– Om fem år har Geraint Thomas vunnet Flandern rundt og Ian Stannard vunnet
Paris-Roubaix, utbryter han plutselig.
Et utsagn som fester seg et sted inne i hjernebarken. For hvordan kan han vite
det?
Noen dager senere møter vi samme mann under ulykkelig omstendigheter. Det er
dagen Edvald Boasson Hagen kjører av veien og brekker tre ribbein under
Scheldepris. Kurt dukker opp i etterkant av den seansen.
– Jeg glemte å fortelle det som virkelig er historien: Ian Stannard og Geraint
Thomas satt i finalen under Paris-Roubaix for noen år tilbake, og Stannard
kjørte feil vei!
Resten får det være opp til oss å finne ut av, mener 36-åringen.
Den stammer fra 2004 og juniorenes utgave av Paris-Roubaix.
Bare slapp av. Vi kommer tilbake med hele (den usensurerte) versjonen av
historien lenger ned i artikkelen. Men først konstaterer vi følgende:
Stannard og Thomas, eller «G» som han konsekvent kalles i Sky-miljøet (og
utover i denne artikkelen), er i ferd med å skyte ut i full blomst i det
britiske laget.
Fortsatt er ingen klassikere vunnet, men Ian manglet noen hundre meter i
Gent-Wevelgem nylig og G ble nummer to i Dwars door Vlaanderen. Slike ting
er sjelden tilfeldig.
– Da jeg kom i bruddet, trodde jeg ikke at det skulle gå så langt. Det var to
Liquigas-ryttere der (Maciej Bodnar og Peter Sagan, i tillegg til Sylvain
Chavanel). Men så var det plutselig bare fem kilometer igjen. Da tenkte jeg:
Shit, vi kan klare dette. Jeg tok sjansen, og kunne nesten lukte målstreken.
Men jeg var verken nær nok eller sterk nok, erkjenner Stannard overfor
procycling.no.
Da satt briten riktig plassert idet Fränk Schleck veltet på brosteinen (det
skjer fra tid til annen), og Sky-rytteren plutselig satt i finalen av
brosteinsetappen sammen med Fabian Cancellara og Thor Hushovd.
– Det var helt utrolig. Det var nok vendepunktet i karrieren min. Det var da
jeg følte at jeg var på riktig plass, at det er dette jeg ønsker å gjøre.
Plutselig var det jeg som var midt i TV-bildet. Jeg var den personen folk
satt og så på hjemme. Det er rart å tenke på, men det var det som snudde all
oppmerksomheten min inn mot landeveien, forteller den tidligere
banesyklisten til procycling.no.
Så det er nevnt: G ble også nummer 10 i årets Flandern rundt. En prestasjon
man heller ikke oppnår basert på tilfeldigheter.
– Det overrasket meg litt under Flandern, at jeg kunne sitte med der framme og
føle meg såpass bra. Neste gang jeg kommer i den posisjonen, kommer jeg til
å være enda tryggere på meg selv. Forhåpentligvis tar det ikke så lang tid å
ta den første seieren, melder han.
Selv om det selvsagt er håpløst å love bort for mye innenfor sykkelsporten
(for skulle ikke Edvald Boasson Hagen vinne spurten i Schoten?).
Arvesen tar sjansen likevel, og begrunner det slik:
– De er supertalenter. Disse rittene ligger godt for dem. De er unge, og på
dette laget vil de få støtten de trenger. De kommer fra en uortodoks
sykkelnasjon, men britene er virkelig på vei oppover i sykkelsporten. Jeg
kjenner dem godt etter fjoråret. Dette er solide gutter, forteller Kurt.
– De har i hvert fall muligheten til det. Det er mange gode ryttere som går
igjennom en lang karriere uten å vinne noen ting. Det er en hard påstand å
si at de skal vinne, men de har i hvert fall muligheten til det.
Vi skylder å gjøre oppmerksomme på at Stannard og G (henholdsvis 23 og 24 år
gamle) er unge, muntre og taleføre personer.
Og er det noe britene kan, er det å fortelle historier.
Derfor tar vi sjansen på å slippe til den uredigerte historien om da Stannard
og G satt i finalen under Paris-Roubaix for juniorer i 2004 (vi står ikke
ansvarlig for om historien har blitt farget av elementer i egen vinnings
hensikt i løpet av tidens løp).
«Stannard» peker tilbake på Ian Stannard, «G» på Geraint Thomas og «P» står
for procycling.no.
