Innenfor idrettens verden finnes det ikke hederlige andreplasser. Og langt mindre innenfor sykkelsporten.
Spør du Alexander Kristoff selv, samler han ikke på noen av dem.
En andreplass er glemt i morgen. Seieren varer for evig.
Det var smaken av champagne som drev ham bortover det kilometerlange oppløpet i Bern. Men det han smakte mest av alt, var nok blodsmaken fra de to bakkene han nettopp hadde passert.
Tenk deg, på dag 16 av Tour de France inntar en gruppe på 33 mann oppløpet for å kjempe om seieren.
Her sitter noen av verdens beste sammenlagtryttere, klassikerryttere og en liten håndfull spurtere.
Da jeg studerte bakkeprofilene tidligere på dagen, hadde jeg Bryan Coquard som en av mine forhåndsfavoritter.
Det hadde tydeligvis Direct Energie også som jobbet hardt i front av feltet under deler av etappen. Coquard var ikke den første som slapp, men å finne ham nede på en 149.-plass, nesten fem minutter bak vinneren. Det sier også litt om hvor utmattende dette er.
Jeg har aldri vært toppidrettsutøver selv, og kan ikke engang forestille meg smerten i beina disse gladiatorene opplever mot slutten av slike etapper.
Det jeg forstår er at Kristoff er langt over i rød sone. Over sin anaerobe terskel. Han ser mest ut som et stort plankton-etende pattedyr der han gisper etter mer oksygen på et oppløp som aldri tar slutt.
Villdyret Kristoff.
Han sitter på hjulet bak en Giant-rytter, og vet ikke helt hvor han skal gjøre av seg da han plutselig sitter helt fremst i feltet.
Så angriper Alejandro Valverde ute til venstre, og kobbelet av spurtere manøvrerer seg etter ham. Peter Sagan ligger klistret til nordmannens bakhjul.
Det som skjer derfra og inn, har nok de fleste fått med seg nå. Kristoff klarer ikke å skille selve målstreken fra de andre strekene.
Idet Sagan kaster sykkelen fram, lader nordmannen på nytt for å vrenge noen nye sykkellengder ut av en allerede utmattet kropp.
TV-kommentatoren jubler for seier. Når jeg ser reprisen, mener jeg gesten han gjør med venstrearmen er en kapitulasjon. Nok et uttrykk for skuffelsen som tar ham idet han passerer målstreken som nummer to.
Den vonde følelsen.
Han sykler rett inn i det som fortoner seg som et seiersintervju med TV 2 Sporten. De tror nemlig han har vunnet.
Kanskje blir derfor nederlaget dobbelt så tungt når målområdet distribueres ut av ASOs propagandaapparat.
Han vant nemlig ikke etappen.
Kristoff tapte den med knappest mulig margin. Han så ikke målstreken.
– Jeg gjorde en tabbe der, sier han til pressen med et kjekt smil.
Innvendig har verden hans rast sammen for lenge siden. Vinnere skal vinne, de misliker sterkt å tape.
Sånn tror jeg i hvert fall det henger sammen? Det må fungere slik.
Kristoff gyver løs på en ny runde med TV 2. Denne gangen er saken grei, og han svarer skikkelig på spørsmålene om hva som gikk galt mens han får se målfotoet fra duellen mellom han og Sagan.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
TETT DUELL: Kristoff fikk først beskjed om at han hadde vunnet. Deretter ble målfoto studert, og han ble dømt bak Peter Sagan. Også det taklet han. / AFP PHOTO / LIONEL BONAVENTURE
29-åringen har mange imponerende egenskaper. Det er helt klart.
På reprisene fra den spurten kan man skimte Mark Cavendish midt i gruppa som har kloret seg over bakketoppene. Mannen med fire etappeseirer så langt i touren sitter med, men er ikke i nærheten av den femte.
Nærmest hvit i ansiktet av utmattelse styrer han inn til en beskjeden 23.-plass. Men vinnerviljen er det ingenting å utsette på.
Hvor dypt Kristoff også klarer å grave i disse situasjonene er også meget imponerende.
Ta VM-fellesstarten fra Richmond i fjor. Der tømmer han innholdet i magesekken nedover den nest siste bakken.
TV-kameraene sviktet oss der, men på en eller annen måte klarer han å passere en mengde ryttere opp den siste knekkeren og videre inn på oppløpet.
