VOKSEN: Det har vært to begivenhetsrike år for Daniel Hoelgaard. På tross av jackpot på hjemmbane, venter han fremdeles på karrierens første proffseier. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no

– Nå skal du forsørge familien. Det holder ikke bare å loke rundt på sykkelen

Jarle Fredagsvik
Tips meg @Fredagsvik

Publisert 7.12.18 15:05

Del på    

Daniel Hoelgaard har endelig roen etter to år med best resultater på hjemmebane.

(procycling.no): I løpet av et tidsspenn på to måneder opplevde brødreparet Markus og Daniel Hoelgaard livets største mirakel: De ble begge far for aller første gang.

– Det har skjedd mye de siste to åra, innrømmer Daniel Hoelgaard overfor procycling.no.

Gjesdalbuen fant kjærligheten på Klepp og giftet seg med sin Solvor halvannet år senere.

– Vi møttes gjennom felles bekjente. Det tok vel ikke mer enn 11 måneder fra vi giftet oss og før vi fikk en baby, så det har gått fort. Men har man først funnet noe bra, så må man bare levere, sier Hoelgaard som i disse dager har familien, inkludert parets to måneder gamle sønn, med seg på treningsleir i privat regi i Spania.

25-åringen fra Ålgård tror forandringene bare vil slå positivt ut når det gjelder toppidrettskarrieren hans.

– Du får litt mer å fylle dagene med. Ettersom jeg ikke studerer ved siden av, så er det greit å ha noe ekstra. Man får også et litt mer seriøst blikk over syklinga. Det er ikke en hobby du deler med gutta lenger. Nå skal du forsørge familien, så det nytter ikke å loke rundt på sykkelen. Sånn sett blir det litt mer press og, resonnerer han.

– BARE Å LEVERE: Daniel Hoelgaard giftet seg med sin Solvor under off season i 2017. Nå har de to blitt foreldre og har i dag en to måneder gammel sønn sammen. FOTO: Colin Ross

Down Under-velt satte standarden

Hoelgaard forbereder seg nå til sin fjerde strake sesong hos Groupama-FDJ.

Han var ingen seiersmaskin i Joker-Icopal som han forlot etter 2015-sesongen, men sørget for jevnt flyt av topplasseringer og tok med seg etappeseirer fra både Normandie og Bretagne.

Under Marc Madiots ledelse har han ennå ikke fått oppleve å ta steget til det øverste trinnet på podiet. Hvis man da ikke tar med lagtemposeieren under La Méditerrannéene.

Individuelt har han bokført andreplasser både under Vuelta a Andalucía og denne sesongen under Classic Loir Atlantique, men når han blir påminnet om sesongåpningen under Tour Down Under faller blodsukkeret kjapt:

– Jeg følte vel egentlig at det satte en standard for hele sesongen. Jeg jobbet så hardt i forkant av Down Under, og la ned ekstremt mye innsats fordi jeg skulle få sjansen til å spurte i et WorldTour-ritt, og så går jeg på trynet på første etappe. Det gir følelsen av motgang og litt stang ut hele tiden, forteller han.

Tatt av klassikerne

Etter å ha pleiet et godt samarbeid med Arnaud Démare året i forveien, hadde klassikerlaget til Groupama-FDJ vokst seg enda sterkere.

Ålgård-mannen startet Omloop Het Nieuwsblad, men ble raskt avkledd. I stedet ga han signaler om at han heller ønsket å fokusere én katergori ned, i de franske cuprittene.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

STJERNE: Arnaud Démare har virkelig tatt steget opp blant de store, etter noen år hvor han også tidvis slet med å få resultatene. Her fra podiet i Hamburg sammen med Elia Viviani og Alexander Kristoff. FOTO: Lukas Schulze/Getty Images

– Hvorfor endte du opp med å gi den beskjeden?

– Jeg startet nok for tidlig opp i løp igjen. Jeg tror jeg hadde trent tre uker foran Het Nieuwsblad, og om jeg ikke gikk på en smell, så var jeg heller ikke klar for det løpet. Laget har så mange gode klassikerryttere, og flere av dem var i toppform. Jeg er egentlig ikke sterk nok til å være en god nok hjelper i WorldTouren for en rytter som Démare. Det passer ikke helt ryttertypen jeg er. Derfor valgte jeg heller å ta et steg ned for å gjøre det jeg er best til.

– Jeg veltet, han vant

Det gikk som nevnt også ganske bra under Classic Loir Atlantique (2.-plass) og Cholet – Pays de la Loire (6.-plass).

