SJEFEN FOR DE GODE TIDER: Andreas Leknessund og Idar Andersen har forsvunnet til U23-klassen, forbundsøkonomien skrangler - men Kai Lexberg fortsetter å levere varene som sjef for det norske juniorlandslaget. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no

Den lavmælte suksessfaktoren

Jarle Fredagsvik
Tips meg @Fredagsvik

Publisert 11.06.18 12:45

Del på    

KOMMENTAR: Norge som stormakt og problemet vi må løse.

I FJOR VAR NORGE den beste nasjonen av alle i Nations Cup. Deretter forsvant Andreas Leknessund, Idar Andersen, Olav Hjemsæter og Jonas Iversby Hvideberg over til U23-klassen, og noen av konkurrentene trodde nok at tiden var inne for å ta et lettelsens sukk.

Ludvig Fischer Aasheim og Søren Wærenskjold ble med videre som kontinuitetsbærere, og etter at duoen benyttet seg av Saarland Trofeo til å skrape sammen i underkant av 80 nasjonscup-poeng, har vi midlertidig distansert Italia og troner igjen på toppen av rankingen.

Da har man logisk sett hatt to meget innholdsrike sesonger, men å rippe opp i noen av de mest imponerende resultatene smaker langt mer enn det koster:

I 2017 vant Leknessund EM gull i tempo. Han tok sin første sammenlagtseier i Nations Cup under Tour du Pays du Vaud – og vant i tillegg tempoetapper i Det lille Fredsrittet og Trophée Centre Morbihan.

Idar Andersen sørget for norsk dobbeltseier i Fredsrittet, mens Wærenskjold fulgte opp med EM-sølv i Herning, samt etappeseirer i Niedersachsen og Rüebliland (ingen av dem hører dog til nasjonscupen).

IMPONERENDE NOK har Kai Lexbergs nykomponerte mannskap plukket opp tråden igjen der Leknessund & Co. avsluttet forrige sesong.

Vi kan selvsagt påpeke at laget kanskje ikke leverte helt opp mot (de forståelig) høye forventningene foran sykkel-VM i Bergen, men de gjorde seg heller ikke helt bort all den tid konkurransen fremdeles er rimelig imponerende.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

FLATT JERN: Daniel Årnes forsøker å samle seg etter en utmattende Paris-Roubaix-utgave. Helga i forveien vant han Flandern rundt etter en vanvittig soloprestasjon. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no

I 2018 åpnet Wærenskjold sesongen med andreplass under Gent-Wevelgem, kun slått av kraftfulle Samuele Manfredi i spurten. Daniel Årnes ble nummer åtte.

Et par helger senere gikk Årnes for øvrig helt til topps etter en vanvittig soloprestasjon under Flandern rundt. Et ritt som heller ikke tilhører nasjonscupen i denne aldersgruppa.

Deretter har laget slått meget godt fra seg i løpet av mai måned. Wærenskjold ble nummer tre sammenlagt og tok med seg en etappeseier hjem fra Morbihan.

Ludvig Fischer Aasheim har klatret side om side med Remco Evenepoel (Belgia) og Mathias Skjelmose (Danmark) under henholdsvis Fredsrittet og Pays du Vaud.

Det har endt med to tredjeplasser.

I helga har de to kombinert bakkestyrke, kraft og hurtighet og reist hjem fra Tyskland med hver sin etappeseier. På rittets siste dag lyktes det også Wærenskjold å knipe sammenlagtseieren foran det 17 år gamle stortalentet Karel Vacek.

Sånn, da har jeg tatt for meg merittene. Nå skal jeg sikte meg inn mot mannen som fortjener litt ekstra oppmerksomhet, Kai Lexberg.

EIDSVOLLINGEN er en hyggelig, smilende og jordnær kar som har en egen evne til å smyge seg ut av fokus når kameralinsene blir vendt hans vei.

