Navn: Terje Flaten
Alder: 62 år
Sivil status:
Klubb/region: Stavanger SK/Region Vest
Sivil status: Gift og har to voksne sønner (26 og 28 år)
Bor: Sandnes, Rogaland siden 1981 – født, oppvokst og bodde de første 18 årene på Notodden, Telemark.
Innledende kommentar
Mine svar på spørsmålene fra Procycling.no er viktig å se i lys av hvordan jeg mener Sykkel-Norge bør ledes. Jeg ønsker åpenhet og transparens i styrets arbeid, opptreden og beslutninger som et grunnleggende arbeidsprinsipp og jeg vil ha interaksjon og dialog med medlemsmassen. Det skal være stor takhøyde for ulike meninger og vi skal vil søke best mulig bredde gjennom diskusjoner og debatter før tilslutning til løsninger og tiltak. Den nye presidentens stemme skal selvsagt telle og uttales, men den skal ikke kneble eller begrense ytringer og meninger. Jeg ønsker derfor å svare mer med hvilke prosesser jeg ser nødvendige og ønskelige å gjennomføre heller enn sterke programerklæringer på konkrete tiltak som vil binde debatten og som vi foreløpig ikke har tilstrekkelig innsikt i til å definere.
Fortell om bakgrunnen din utenfor sykkelsporten?
62 år gammel. Født og oppvokst på Notodden, Telemark og har bodd i Stavanger og Sandnes-området siden 1981, avbrutt av noen år i utlandet.
Utdannet i realfag fra Universitet i Oslo (1981) med geologi som hovedfag.
Jobbet 35 år innen olje og gassindustrien – siste 24 år for Statoil. Har jobbet endel år i Frankrike og USA og har hatt både fransk og engelsk som arbeidsspråk.
Hadde de vel 20 siste årene av yrkeskarrieren lederposisjoner med personell og resultatansvar inkludert økonomi, avtaler og operasjoner. Det har inkludert utarbeidelse av budsjetter, strategier, handlingsplaner, personelldisponering, saker til beslutning i toppledelsen og ikke minst, jobbing i tverrkulturelle og tverrfaglige team.
Både nasjonale og internasjonale team, avtaler og geografier.
Tok ut tidligpensjonsavtale fra Statoil i januar 2016 ifm. selskapets omstrukturering. Er pr. i dag ikke i arbeid. Det har også gjort det mulig for meg å stille meg til disposisjon på 100% basis for et ledende verv i sykkel-Norge.
Hva er bakgrunnen din fra sykkelsporten?
Kort aktiv karriere, men har vært ivrig deltager i mange turritt – både på landevei og MTB. De siste 15 – 20 år har jeg vært aktiv i mange klubboppgaver innen sykling og da spesielt i Stavanger SK. Har utført de fleste aktiviteter fra løypevakt , løyperydding og løypesikring til sekretariat, speaker, rittleder og mange år som styremedlem, nestleder og styreleder i Stavanger SK. Utarbeidet flere av klubbens strategier og planer, samt aktivt arbeid med profilering og sponsoravtaler. Trener og lagleder på alle nivåer; sykkelskole for barn, arrangør av samlinger og treningsleirer og treningsoppfølging av unge ryttere. I mange år personlig trener for flere av de siste 10-års Norgesmestre og landslagsutøvere i junior, U23 og senior som Sven Erik Bystrøm, Fredrik Galta, Oscar Landa, Tormod Jacobsen, + mange flere. Lagleder i mange år for ritt både innenlands og utenlands.
Hvilke tiltak må på plass/tas for å bedre forbundsøkonomien?
Det er viktig at vi tar tingene i rett rekkefølge. Oversikt over, innsikt i og forståelse av økonomien i NCF med alle detaljer og forpliktelser er den første og største initielle prosess for det nye NCF-styret. Gjeldssituasjonen må endelig avklares og det må skaffes klarhet i hva som er sikre inntekter og forpliktede utgifter, samt vurdering av risiko og usikkerhet i den øvrige inntektsstrømmen. Det må lages et «worst case scenario» og analyse av hva en slik situasjon kan innebære. Troverdige likviditetsanalyser og prognoser må etableres for å sikre forsvarlig drift. Det nye NCF-styret må -basert på fakta, realiteter og vedtak på Forbundstinget – iverksette grundige prosesser som adresserer spesifikke tiltak for kostnadskontroll og styring.