Mens Démare kriget til seg tredjeplasser i Gent-Wevelgem og Milano-Sanremo, syklet Hoelgaard i tospann med Marc Sarreu i den franske cupen.

25-åringen hadde en god sesong på dette nivået i 2017 og åpnet årets sesong med et smell. Mens Hoelgaard pleiet skaden fra Down Under, kjørte Sarreau inn to etappeseirer og poengtrøye under Etoile de Bessèges.

I månedsskiftet mars/april sto det fremdeles og vippet mellom de to når det gjaldt hvem Groupama-laget ville stille seg bak. Så kom La Roue Tourangelle den 1. april:

– Jeg veltet og han vant rittet, så da var egentlig rollefordelingen klar, sier Hoelgaard.

Sarreau fortsatte den gode trenden under Circuit Cycliste Sarthe og firedagers i Dunkerque – med Hoelgaard som spurtopptrekker.

– Sarreau, er han bra?

– Ja, jeg skal være ærlig å si det. Han vant fem ritt i år, og det er ikke bare å gjøre det. Jeg har ingen seirer på proffnivået, så det står respekt av det. Jeg tror jeg kommer til å kjøre flere ritt med ham og se hvordan det går, og så får jeg heller ta mine sjanser dersom han eller Démare ikke er med.

Bedring på sensommeren

Etter en god opplevelse under NM-fellesstarten i Sandefjord, fikk gjesdalbuen bedre uttelling på sensommeren.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TOK VARE PÅ SJANSEN: Marc Sarreau tok to etappeseirer under Etoile de Bessèges da Hoelgaard fremdeles pleiet sine sår etter Tour Down Under-velten. I april endte han opp som 25-åringens opptrekker i stedet for at det ble kjørt for ham. FOTO: (c)Tim De WaeleLC/Tim De Waele/Corbis via Getty Images)

Det ble topp 10-plassering både i Walloniet og Binck Bank Tour – men Hoelgaard er ikke med på å kalle det topplasseringer:

– Nei, jeg vil ikke kalle det bra. Det var noen resultater som viser at jeg kan være med å kjempe i spurten på WorldTour-nivå, men når det går så mange måneder mellom hver gang man spurter, så blir det litt for mange situasjoner der du må stoppe opp litt og tenke deg om i stedet for å kjøre på automatikk. Jeg sier meg i hvert fall ikke fornøyd med det, og ser på det som en indikasjon på at jeg mangler teft og kontinuiteten til å kjøre de spurtene.

Om Uno-X-ryktene

I januar setter han seg på nytt på flyet mot Adelaide og Tour Down Under. Målet er åpenbart å holde seg på sykkelen, og de første utkastene tyder også på at han vil få utfolde seg med aerohjelm på oppløpet.

Heldigvis føler han fremdeles at han blir satset på hos sin franske arbeidsgiver.

– Så, hvor lenge ser du for deg at du blir værende der?

– Det kommer nok litt an på hva som skjer i år. Hvis jeg begynner å vinne løp, noe jeg tror og håper på, så kan jeg fortsette i en god del år. Jeg føler jeg har kvaliteten til å være med i teten av WorldTour-ritt. Dersom det ikke går, må man finne ut om man er fornøyd med egen rolle, om man trenger å omskolere seg litt eller eventuelt se seg om etter andre muligheter.

Her hjemme på bjerget nådde ryktene om at Uno-X Development Team har pleid dialog med Groupama-rytteren procycling.no-redaksjonen alt for noen måneder siden.

– Er dette kun rykter, eller har det faktisk vært dialog mellom dere?

– Det er bare rykter. Jeg har ikke snakket med dem, klargjør 25-åringen.

Bak ryktene ligger selvsagt en forventning om at Uno-X skal dra satsingen over på det prokontinentale nivået, og det er det foreløpig ingen i sykkellaget som kan bekrefte.

Så er det sikkert også noen som legger sammen overgangen til trener Espen Aareskjold og lillebror Markus til nettopp Uno-X og ender opp med full yatzy:

– Hva må til for at du skal skifte ut en tilværelse som sykkelproff med en norsk satsing?

– Først og fremst må det dreie seg om et profflag. Uno-X har et veldig proft opplegg, og dersom det blir et profflag vil det være fristende for mange norske ryttere.

– Også for deg?

– Det er litt vanskelig å spekulere i det. Oppgraderer de det skikkelig tror jeg mange norske ryttere kunne ha vært interessert i det. Det er litt vanskelig å si noe om det nå. Jeg sykler i WorldTouren og er veldig fornøyd med det. Hvis det er et oppegående opplegg kunne nok også jeg ha vært interessert i det. Jeg skal ikke nekte for det, sier han.