Da jeg møtte ham i forbindelse med juniorenes Paris-Roubaix, ga han meg like fullt en interessant uttalelse. Er det noe som har preget lagene han har styrt i løpet av de to siste sesongene, er det viljen og evnen til å sykle offensivt. Det er en internasjonal trend å snakke høyt om ’å være i forkant’ – men det er en helt annen sak å faktisk lykkes med det:

– Det er noe vi snakker veldig mye om, og noe vi også jobbet med under hele fjorårssesongen. Grunnen til det var at vi stadig vekk opplevde at vi kom bakpå i de foregående sesongene. Vi har snudd den trenden, og i år har vi vist at vi klarer å fortsette med det.

Norges Cykleforbund beskyldes for mye rart. Men kanskje får de ikke nok ros for arbeidet som legges ned innenfor aldersbestemte rekker.

Talentutviklingen starter der den skal starte, i klubbene, mens utøverne har tilhold ved sine respektive utdanningsinstitusjoner tilrettelagt for toppidrett.

Samtidig får de smake på det internasjonale nivået via gateritt i utlandet og landslagsoppdrag i regi av forbundet.

Det er dette systemet vi nå begynner å få veldig gode rammer på. Det fører igjen til økt rekruttering og til at talenter, som tidligere kanskje hadde blitt værende innenfor langrenn eller andre idretter, bli plukket opp enda tidligere.

Følgelig er det også enkelt å påpeke at Lexberg er heldig som får jobbe med typer som Leknessund, Andersen og Wærenskjold, men det er nok en berikelse for begge parter.

– Kai er offensiv, han. Det er kanskje derfor vi også kjører sånn, fordi vi har en offensiv leder, har Wærenskjold fortalt meg.

LEXBERG ER LIKEVEL en type som trives best utenfor søkelyset. Under VM i Bergen fortalte han meg at han like gjerne ’overlot til utøverne å styre taktikken’, noe som igjen er en sannhet med visse modifikasjoner.

Da bloggeren bak Twitter-kontoen @U23CyclingZone serverte setningen «all aboard the Andreas Leknessund hype train» etter 18-åringens prestasjoner i Ronde de Isard, var nok ikke det noe Lexberg (som for øvrig også er Kristoffer Halvorsens trener) satte pris på. Han er drivende opptatt av at unge utøvere ikke skal «hypes» for mye, men heller skal få utvikle seg i ro og fred, uten enorme forventninger klistret til etternavnet sitt.

Når det er sagt, hilser han neppe oppmerksomheten fra denne artikkelen velkommen, heller …

Landslagssjefen er en mann som lytter til sine ryttere og som lar dem komme med innspill for å lage en felles lagstrategi.

Uansett hvem man ender opp med å gi æren, har det i hvert fall ført til at vi rår over generasjoner som tør å ta saken i egne hender og angripe når anledningen byr seg. Blant eksemplene som tvinger seg fram er Leknessunds åtte mil i brudd under Tour de Pays du Vaud i fjor og solostuntet til Daniel Årnes under Flandern rundt.

– Jeg synes han er veldig rolig som type. Han legger ikke så mye press på oss ryttere. Han sier ofte «kjør sykkelløp, det er det dere kan best». Han forbereder oss godt, slik at vi vet hvor det er viktig å være foran, sier Daniel Årnes.

Så skal man også huske på at jo mer suksess man opplever, jo vanskeligere blir det å gjenskape prestasjonen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

IMPONERENDE BREDDE: Norge vant Nations Cup-trofeet i fjor, og er igjen i ledelsen. Her er laget avbildet foran Paris-Roubaix. FOTO: Jarle Fredagsvik, procycling.no

Både Norge og Danmark er nå for stormakter å regne innenfor de aldersbestemte rekker. Det gjør at Belgia, Italia, Frankrike, USA eller Tyskland ikke tar lett på det når en skandinavisk rytter setter inn et angrep fra hovedfeltet.

– Det er vanskelig å gå av gårde usett. De andre nasjonene følger godt med på Norge, det er ikke noen tvil om det. Vi er nødt til å sitte der framme og være med på det som skjer. Nå vet vi at rytterne våre er sterke nok til å kjøre med i front hele dagen, sier Lexberg.

ARBEIDET som nå legges ned i hverdagen på toppidrettsgymnasene og som foredles via landslagsoppdrag i junior- og U23-alder, er selvsagt gull verdt for de norske kontinenttallagene.

