteter.
Til slutt dreier det seg også om tilfeldigheter når agenter selger inn sine ryttere på noen få ledige plasser på tampen av sesongen.
I 2016 har vi spennende førsteårsproffer i Daniel Hoelgaard, Odd Christian Eiking (begge FDJ), Fredrik Strand Galta (Marseille) og Sindre Lunke (Giant-Alpecin).
Strand Galta og Lunke er de to hittil siste proffeksportene.
Jeg har ikke et vondt ord å si om noen av dem. De er talentfulle ryttere med forskjellige egenskaper.
Men jeg må få lov til å si at jeg håper de to blir de siste.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
PROFFE KOMPISER: Her er Fredrik Strand Galta og Sven Erik Bystrøm avbildet sammen foran 2013-sesongen. Neste år er begge to proffer. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no
Lunke er en klatrer og har vokst seg ut av U23-klassen. Sånn sett var ikke rittprogrammet Team Joker kunne tilby ham i 2016 det aller beste, og det er forståelig at han ser seg om etter mer passende utfordringer.
Strand Galta har prestert godt for Coop-Øster Hus denne sesongen, og viste spesielt under Tour of Norway at han har proffnivået.
Da får det heller være at Delko Marseille Provence KTM framstår som en noe usikker kort på det europeiske sykkelkartet.
Ingen sykkellag ønsker å sende fra seg ryttere som egentlig ikke holder nivået som kreves.
Nå er det først og fremst profflagene som banker på våre dører, og det har blitt mye bankingen denne høsten. Ryttere som vender hjem igjen – uansett årsak – er likevel dårlig reklame.
Sykkelsporten, som mange andre globaliserte idretter, dreier seg om bruk og kast. I det ene øyeblikket er du en helt – i det neste er du knapt verdt papiret kontrakten er underskrevet på.
At mange ønsker å hoppe på proffmuligheten, har også med syklistenes biologiske klokke. Den er ikke helt synkron med resten av befolkningen.
De fleste tar steget ut i profflivet som ferskvare i U23-klassen.
Jeg sitter med en følelse av at det nå haster litt for mye for norske unggutter å følge i Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagens fotspor.
Er det for eksempel noen stor forskjell om man tar et år til i Team Joker, enn å legge framtiden i et fransk prokontimannskap?
VM-medaljer, norske UCI-ritt med høyt nivå og VM-fest i Bergen i 2017 viser veksten i sykkelsporten vår.
Sammenliknet med Spania, Italia, Nederland, Belgia, Frankrike, Tyskland og Australia, er vi likevel små.
Du kan snu og vende på det som du vil, men vi hadde fremdeles slitt med å fylle opp et nimannslag i VM i Richmond med ryttere som hadde utgjort en forskjell (for å bruke Stig Kristiansens ord).
Vi har heller ikke 15 ryttere klare til å fylle opp et eventuelt proffeventyr under Thor Hushovds vinger i 2017.
Det verken gnistrer eller skriker kvalitet nå norgeseliten konkurrerer mot hverandre hos fem utvalgte arrangører i den hjemlige norgescupen.
Men det er kanskje ikke så nøye heller?
Når jeg ser på køen av ryttere bak Galta og Lunke, får jeg likevel en følelse av at sistemann snart vil slukke lyset. Vi har Truls Engen Koræsth, Andreas Vangstad, Anders Skaarseth, Markus Hoelgaard og Bjørn Tore Hoem. Men det begynner å bli ganske tynt i rekkene.
Derfor kommer jeg med mitt ønske, og omskriver en kjent regle fra min egen oppvekst:
Send dem gjerne videre, men helst ikke tilbake.
Underforstått: Man må være god nok, hvis ikke er det like greit å bli værende hjemme.
Og så skal jeg avslutningsvis rette opp litt av inntrykket jeg skapte av Jon Ola Hjelde: 171 førstelagskamper for Nottingham Forest er veldig bra det, altså!
(Artikkelen fortsetter under bildet)
EN RESPEKTABEL KARRIERE: Det ble over 170 førstelagskamper for Jon Olav Hjelde i Nottingham Forest. Her forsøker han å få has på Christophe Dugarry i Milan-drakta. FOTO: Vincenzo Pinto REUTERS
Spesielt av en kar fra Levanger som ikke rakk mer enn 27 opptredener i RBK-trøya.
Det norske Premier League-eventyret avtok i styrke fra midten av 2000-tallet. Siden 2005 har det ikke vært flere enn sju proffer på helårsbeite.
I år er Alexander Tettey, Brede Hangeland og Joshua King de eneste gjenlevende. Kanskje er det er mer nyansert bilde på hvor gode vi egentlig er i fotball.
I mellomtiden kan vi kose oss med en ellever fulle av syklister!
Jarle Fredagsvik, redaktør procycling.no