Her avgjøres Giro d’Italia

3450 kilometer fra Belfast til Trieste, 21 etapper og tre hviledager.

Det er det som skiller én av Giro d’Italias 189 håpefulle fra å skrive seg inn i historiebøkene. Vinner du giroen, kommer du til å huskes i all evighet.

Men det er ikke bare-bare å vinne et av årets aller største sykkelritt. Mange store syklister har prøvd, men aldri klart det. Fjellene som sykles i giroen er kanskje de mest brutale i sykkelsporten.

Dog er det ikke bare fjellene som betyr noe. For det er nemlig langt flere faktorer enn hvem som er best oppover som avgjør Giro d’Italia.

Åpningsetappene
Lagtempoen den første dagen er kun 21,7 kilometer og kommer neppe til å skille veldig mye. Likevel er det muligheter for å tape tid, spesielt hvis laget går total oppløsning. Dette er likevel ikke etappen som tar nattesøvnen fra sammenlagtkanonene. Da er det verre med de to andre etappene i Nord-Irland og Irland.

På de to etappene skal rytterne nemlig sykle til sammen over 200 kilometer langs kysten. Noen som sa sidevind?

Fjærlette klatrere smo Nairo Quintana og Domenico Pozzovivo er nok blant de som ønsker minst mulig vind fra havet. Sjansene for viftekjøring er absolutt tilstede, og da kan det fort bli stygt for noen. Man vinner ikke Giro d’Italia på disse etappene, men man kan ekstremt fort tape giroen her.

Foruten vinden er også nervøsiteten en viktig faktor på de tidlige etappene. Det er årets første Grand Tour, alle vet om faren ved å sitte bak og vil dermed sitte fremme. Det øker faren for velt, og de pleier det å være mange av de første etappene i et treukersritt. Ikke bli overrasket om en av favorittene krasjer ut før rittet har nådd Italia.

HOLDER HAN SEG UTENFOR TRØBBEL? Domenico Pozzovivo har gått på trynet før. For han er det viktig å holde seg unna trøbbel i starten. I bakkene står han nemlig ikke tilbake for mange. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Klimaet
Det er ikke juli ennå, og gradestokken viser ikke nødvendigvis over 20 grader mens solen steker fra en skyfri himmel. Dette er ikke Tour de France, det er Giro d’Italia. Og her ser vi ofte snø. Fjorårets giro var en av de mer snøkledde de siste årene, og etapper måtte avlyses og kortes ned. Hvordan en rytter som Quintana eventuelt takler snøen, er et spenningsmoment i årets giro. Per dags dato ligger det fortsatt mengder med snø på toppen av Passo dello Stelvio.

Regnvær kan det også å være en god del av i Italia på denne tiden. I fjor stivnet Bradley Wiggins i utforbakkene og tapte haugevis av tid. Alle som har syklet i regnvær, vet at det er noe helt annet enn å sykle i strålende sol. Hvem har den mentale styrken til å takle det? Hvem kjører like bra eller bedre når det striregner? Det kan fort være en avgjørende faktor om man vil vinne giroen.

GOD I REGN: Joaquin Rodriguez kjører vanligvis meget godt i regn og dårlig vær. Det ustabile været i Italia kan spille til hans fordel. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Tempoene
Vi flytter fokuset fra været til rytternes egenskaper og løypen. Nesten 70 kilometer individuell tempo, i tillegg til lagtempoen, venter rytterne. Hadde det vært paddeflatt, hadde det vært katastrofe for blant annet Joaquin Rodrgiuez og Domenico Pozzovivo. Men årets tempoer er langt ifra flate.

Den første kommer på etappe 12. De 41,9 kilometerne fra Barbaresco til Barolo er relativt kuperte. Det stiger de 14 første kilomterne, til de når toppen av en fjerdekategori. Så er det et parti med slak nedoverbakke og flate. Det er her menn som Rigoberto Uran og Cadel Evans må ta tid på de som er bedre i bakkene. Etter omtrent 34 kilometer går det igjen oppover, og to mindre bakker venter før målgang. Dette er et sted man absolutt kan tape mye. Løypen er såpass kupert at det favoriserer klatrerne, men se ikke bort fra at Rodriguez og Pozzovivo taper noen minutter til Evans her.