Utfallet etter Bergen 2017 vil kunne påvirke både inneværende resultat og fremtidige handlingsrom. Å få til en avtale med UCI som reduserer forpliktelsen til NCF vil være prioritert og et viktig bidrag i økonomien.
Det må også jobbes intensivt med inntektssiden. Sammen med administrasjonen i NCF må forbundsstyret jobbe dedikert med å få inn flere økonomiske støttespillere. Selvsagt ikke en ukomplisert oppgave i en tid hvor NCFs omdømme er under press, men jeg mener at produktet vårt ikke på noen måte er riktig kommersielt vurdert.
Mange klubber frykter at det er de som vil måtte ta regninga for underskuddet fra VM. Jeg tror at å øke inntjeningen fra klubber og rittarrangører gjennom økte kontingenter og avgifter ikke er et tiltak som bør vurderes når antall turittdeltagere generelt går ned og noen ritt sliter med gjennomføringen.
Uansett vil det gamle prinsippet om å ikke bruke mer enn du har eller tjener gjelde.
Hvor er det NCF kan gjøre økonomiske kutt dersom det blir nødvendig?
De største utgiftspostene de senere år er knyttet til personell/administrasjon, (topp)idrett og reiser/opphold (nedbryting utover dette er ikke kjent for meg på nåværende tidspunkt). Å konkretisere spesifikke kuttområder er prematurt.
Jeg ønsker fremdeles å sørge for at vi har et godt toppidrettstilbud i NCF, men det er selvsagt en del av prosessen fremover å vurdere kostnadsbildet for noe av toppidretten. I en prioriteringssituasjon vil jeg jobbe for å kunne fortsette satsingen på juniorene – disse er fremtiden for vår toppidrett og har levert så det suser i mange år. Det håper jeg det er ønske og mulighet til å fortsette med. Rekrutteringen til sporten må ikke bare vernes, men intensiveres.
Alternativene til kuttprosesser er å finne andre driftsformer. Vi kan se for oss ulike former for samarbeid med lag og klubber innen toppidretten som kan gi effektivisering og kostnadsreduksjoner/synergier og samtidig gi muligheter for nye rytterne. Avtaler som den NCF har med Uno-X angående landslagsoppgaver for U23-ryttere vil muligens kunne etableres for andre grupper også. Min største bekymring ligger ikke i en eventuell reduksjon i støtten til våre absolutte beste World Tour ryttere – de har sterke lag rundt seg. NCFs sitt arbeid må fokuseres slik at vi sørger for at vi også i fremtiden har ryttere på høyt internasjonalt nivå. Det starter i barne- og ungdomsårene og utvikles gjennom junior- og tidlig senioralder.
Når det gjelder de administrative kostnadene vil de også måtte bli gjenstand for vurdering og alternative driftsformer.
Til slutt; det er realitet (basert på dagens regnskapstall) at NCF vil oppleve en alvorlig begrensning i handlingsrom for nye investeringer. Det innebærer at å påta seg nye økonomiske forpliktelser uten at tilsvarende inntekter er garantert vil være utfordrende.
Er du opptatt av å verne satsingen i de yngres rekker på tross av den dårlige økonomien?
Uten fornyelse og rekruttering dør sporten. Jeg ser ingen argumenter for at satsing på barn og ungdom skal reduseres. Vi må huske på at det er ute i klubbene nesten alt arbeid med barn og unge foregår. NCFs sentrale oppgave er å støtte aktiviteter som motiverer klubber til rekrutteringstiltak og de yngre til å starte og fortsette med sykling. Vi bør jobbe videre med å øke rittilbudet til de aldersbestemte klassene i alle grener og fordelt over hele sesongen – både som nasjonale og regionale ritt. Rittkaruseller basert på prestasjons-/ferdighetsnivå kan være gode regionale tiltak. Jeg tror også det ligger ubrukte muligheter for støtteordninger til barne- og ungdomsaktiviteter som klubbene kan nyte godt av.