Det er de som en dag skal overta foredlingen og gjøre proffmateriell ut av utøverne. Her støter man også på svakheten i ’den norske modellen’.

Vi har nå talentene, vi har en utviklingsmodell som fungerer – men vi mangler det siste trinnet som vil gjøre at enda flere, norske ryttere får sjansen på det øverste nivået: Et norsk WT-lag, eller en prokontisatsing.

– Vi har ganske mange resultater fra junior- og U23-klassen etter hvert, men vi evner ikke i like stor grad å følge det opp. Vi har et lite hull i pyramiden i Norge. Steget opp til WorldTour-nivået kan fort bli litt for stort for en norsk rytter, påpeker Stig Kristiansen.

Selv om profflagene også er klar over strømmen av talenter som kommer fra Norge, finnes det verken profflag eller norske sponsorer som ivrer etter å la tvilen komme en ung, norsk rytter til gode, dersom det oppleves enklere å la en fransk eller belgisk rytter få sjansen.

Da svenske EF Education First valgte å hoppe på det nært havarerte Cannondale-laget til Jonathan Vaugthers, gikk det ikke lang tid før den svenske mesteren av året, Kim Magnusson, ble kreditert med proffkontrakt. På tross av et opphold i Vini Fantini-Nippo i 2014, er det lite med hans palmarés som indikerer at Vaughters gjorde et stort scoop, men det er slike tilfeldigheter som råder i en sponsorstyrt idrett som sykkelsporten.

I Danmark har ryttere slitt med å ta spranget fra toppen av U23-klassen og slå ut i full blomst i proffenes rekker. I en periode var det en slags etablert sannhet at nettopp det kom til å bli utfallet.

Mange av rytterne ble dels hjulpet ut av Bjarne Riis og hans sponsorstøttede satsing av blant annet CSC og Saxo Bank.

De siste årene fikk blant andre Jesper Hansen, Michael Valgren og Christopher Juul Jensen muligheten her. Det var likevel først i år at flere danske ryttere slo ut i full blomst.

Valgren med seier i Omloop Het Nieuwsblad, Mads Pedersens (bakgrunn fra prokontilaget Cult Energy) topplassering i Flandern rundt og en meget bra vårsesong av Magnus Cort (også han et Cult-produkt, som ble plukket opp tidlig av Orica GreenEDGE).

FOR NOEN AV våre proffer; Daniel Holgaard, Sindre Lunke, Sven Erik Bystrøm og Kristoffer Skjerping, har overgangen til proffverdenen vist seg å være vanskeligere. Det er sammensatte årsaker til det, men noen ganger kan det lønne seg å komme fra enda større proffnasjoner enn Norge.

Så kan man også se på hva Amund Grøndahl Jansen evner å få til. Etter to år i Lotto-Jumbo har han alt rukket å bli en integrert del av spurt-entouraget rundt Dylan Groenewegen.

Fremdeles er det kun Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff som nyter tilliten som kapteiner blant norske utenlandsproffer. Det er vel fortjent, det – samtidig som vi må erkjenne at den jevne norske sykkelrytter ikke er av kaliberet til de to.

Det aller viktigste nå er likevel at talentene finnes, og at det jobbes godt nok i den daglige rekrutteringen. Den økonomiske hverdagen i NCF i etterkant av VM på hjemmebane, er foruroligende – men enn så lenge ser det ut til at juniorsatsingen går godt også på sparebluss.

Kvaliteten på aldersbestemte kull varierer gjerne noe. Derfor bør aktører med litt ekstra rom i sponsorbudsjettene gjerne smi med det berømte jernet fortsatt er rødglødende. Uansett må vi finne en løsning slik at Wærenskjold, Andersen og Leknessund får ut potensialet også på seniornivå.

Samtidig kan vi slå oss litt på brystet. I øyeblikket er det nemlig lille Norge man ser mot i det internasjonale sykkelfeltet når det drar seg til i Nations Cupen. Det vitner om en bredde man tidligere ikke har vært i nærheten av:

«All aboard the Lexberg hype train!».

Jarle Fredagsvik, redaktør procycling.no

 

Tagget med: , , , ,

Les også disse