Den andre tempoen er en del av den vanvittige avslutningen i årets giro og er noe som kommer til å ta nattesøvnen fra de fleste flere dager i forveien. Dette er nemlig en bakketempo av de sjeldne. Først er det drøyt fem kilometer flatt. Så går det slakt oppover, før monsterstigningen Cima Grappa begynner nesten 20 kilometer fra mål. Til sammen er tempoen hele 26,9 kilometer, og tidsberegningen anslår at de beste rytterne kommer til å bruke nesten en time på etappen. Til sammenlikning gjorde Vincenzo Nibali unna fjorårets bakketempo på 44 minutter og 29 sekunder.

At tempoen er lagt til den tredje siste dagen, gjør den ikke mindre viktig. Her gjelder det å ha restituert seg godt, for man kan potensielt tape flere minutter denne dagen. Den er lagt mellom to beintøffe fjelletapper, og det gjør den ikke akkurat mindre interessant. Alle og enhver kan sprekke her. Det skal mye til for at giroen er avgjort før denne dagen.

TØFFE TEMPOER: Nairo Quintana er nok glad for at tempoene i årets Giro d’Italia er kuperte. På gode dager kan han kjempe mot de aller beste også i denne disiplinen, og den andre tempoen passer utmerket. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Bonussekunder
Og hvor tett årets Giro d’Italia kan bli, bringer oss over på dette punktet. Det høres kanskje ikke slik ut, men dette er faktisk sekundene som kan avgjøre hele Giro d’Italia. Tour de France har valgt å gå vekk fra denne ordningen, men i giroen lever den i beste velgående. I år er det også slik at det er bonussekunder på alle etapper, også fjelletappene.

Fordelingen er 10 sekunder til etappevinneren, 6 til andremann og 4 til tredjemann, i tillegg til 3-2-1 på de innlagte spurtene. Bonusordningene er uten tvil positivt for en eksplosiv rytter som Rodriguez. Spanjolen kommer etter alt å dømme til å slå de andre klatrerne hvis de kommer sammen til mål. Det virker dermed også som en motivasjon for de andre til å kvitte seg med «Purito».

Hadde det vært bonussekunder i 2012, hadde det faktisk vært Rodriguez og ikke Ryder Hesjedal som hadde vunnet giroen (forutsatt at rittet ellers hadde blitt helt likt, noe det trolig ikke ville). Så mye har faktisk bonussekundene å si.

Fjellene
Uansett hvor mye man stresser de andre faktorene, er det uten tvil fjellene som har mest å si. Man vinner ikke giroen om man ikke er blant de aller, aller beste klatrerne i feltet.

De første bakkene kommer på den femte og sjette etappen, men selv om det går oppover til mål, kommer det neppe til å skje noe særlig blant favorittene, annet enn eventuelt spurting om bonussekunder.

Første gang det virkelig blir tøft, er på den åttende etappen, på selveste 17. mai. Innenfor de siste 60 kilometerne av etappen venter en 1. kategori og en 2. kategori før avslutningen opp 1. kategorien Montecopiolo. Avslutningen er absolutt tøff, men det er langt verre ting som venter senere. Ikke forvent det store fyrverkeriet blant sammenlagtkanonene allerede her, men de 13 prosentene det stiger på den siste kilometeren burde få fjellgeitene til å teste hverandre.

DE FØRSTE BAKKENE: Slik ser Giro d’Italias første klatreetappe ut. Foto: Giro d’Italia

Også dagen etter er en for klatrerne, men andrekategorien til mål er ikke tøffere enn at det er mer sannsynlig at et brudd går inn enn at sammenlagtkanonene angriper hverandre. Etter den niende etappen må vi vente til den 14. før det blir skikkelig bakker igjen. Men da smeller det også skikkelig.

3. kategori, 1. kategori, 2. kategori og målgang på toppen av en 1. kategori. Alt i løpet av 160 intense kilometer.

Avslutningsbakken er tøff, og med flere tøffe bakker i beina, kan vi se utskillelser. Det kommer nok ikke til å skille ekstremt til Oropa, men her er det absolutt muligheter for angrep, og ikke minst for sprekk. Noen ønsker nok også å ta tilbake tiden de tapte på tempoen tidligere i uken.

Dagen etter venter en ny klatreetappe. De første 205 kilometerne kommer rytterne til å sykle på storeskiven, før løypeprofilen plutselig skyter til værs. Da gjelder det å være klar. Bakken opp til Plan di Montecampione er utakknemmelig. Bakken er hele 19 kilometer lang og stiger i starten med åtte prosent i snitt. Så kommer et litt lettere parti på rundt tre prosent, før det venter et nytt bratt parti. De siste fem kilometerne stiger det rundt ni i snitt. Dette er dagen før hviledagen, og det kommer det til å skje ting her.