Sentralt bør NCF være pådriver og støttespiller for lokalmiljøene i å få fram nye anlegg finansiert av kommuner og lokale aktører – gjerne anlegg i enkle former innen BMX som pumptracks og kule løyper, MTB traseer av ymse vanskelighetsgrad, sykkelkross, ferdighetsbaner, o.l. Disse er viktige for rekrutteringen – og rekrutteringen er sportens bærekraft.
Hvordan skal NCF forhindre at sykkelritt legges ned som følge av de nye sikkerhetsforskriftene?
Nå er det vel sånn at de nye forskriftene er ment å gjøre det billigere og enklere for klubber og arrangører å avvikle og gjennomføre sykkelritt. E-læringsmodulene vil etterhvert gjøre det mulig for alle å ta deler av kursene hjemme. Den resterende delen av kursene (klasseromskursene) for bl.a. stasjonære vakter har NCF sagt at de 50 første kursene som settes opp vil være helt kostnadsfrie for klubbene. Skulle NCF mangle kapasitet og/eller kompetanse til gjennomføre kursene utover dette må det prioriteres slik at alle klubber som vil arrangere ritt får muligheten til det. På kort sikt kan det bli en utfordring å få nok personer i klubbene og blant noen arrangører til å ta kursene, men intensjonen er at når klubber og arrangører har kommet gjennom overgangsfasen vil de nye forskriftene gjøre livet lettere og billigere for arrangørene.
Hva vil skje med velodromprosjektet på Asker som NCF var dypt engasjert i?
Uten at jeg vil drive saksbehandling av Asker velodromen så vet jeg at mange er opptatt av og ønsker raske avklaringer på dette. Jeg kan absolutt stille meg i rekken av de som mener at en velodrom i Asker vil være svært gledelig. Slik jeg forstår saken er det mye positiv utvikling i prosjektet, men også en finansieringsplan som innebærer låneopptak for NCF.
Det jeg kan love dere er at jeg som leder vil jobbe aktivt med alle muligheter for å sikre en økonomisk forsvarlig gjennomføring av velodromprosjektet. Men igjen, det nye NCF-styret må få anledning til å sette seg skikkelig inn i saken.
Er det rett timing å påta seg et så stort økonomisk innhugg som bygging av ny velodrom i Asker vil være nå?
Ref. også svaret over. Det ligger i kortene at den økonomiske eksponeringen som NCF kan tåle ved bygging av nye anlegg, inkludert Asker velodromen er svært begrenset/fraværende. Det må jobbes videre med finansieringsplanen for anlegget i Asker som f.eks. få inn større kommunale/fylkeskommunale investeringsbidrag, inntreden av andre aktører, sikring/garantier av driftsutgiftene eller evt. andre tiltak. Modellen brukt for Sola velodromen kan vurderes også i Asker. Her påløper det ingen kostander for NCF.
Hvordan kan NCF øke rekrutteringen av jenter til sykkelsporten?
Vi ønsker definitivt mange flere jenter og kvinner inn i sykkelsporten. Det har vært endel tiltak rettet mot jentesykling gjennom årene uten at jenteandelen har økt nevneverdig. Av disse tiltakene tror jeg at det i sykling (som i andre idretter) vil det å få inn flere jenter/kvinner som trenere være positivt tiltak. Da kan det være lettere å etablere og drifte nettverk blant jenter. Lokale og regionale samlinger kan sikkert også virke positivt og gi noen en «motivasjonsboost», men de krever at klubbene følger opp også utenom samlingene.
Kanskje bør vi også tørre å tenke på om det andre former for øvelser/konkurranser som jentene ønsker seg – spesielt i yngre alder. Ellers er det vel grunn til å tro at mer fokus på og oppmerksomhet rundt kvinnesyklingen på høyere nivå (les: toppnivå) vil være motiverende for jenter (som det er det for gutter). Ved topprestasjonene fra norske jenter og profilering av disse tror jeg at andel jenter som vil velge sykling vil øke – kvinnehåndball er et godt eksempel.
Bør forbundet tenke seg grundig om før de påtar seg framtidige mesterskap, etter at vi ser hvordan det har gått med Hafjell og Bergen?