Imponert over nivået ute – og her hjemme

Enn så lenge er det likevel den franske arbeidsgiveren som trigger han og å få oppleve det definitive gjennombruddet som proffsyklist.

– Hvor lenge holder du satsingen gående dersom resultatene fortsatt uteblir?

– Jeg føler at jeg nå har fått ting på hjemmebane skikkelig på plass. Det har vært giftermål og vi har fått en unge, men nå er det i ferd med å roe seg ned igjen. Det er egentlig først nå jeg føler at jeg kan legge ned arbeidet som trengs. Kommer ikke resultatene da, nei, da var jeg ikke bedre. Jeg er fortsatt fornøyd med å være proff. Det er stort, det, også. Men jeg føler nå at jeg endelig skal få vise frem hva jeg er god for. Det kan hende at jeg vinner masse løp, og det kan være at jeg ikke gjør det.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TOK TAK: Daniel Hoelgaard var blant de mest offensive proffene under fellesstarten i Sandefjord. Han ble til slutt nummer 12 og fikk med seg en god opplevelse fra rittet. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no

– Har du satt deg noen konkrete mål for 2019?

– Jeg håper å fortsette litt på det sporet jeg var på i år. Jeg regner med det blir en del ritt med Sarreau og at jeg er en nummer to i laget bak ham. Om det kommer til et valg om å være hjelper for ham eller å kjøre WorldTour, tror jeg nok at jeg velger det siste. Men akkurat nå ser jeg egentlig ikke så mye lenger enn til Tour Down Under og har som mål å prestere godt der. Jeg ser for meg at veien videre ligner litt på det jeg hadde i år, og at jeg får sjansen selv i ritt han ikke er med på.

– Du livnærer deg som sykkelproff og vet hvor mye som kreves for å lykkes på det nivået. Vil du likevel si at det er overraskende at den første seieren sitter såpass langt inne for deg?

– Proffnivået er for øyeblikket ekstremt høyt. Og det er ikke bare der ute, men det er også et skikkelig høyt nivå på norsk kontinentalnivå. Det er mange der hjemme som helt sikkert har vært sterke nok til å kjøre proff. Det er ikke lenger slik at du kommer hjem til NM og vinner som proff. Det er et ekstremt høyt nivå både der ute og her hjemme. Jeg har tatt noen topplasseringer og har hatt litt marginer imot. Jeg føler fremdeles at det er mulig.

– Så du er ikke overrasket?

– Nei, egentlig ikke. Det er vanskelig å vinne sykkelritt. Jeg føler også at noen av sjansene jeg har fått kommer etter litt dårlige perioder. Det er ikke mange sjanser jeg har fått på rad i mine gode perioder. Og om jeg har fått det, så har jeg klart å prikke inn noen topp-prestasjoner. Hvis jeg i et ritt – under Tour de Whatever – kjører inn til en 90.-plass, så er det ikke fordi jeg har forsøkt å spurte selv, men fordi jeg har kjørt som hjelperytter. Jeg er ikke helt der oppe, men føler det har vært nære på ved flere anledninger. Du trenger litt flaks og marginene på din side for å få din første seier, og så trenger du en god bølge videre for å gjenta det.

Sikter mot Down Under – og muligens Roubaix

Hoelgaard sier han har full forståelse for at en jevnaldrende franskmann som fikk en kanonstart på sesongen ble prioritert foran ham selv fra april og utover.

Det er en karamell han klarer å svelge etter noen år innenfor den franske talentfabrikken.

– For Groupama-FDJ; hva tror du er de viktigste rittene i 2019?

– Jeg tror ikke jeg overrasker mange nå, men det er nok det Paris-Roubaix og Tour de France. Det blir gjerne slik i et fransk lag.

– Men du har ikke som mål å kjøre Paris-Roubaix kommende sesong?

– Jo, det kan jeg godt, men det må være under de rette omstendighetene. Jeg må være i bra form og det må være den rette lagsammensettingen. Det må være en rolle jeg kan få til noe i, og ikke bli satt til å taue de første åtte milene, sier han.

– Har du noen spesielle ritt du ønsker å kjøre neste år?

– Tour Down Under. Der skal jeg kjøre, og det er det som frister mest akkurat nå. Jeg har egentlig ikke noen spesielle ønsker. Jeg ønsker å kjøre løp jeg kan ha det gøy under og kjempe i teten av.

Tagget med: , , , ,

Les også disse