Dagen etter hviledagen, 27. mai, kommer kanskje årets kongeetappe. Etappen er bare 140 kilometer lang, men det er 140 kilometer de fleste gjerne skulle byttet ut med 300 flate kilometere. Her blir nemlig bakker fra start til mål. Det starter med legendariske Passo Gavia. En knallhard stigning med jevn stigning på rundt 8-9 prosent i 16,5 kilometer. Det verste med Gavia er nesten ikke selve bakken, men det faktum at det nesten alltid er drittvær på toppen. Liker du ikke kulde, er ikke Gavia bakken for deg.

PASSO GAVIA: Slik så det ut da rytterne syklet Passo Gavia tilbake i 2010. Snø er et vanlig syn på toppen av den italienske giganten. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Når rytterne er ferdige med Gavia, bærer det nedover til Bormio. Derfra går det rett opp. Passo dello Stelvio er rittets høyeste punkt, Cima Coppi, og giroens mest legendariske fjell. Mange mener det ikke blir en skikkelig giro uten denne bakken, og det er lett å se hvorfor. 21,7 kilometer slynger veien seg opp langs fjellsiden. Bakken er ikke spesielt bratt, men lengden og det faktum at det nesten ikke er hvile å få, gjør den nesten umenneskelig. Men tro ikke at etappen er ferdig med Stelvio.

Målgang er opp førstekategorien Val Martello. Etter to av rittets tøffeste bakker i beina, kommer dette til å merkes. Bakken er 22,3 kilometer lang, og i motsetning til Gavia og Stelvio, varierer stigningsprosenten mye. På den siste kilometeren stiger det 14 prosent på det meste, og avstandene på denne etappen burde blir store. Korte etapper pleier å bli spektakulære, og denne etappen inneholder det meste for å lage et herlig drama.

KONGEETAPPE: Den 16. etappen av Giro d’Italia er kanskje rittets tøffeste. Etappen skulle kjøres i fjor, men måtte avlyses grunnet snø. I år håper alle, unntatt syklistene, at den går som planlagt. Foto: Giro d’Italia

Dagen etter er en for spurterne, men så venter nye bakker. Om ikke rytterne er utslitte nå, har arrangøren lagt inn en ny godbit for fansen. Før målgangen på toppen av en 1. kategori, må rytterne bryne seg på en annen 1. kategori og en 2. kategori. Den avsluttende bakken er 16 kilometer lang og åtte prosent i snitt. Bakken begynner relativt slakt, før det blir vesentlig tøffere etter hvert. De siste tre kilometerne stiger med åtte prosent. Med andre ord: En ny mulighet for klatrerne til å sette sine konkurrenter under enormt press.

Neste dag venter den knalltøffe tempoen nevnt tidligere, før giroens siste klatreetappe, 31. mai. Og om du ikke har fått nok av bakker nå, blir du servert en skikkelig godbit. En tøff start på etappen sitter i beina når rytterne starter klatringen opp Monte Zoncolan. Fjellet er et av sykkelverdenens mest fryktede og har blitt et regelmessig innslag i giroen på 2000-tallet.

Dette blir femte gang bakken sykles, og det er historisk sus over de tidligere vinnerne. Giberto Simoni vant her to ganger, mens Ivan Basso vant 2010. I 2011 var det Igor Antón som triumferte på toppen av den 10 kilometer lange bakken med gjennomsnittlig stigning på 12 prosent. Partier på rundt 20 prosent kommer til å ta knekken på de som ikke allerede er ferdigkjørt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

CONTADOR I ROSA: I 2011 kjørte Alberto Contador i rosa og tok sammenlagtseieren i Italia. I ettertid har han mistet tittelen på grunn av brudd på antidopingbestemmelsene. Foto: Tim De Waele/TDWSPORT.COM

Om sammendraget ikke er avgjort før denne etappen, kommer TV-seerne til å bli servert en episk kamp mellom duellantene. Er sammendraget avgjort, vil det si at en rytter har en meget god ledelse. For er det et fjell man kan sprekke på, er det Monte Zoncolan. Uansett kan man kose seg med å se et av årets tøffeste fjell.

For de tapre rytterne som kjemper seg opp til toppen, vil man bli møtt av et folkehav uten like. Kommer du deg opp Zoncolan er du på mange måter en helt. Og du har kun en sjarmøretappe til Trieste igjen før du har fullført et beintøft Giro d’Italia.