Tre VM og tre store underskudd er et gedigent tankekors. Hvis rammebetingelsene (les: UCI avgifter, offentlig ansvar, statlig støtte og garantier, lave publikumsinntekter, osv.) er slik at utgifter ikke kan balanseres mot risikofrie inntekter vil oppgaven være vanskelig. Uten å forskuttere konklusjonene og evalueringene fra Bergen VM så ble optimismen for stor og risikoen/usikkerheten undervurdert.
Vi må definitivt i tenkeboksen lenge før store mesterskap som de ovennevnte realistisk sett kan vurderes.
Har du noe forslag til hvordan sykkelsporten skal øke inntektene sine, noe som også er en kattepine for internasjonal sykling på WorldTour-nivå?
Et vanskelig spørsmål. For vår nasjonale sykkelsport er ingen «quick fix» å få til bærekraftige endringer hvor det er andre enn utøvere, foreldre, klubber og støttepersonell som blir belastet. Sykkelsportens svøpe – spesielt landevei og MTB – er mangel på publikumsinntekter og faste arenaer hvor kommersielle støttespillere både kan bidra og eksponeres. Kanskje bør vi jobbe mot bevilgende myndigheter for å få inn en slags «publikumskompensasjon» for tapte publikumsinntekter (under argumentasjonen om at idretten gjennomgående ikke har faste arenaer og kommunene og det offentlige har ikke kostander knyttet til anlegg… ).
WorldTour: Jeg har ikke tilstrekkelig innsikt i hele denne problemstillingen og vil nøye meg med å si at det opplagt at lagene og sporten er sårbare når alle profesjonelle lag utelukkende drives basert sponsorbasert finansiering. For internasjonal toppsykling tror jeg at initiativer som ønsker en sterkere andel av inntektene i sporten ut igjen til lagene bør vurderes skikkelig. At lag endrer navn og tilhørighet gjør at identifiseringen med lagene blir dårlig og supportermassen flyktig. Det går kanskje an å reise spørsmålet om det bør etableres faste lag også i sykkelsporten??
Hva er din største motivasjon for å påta deg rollen som sykkelpresident akkurat nå?
Min drivkraft for å stille som kandidat til presidentvervet i NCF er først og fremst grunnet i ett stort og genuint engasjement for og hjerte i sykkelsporten. Gjennom mange engasjerte år har jeg opparbeidet meg god kjennskap til og kunnskap om sykkelsporten, organisasjonen og toppidretten. At sykkelsporten er inne i en krevende økonomisk situasjon er ikke ensbetydende med at norsk sykling er i dårlig forfatning. Jeg motiveres av det som er positivt både innen klubbarbeid og innen norsk toppsykling.
I tillegg har jeg også tid og mulighet til å stille opp for NCF og sykkel-Norge når som helst og hvor som helst. Et presidentverv for meg vil ikke være en oppgave i tillegg til jobben – det vil være jobben. Jeg har et sterkt ønske om å være med på å bidra i videreutvikling av sykkel-Norge – selv i en utfordrende periode.
I forkant av dette tinget har vi opplevd stor splittelse i sykkel-Norge, hvordan har du opplevd den situasjonen?
Det er lett forklarlig at medlemsmassen har sterke meninger om den økonomiske situasjonen NCF har kommet opp i. Jeg opplever at sykkel-Norge splittes av to dominerende forhold: 1) den økonomisk misæren knyttet til VM I Bergen og 2) mangel på åpenhet, redelighet, kommunikasjon og dialog fra det sentrale NCF. Det siste har for mange undergravd tillitten til NCF. Jeg opplever også at det er en slags lagdeling i Sykkel-Norge mellom Regionene og klubbene. Min observasjon er at avstanden mellom klubbene og det sentrale NCF har blitt for stor. Media, og også innad i sykkelmiljøene, har hatt stor personfokusering og det fører ofte til polarisering og sterke meninger. Jeg håper og tror at vi etter Forbundstinget vil rekke ut forsonende hender, sette oss felles mål og gjenoppta arbeidet vi alle er opptatt av, nemlig drive og videreutvikle sykkelsporten.
