Mindre brutalt, men likevel en ekte Giro. Den 98. Giro d’Italia (9.-31. mai) signaliserer muligens en vesentlig selvrealisering om det italienske treukersrittets posisjon i den morderne sykkelverdenen. Æraen av cicloalpinismo ser iallfall ut til å gå av moten, idet årets utgave toner ned sitt brutale og umenneskelige image. Arrangøren virker å ha tatt innover seg den noe nedslående realiteten om at ekstreme 250 kilometer lange dager, monstrøse fjelltopper og lange reiser mellom etappene vil ugjendrivelig skremme bort stjernene som sikter mot Tour de France seks uker senere.
Årets Corsa Rosa vil bestå av færre fjelltoppavslutninger enn tidligere. Etter ni toppavslutninger i fjorårets Giro, har vi en mer human utgave i vente denne gang. Seks fjellavslutninger (hvorav fire i høyfjellet) og to bakkeavslutninger står på plakaten – med de tøffeste som vanlig penslet inn i siste avgjørende uke. Selv uten Stelvio, Gavia og Zoncolan blir de utslagsgivende etappene strabasiøse, tøffe og ekstremt trettende – hvilket er i tråd med Giroens stolte selvbilde som «det hardeste rittet i verden, satt i verdens vakreste omgivelser». Gigantene Colle delle Finestre og Passo del Mortirolo for eksempel, vil sette skrekken i selv de mest spesialiserte fjellgeitene.
Helhetsinntrykket er imidlertid mer barmhjertig enn vanlig. Fjellpassene er riktignok harde, men klatringen er mer begrenset både kvantitativt og kvalitativ, og de avsluttende stigningene byr ikke på barbariske stigningsprosenter. Rittets bratteste finale – Campitello Matese på etappe åtte – stiger overkommelige 6.9 prosent i snitt.
Utover de fem nøkkeletappene som nevnes under, finnes det mange skjulte skatter underveis der kampen om rosa også kan avgjøres. Som for eksempel Monte Logno på etappen til Verbania. Den stigning er ni prosent i snitt og etterfølges av en hårreisende utforkjøring hvor den fryktløse utforkjører kan hente mye tid. Perfekt for et bakholdsangrep. Eller Monti Mossano ved Crosara, der rytterne skal over Giroens bratteste helling: 24 prosent på det bratteste på veien inn til Vicenza. Det kuperte terrenget gjennom Abruzzi Apenninene på etappe ni kan også by på overraskelser.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
ETAPPENE: De 3481 kilometerne fra Sanremo til Milano ser den 98.utgaven gå i mål ved fjelltoppene av Abetone, Campitello Matese, Aprica, Madonna di Campilgio, Cervinia og Sestriere. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com).
5 nøkkeletapper
13. mai – Etappe 5: La Spezia – Abetone (152 km)
Åpningsdagene i Liguria byr på variert terreng og er ikke uten fallgruver hvor favorittene kan tape verdifulle sekunder. Alberto Contador og de andre i jakten på rosa må iallfall ha våknet opp før etappe fem, som krysser over til Toscana og går opp til Abetone.
Første målgang i høyden lover sannsynligvis innesluttet suspens, fremfor et åpent angrepsbonanza. Klatringen til det populære vintersportsstedet i sentral-Apenninene er 17 kilometer lang, men ikke særlig bratt med sine 5.4 prosent i snitt, hvilket gjør det relativt enkelt for Team Sky, Tinkoff-Saxo eller Astana til å kontrollere utviklingen.
For favorittene er første fjelletappe ofte en kalkulerende observasjonsrunde der konkurrentene analyseres, og ikke et sekundjagende oppdrag. Men klatringen kommer kritisk tidlig i rittet, og har man ikke funnet klatrebeina, kan man tape mange minutter. Ingen av de store kanonene ønsker ansvaret en rosa trøye medbringer etter bare fem konkurransedager. I så fall kan en alltid angrepslysten Giovanni Visconti (Movistar) stjele en etappeseier på hjemmebane i Toscana.
Abetone har en spesiell plass i Giro-historien. Det var her Fausto Coppi gjorde et bardus inntog på sykkelscenen, da han i en alder av 20 år vant sin første etappe på vei mot sin første maglia rosa.
Etappe 5: La Speizia – Abetone
TØFF START: Etappene i Liguria går i vakre omgivelser, men skjuler mange fallgruver for favorittene. I Toscana går veien opp til Abetone allerede på femte dag. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com).
23.mai – Etappe 14: Treviso – Valdobbiadene (59,2 km)
Så kommer dagen ikke-spesialistene frykter mer enn noen annen. En lang, rask og tidvis vindeksponert tempo på 59,2 kilometer gjennom vingårdene i Veneto. Dette er den lengste tempoen vi har sett i et etapperitt siden 2009. Denis Menchov puttet den gangen minutter i sekken på sine konkurrenter og sikret seg den rosa trøyen.