Langspurten han drar i gang der. Utenfor rekkevidden av Peter Sagan, selv om han ikke vet det da. Og den samme lille kollapsen når han ser Sagan forsvinne med gullet, og Matthews deretter stikker av med sølvet og Ramunas Navardauskas bronsen.
Det er vinneren som trår de pedalene, og med en gang gullet er utenfor rekkevidde oppstår en slags kortslutning oppe i topplokket også.
I min profesjon, og det som kanskje jeg setter aller mest pris på med denne idrettsutøveren, er hans unike evne til å svare ærlig og oppriktig på hvert eneste spørsmål som kastes mot ham.
Jeg har dekket Tour de France de siste syv årene, og tro meg: Det er mye rart han er nødt til å forholde seg til.
Kristoff går inn i en slags boble på sykkelen, og der oppholder han seg med hud og hår. Nå vet ikke jeg hva han og kona snakker om senere på kvelden, men det handler neppe bare om sykling.
I dialogen med oss er han fullt fokusert på det sportslige. Det gjør meg stum av beundring at han, på det som er nødt til å føles som en av de tyngste dagene hans som toppidrettsutøver, dukker opp i flere intervjurunder med TV 2 Sporten.
Når samme kanal intervjuer Vjatsjeslav Jekimov litt senere, står Kristoff forsyne meg fortsatt der og lar den internasjonale pressen få sitt.
Det siste skal jeg ikke late som jeg er altfor overrasket over, fordi jeg selv har erfart hans imponerende stamina overfor pressen.
Etter Limoges-etappen tidligere i touren løp jeg, og deler av det norske pressekorpset, sentrum rundt for å finne hotellet der Sondre Holst Enger bodde.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
TAR SEG GOD TID MED PRESSEN: Alexander Kristoff og Stein Ørn. Foto: Jarle Fredagsvik (www.procycling.no)
Han fant vi aldri, og da vi vandret slukøret tilbake mot pressesenteret – sto en annen nordmann fortsatt og snakket med pressen utenfor Katusha-bussen.
Det var Kristoff som sto og gaflet ei bolle med ris, og fortsatt svarte på spørsmål etter en skuffende femteplass for egen del.
Jeg husker også at jeg intervjuet både Edvald Boasson Hagen og Kristoff etter den tredje etappen mot Mur de Huy under fjorårets Tour de France.
Det var etter etappen det gikk en voldsom massevelt under seks mil unna mål, og Simon Gerrans, Tom Dumolin, Daryl Impey og Fabian Cancellara ble tvunget til å bryte.
Ettersom det gikk to velt tett etter hverandre, og både leger og ambulansepersonell var under et sterkt press, valgte rittsjef Christian Prudhomme å be feltet vente til helsepersonalet var klare til ny innsats.
– Jeg håper det gikk bra med alle, utbrøt Boasson Hagen.
– Da synes jeg de skal passe på å ha flere ambulanser her neste gang, sa Kristoff som var irritert etter å ha ligget i fremre del av feltet – det som ble holdt igjen av rittsjefen.
Jeg skriver ikke dette for å henge ut noen som utsympatiske, men for å vise hvordan Kristoff holder fokuset innenfor sin egen sykkelboble, og til enhver tid sier nettopp det han tenker på i intervjuene ute i felten.
Den samme bobla han befinner seg i etter å ha tapt hårfint mot Sagans lange lokker, og likevel takler å gjøre unna en mengde intervjuer midt i den store skuffelsen.
Jeg vet om mange andre idrettsutøver som hadde trengt minutter for seg selv, før de i det hele tatt hadde vurdert å møte en mikrofon eller et TV-kamera i samme situasjon.
Det er en av grunnene til at jeg beundrer Kristoff. Som journalist er det kanskje en litt enkel og egosentrisk måte å se det på.
Likevel mener jeg det er viktig og av en viss verdi som idrettsutøver at klarer å beholde roen til å svare saklig på spørsmål også når det blåser som verst, og at man lever opp til lovnader om tilgjengelighet og åpenhet.
Her er Kristoff og hans stefar Stein Ørn i det ypperste toppsjiktet.
Jeg vet ikke alltid om det når ut til det norske folk, og enkelte utdelinger av idrettspriser tyder kanskje på det motsatte.
Alexander Kristoff er uansett en av de flotteste idrettsutøverne jeg har hatt gleden av å jobbe tett med. Derfor mener jeg også at han gjorde en oppvisning om hvordan man er en god nummer to etter det brutale nederlanget i Bern i dag.
Jeg håper det budskapet også nådde ut til sofafansen her hjemme.
