Da Chris Froome gikk opp på pallen som Storbritannias andre strake vinner av
Tour de France, understreket det en rekke pågående endringsprosesser
innenfor profesjonell sykkelsport.
Team Sky-rytterens dominante seiersgang gjennom det franske storrittet var en
imponerende påminnelse at sykkelsportens popularitet er i kraftig oppsving i
Storbritannia.
Og at de siste årenes mestvinnende etapperytter, spanske Alberto Contador, ble
distansert til en fjerdeplass (+ 6.27), illustrerer kanskje utviklingen i
sykkel-Europa ytterligere.
Yorkshires tour-søknad slo Skottland sitt prosjektforslag på målstreken. Men
skottene har allerede indikert at de ønsker å søke på nytt i 2017. Gary
Verity ledet Yorkshires søknad og har uttrykt opp til flere ganger at han
ønsker å gjøre området til Europas sykkelhovedstad, men at han «tror kampen
mot belgierne blir særdeles tøff».
Hovedstad eller ei, sporten har sett økende popularitet i Storbritannia. Store
folkemengder har valfartet til Tour of Britain de siste årene. Fra 2014 er
rittet lagt ut på anbud med tour-arrangør ASO som forventet «kjøper».
På nasjonal basis har medlemskapet i British Cycling femdoblet de siste 15
årene. Dermed fremstår britisk sykkelsport som en illustrativ kontrast til
det heller dystre bilde som kan tegnes litt lengre sør.
Da ProTouren (det som nå heter WorldTour) ble innført i 2005 hadde de to
landene fire lag hver i toppdivisjonen. I dag er antallet halvert. Italia
har to WorldTour-lag, det ene med amerikanske Cannondale som hovedsponsor.
Sykkelfabrikanten erstattet Liquigas foran sesongen 2013. Det andre laget,
tradisjonsrike Lampre, har nå en vesentlig del av budsjettet betalt av
taiwanske Merida.
Det skjedde ikke og på tourens avsluttende søndag i Paris, fortalte lagsjef
Igor González de Galdeano til El Correo «at dette var siste gang vi fikk se
Euskaltel-trøyen i Tour de France». Etter tretten tour-deltakelser på rad
ser det ut til at de fargerike baskerne har kommet til et veis ende.
Laget vil fortsette å eksistere, men «i en helt annen form», ifølge de
Galdeano. Før denne sesongen gav de avkall på sin filosofi om kun å mønstre
baskiske ryttere. Nå får vi bekreftet det som så ut som starten på slutten.
At Davide Malacarne (kjørende for franske Europcar) med sin 49. plass kunne
smukke seg med tittel beste italienske rytter sammenlagt i Tour de France,
forteller også hvilken helse sykkelsporten i støvellandet befinner seg ut.
Uten Vincenzo Nibali virker det skralt.
Vilkårene for unge italienske ryttere virker også svekket. Det italienske
forbundet (FCI) har finansielle vansker og fant ikke rom i budsjettet til å
sende lag til blant annet juniorutgaven av Paris-Roubaix denne sesongen.
Italia var heller i representert i U23-utgaven av Liège-Bastogne-Liège.
Finanskrisen landet befinner seg i har for lengst krøpet seg inn i
sykkelverdenen og flere lag sliter økonomisk i 2013-sesongen. I midten av
april ble det også kjent at et av de mest prestisjefylte amatørrittene, Baby
Giro d´Italia, var i dyp økonomisk krise. Ifølge Tutto Bici hadde
rittarrangøren utestående betalinger på om lag 300 000 kroner.
Det er også interessant at den tyngste nedgangen rammer landene hvor vertikal
doping historisk sett har herjet som verst. Trøsten får være at økonomiske
nedgangstider tvinger italienerne til å velge sykkel fremfor bil når de skal
farte rundt. Rittarrangører er imidlertid enten en utdøende rase eller en
svært aldrende yrkesgruppe, i både Italia og Spania, mens også til en vis
grad i Frankrike.
Men da ASO valgte England ble de beskyldt for å foretrekke vulgær
kommersialisme foran sportens historiske røtter. Prudhommes prioritering er
kanskje nok et tegn på at maktbalansen tipper nordover og at «i
sykkelsportens fremtid snakker man engelsk».