Her blir utfordringen å fordele kreftene ordentlig utover prøvelsen. De første 30 kilometerne er flate, men hvis man starter for raskt kan man miste verdifull tid i andre halvdel, hvor rytterne skal over et par tøffe stigninger. Underveis forseres lange, åpne partier hvor en god aerodynamisk posisjon vil tjene deg mange sekunder. Rigoberto Urán (Etixx-QuickStep) har studert løypen nøye og øyner nok muligheten til å hente tid på klatrespesialistene før fjellene, slik han gjorde på tempoen til Barolo i fjor.
Rittets eneste individuelle tempo starter i Treviso, til ære for nylig avdødde Giovanni Pinarello. Sykkelprodusenten har sitt hovedkvarter i byen.
Etappe 15: Treviso – Valdobbiadene
KAMPEN MOT KLOKKA: Rigoberto Urán ser nok mer frem til den 60 km lange tempoen i uke to enn Fabio Aru. Etappen kan bli svært avgjørende i kampen om rosa. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com).
24.mai – Etappe 15: Marostica – Madonna di Campiglio (165 km)
Det blir ingen tid til hvile etter gårsdagens lange tempo idet målgang på Madonna di Campiglio følger tett. I tillegg til kampen om rosa, starter nå også bataljen om klatretrøya for fullt.
Det var etter denne 15.5 km lange stigningen at Marco Pantani kom alene til mål i 1999, før en høy hematokrittest fikk han diskvalifisert dagen etter. Selv om det meste avgjøres på siste stigning kan mye skade også skje på Passo Daone, der et 9.2 prosent gjennomsnitt over 8.4 km gjør den til en av verstingene i Dolomittene.
Madonna di Campiglio bikker over tolv prosent på siste 3.5 kilometer. Som en liten tvist fra gangen da Pantani vant, har arrangøren lagt på et ekstra to kilometer langt parti mot toppen, der hellingen bikker doble sifre. Ikke bli overrasket hvis Alberto Contador (Tinkoff-Saxo) skyter ut av favorittgruppen som en Prosecco-kork og inn til seier.
Etappe 15: Marostica – Madonna di Campiglio
MADONNA DI CAMPIGLIO: Marco Pantani ble kastet ut av rittet i 1999 etter seieren på Madonna di Campiglio. Foto: Paolo Cocco/REUTERS
26.mai – Etappe 16: Pinzolo – Aprica (175 km)
Etter andre og siste hviledag klatres Madonna di Campiglio fra motsatt side, men bare som en enkel hors d’oeuvre på en etappe der beistene Passo del Tonale (15.2 km à 6 prosent) og Passo del Mortirolo (12.8 km à 10.1 prosent) også skal bestiges.
Den 13.9 kilometer lange, avsluttende klatringen til målgang på Aprica blir en lettvekter å regne i forhold til Mortirolo, som rager på 1852 meters høyde i de italienske alper. Den famøse Lance Armstrong karakteriserte stigningen som den hardeste han noen gang har syklet. Ikke så rart når det bikker opp mot 18 prosent allerede i bunnen av bakken. Alpe-giganten klatres fra Mazzo di Valtellina, hvilket er den hardeste siden med hele 39 hårnålsvinger. De siste åtte kilometerne holder smerten gående med over ti prosent i snitt hele veien til toppen.
Finalen på Aprica er ikke bratt, men bare de sterkeste vil være igjen i front, og bare den tapreste vil belønnes med seier.
Etappe 16: Pinzolo – Aprica
MORTIROLO: Ivan Basso tar med seg Gilberto Simoni over Passo Del Mortirolo i 2006. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com).
30.mai – Etappe 20: Saint-Vincent – Sestriere (199 km)
Som vanlig kommer det beste til slutt. Kongeetappen ser Giro-feltet klatre opp til sitt høyeste punkt med Colle delle Finestre (2178 meter) som rittets Cima Coppi. Man finner knapt et vakrere sted å avgjøre et sykkelritt. Den 18.4 km lange klatringen består av 7.8 km grusvei mot toppen. Energisnappende sterrata blir ikke bare en spektakulært påminnelse om sykkelsportens mytiske gullalder, men også et særdeles avgjørende punkt i kampen om rosa.
Giroens siste store prøvelse er veien opp til vintersportsstedet Sestriere (9,2 km à 5.4 prosent). Stigningen er verken lang eller bratt, men likevel forunt legendestatus hos italienerne etter heroisk utflukter fra Fausto Coppi (1952) og Claudio Chiappucci (1992) i Touren, og Miguel Indurain (1993) i Giroen. Her trener Fabio Aru (Astana) gjennom mange uker av året og han vil dra fordel av sin lokalkunnskap. Kanskje er intim kjennskap til klatringens detaljer nok til å skape en ny legende.
Etappe 20: Saint-Vincent – Sestriere
FINESTRE: Contador skygger Gadret, Scarponi og Nibali over Colle delle Finestre i 2011. Grusveiene kan avgjøre det hele på etappe 20. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com).