Stannard: Ja, G fintet meg litt. Han skrek: Kjør, kjør, kjør. Jeg hadde hodet
mitt ned, og kjørte feil vei. Hvis han hadde latt meg konsentrere meg litt,
hadde jeg ikke kjørte feil. Menn sånn er det, shit happens.
Stannard: Jeg fulgte etter bilene, men man må også ha i bakhodet at G ropte
mye. Vi var i ferd med å bli kjørt inn bakfra. Vi var enige om at vi skulle
gjøre opp inne på velodromen. Det var ikke så viktig hvem av oss som ble
nummer en og to. Det ville være bra plasseringer for oss, uansett. Han ropte
meg, og ga meg masse dritt. Jeg kjørte feil, men hvis ikke hadde jeg feid
parketten med ham under sprinten.
Stannard: Jeg visste a G var svak i spurten, så det hadde ikke blitt noe
problem, legger han til.
Stannard: Det var en fyr på politimotorsykkel som tok tak i meg. Da gikk det
opp for meg, men det dreide seg om sekunder. Og så kjørte G så hardt han
kunne inne på stadion (ler høyt og skotter bort på kompisen).
Stannard: Jeg hadde ikke hatt noe imot å komme meg opp til G og knuse ham i
spurten. Jeg var mest opptatt av å komme meg på rett kurs igjen.
Stannard: Egentlig ikke stort. Vi var begge fornøyde (G og Stannard ble nummer
1 og 2 på tross av den sistnevntes store bommert).
G: Han ville bare ha sin del av sjokoladen. Jeg vant kroppsvekten min i
sjokolade, så dersom han hadde vunnet, hadde vi fått mer.
Stannard: Derfor burde du ikke fintet meg.
Stannard: Ja, absolutt. Men jeg har ingenting imot å slå G denne helga.
Stannard: Ja, og jeg mener det.
Stannard: Av hele laget, eller?
Stannard: Nå prøver du bare å brygge opp til storm igjen. Jeg er litt større,
så jeg er nok litt mer komfortabel på brosteinen. Jeg har nok litt mer
hestekrefter, så det ville nok blitt meg. Men G er bedre på velodromen, så
hvis vi hadde kommet dit har han kanskje bedre egenskaper der.
Stannard: Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg er nødt til å gjøre det som er riktig
for laget. Dersom jeg får muligheten, skal jeg ta den. Jeg tok sjansen min
under Gent-Wevelgem, og ble kjørt inn noen hundre meter fra streken. Dersom
jeg kommer inn på velodromen igjen med G, vil jeg ikke tape denne gangen.
G: Det var tre av oss i brudd, og vi kjørte av sistemann under
brosteinspartiet. Vi kjørte sammen de siste 20 minuttene, men de andre var
like bak oss. Vi kjørte for samme lag, så vi samarbeidet så godt vi kunne.
Jeg var bare glad fordi jeg visste at kom til å vinne sprinten på
velodromen. Stannard elsker å plage seg selv, og jeg var glad til. Vi kjørte
sammen og han tok plutselig feil vei. Fair enough, tenkte jeg. Jeg fortsatte
mot mål, og det var det. Jeg vant bare rittet.
G: Jeg hadde bare sett avslutningen av rittet på TV. Jeg visste at det ble
avsluttet på velodromen. Jeg vet ikke om Ian var klar over det (begge bryter
sammen i latter).
G: Jeg visste at gjengen var like bak oss. Jeg ville ikke vente på ham og
risikere at vi mistet første- og andreplassen. Det ville vært enda verre.
Jeg tenkte at jeg skulle holde unna og håpet at han skulle ta plassen bak
meg.
G: Nei (med trykk på nei). Jeg gjorde selvsagt ikke det.
G: Jeg tror ikke jeg ropte. Jeg tenkte kanskje: Hva i helvete er det du gjør?
Vi var begge unge. Vi var glade for å kjøre på de veiene. Vi drømte om å
være der. Derfor er det helt sykt at vi skal konkurrere side om side i
Paris-Roubaix, og det er inspirerende å høre at Kurt sier slike ting om oss
(at de kommer til å vinne hver sin brosteinsklassiker).
G: Jeg tror jeg har mer gass enn ham. Han er en sterk fyr, men jeg tror skulle
slått ham fra bakhjulet hans.
G: Ja, vi har bodd i den samme italienske byen de siste to årene. Vi var på
samme akademi. Vi har kjørt sammen siden vi var 13-14 år gamle, på
sykkelstier og i lokale parker. Så ja, vi er gode kompiser.
Stannard: Yeah.
Stannard: Ja, og jeg vil gjerne legge til at jeg kjenner G altfor godt, og kan
sette ham ettertrykkelig på plass i spurten.