Knudsen, den tredje rytteren

Etter en liten forsmak på klassikerne forrige helg, står etapperittene for tur med start i Paris-Nice søndag og Tirreno-Adriatico onsdag.

En norsk rytter med betydelig suksess i begge disse rittene er Knut Knudsen. Temposeier med påfølgende ledertrøye i Paris-Nice (1980*, ’81) og sammenlagttriumf i Tirreno-Adriatico (1979) gjør vårens store etapperitt til to milepæler i trønderens innholdsrike karriere.

Tuftet på sine formidable tempoegenskaper, kultivert på den olympiske parketten innendørs, klokket han inn 49 profesjonelle seiere, de fleste ikledd Bianchi-lagets legendariske, lyseblå trøye. Det inkluderer seks etappeseiere i Giro d’Italia, hvor han kjørte tre dager i maglia rosa.

Karrieren hadde også sine nedturer. Under Damokles sverd reiser han hjem etter VM i Venezuela høsten 1977. Fremme i Veneto er ryktet om hans Jolljceramicas nedleggelse blitt en realitet.

– Jeg måtte holde hodet kaldt. Gimondi ringte. Saronni hadde også vært på tråden, sier Knudsen, gestikulerende og med håret forsiktig dandert bakover, som enhver italiensk gentleman.

Knudsens karriere var kanskje over, men en overbevisende telefonsamtale fra Felice Gimondi bringer ham over til Bianchi-Faema foran 78-sesongen. Med føniksfuglen Gimondi som gregario di lusso slår Knudsen til umiddelbart og vinner Giro del Sardinia og Trofeo Laigueglia.

Saronni vs. Moser, og Knudsen
Triumfen i Tirreno kom året etter. Et sekunddrama utkjempet mot Francesco Moser innledningsvis og Giuseppe Saronni avslutningsvis. Ett fattig sekund skiller Knudsen og Saronni etter siste etappe. Den italienske mesteren, «Beppe», håndterte ikke nederlaget med stor verdighet.

– Saronni burde kommet opp til meg og gratulert. Men etterpå forsvant han bare. Typisk Saronni egentlig. Hadde Moser blitt slått med ett sekund hadde han klappet deg på skulderen med glede, sier Knudsen.

– Senere på året vinner jeg Giro del Trentino, bare noen sekunder (to sekunder, vår anm.) foran Moser. Og han var oppriktig glad på mine vegne. Det var alltid morsomt å slå Moser, men det var ikke fullt så morsomt å slå Saronni, ler den gamle mesteren fra Levanger.

Med stor bitterhet måtte han imidlertid se Saronni vinne Giro d’Italia senere på året. Selv måtte han bryte, etter at Magniflex sin følgebil feide han av veien på 15. etappe. Knudsen lå bare 18 sekunder bak Saronni og 30 sekunder foran Moser, med en tempoetappe i Milano å se frem til.

– Jeg kom meg opp igjen. (Sportsdirektør Giancarlo) Ferretti sendte ned laget for å hente meg og tre km fra mål var jeg opp igjen. Men smertene i kneet var voldsomme. Vi måtte på sykehus og holdt det helt lukket. Det var på an igjen dagen etterpå. Første fjellet vi kjører er selvfølgelig Pordoi. Det gikk bare 2 km og jeg var ferdig, forteller den tidligere Bianchi-kapteinen om da han så Giro-tittelen forsvinne mellom fingrene.

Italia i steinalderen fortsatt
På mange måter var han den tredje rytteren i Moser og Saronnis altomfattende rivalisering, som trollbandt Italias sykkelfans på slutten av 70-tallet og utover på 80-tallet. Som en assimilert italiener savner Knudsen en likende duell i dagens sykkel-Italia. En slik rivalisering – grande polemica – hadde vært god medisin mot den iøynefallende resesjonen som finner sted i støvellandet.

– Italienerne er ikke de som er mest villige til å endre på ting. Det italienske sykkelpublikumet er ganske konservativt. De husker Coppi og Bartali. De husker Gimondi, og duellen mellom Moser og Saronni – den gang det virkelig var sykkelsport. Man henger litt i fortiden. Det mangler også økonomi og nå har man bare de store rittene igjen. De store sekundærløpene, som vi kjørte for å komme oss i form, er blitt borte, sier tidligere Venetianeren, nå bosatt i Vasanello, ti mil nord for Roma.

– Hva synes du om UCIs strategi for å globalisere sporten?

– Hvis det eksisterer økonomi i sykkelsporten globalt, bør den rettes inn mot landene som alltid har hatt de store rittene. Italia, Frankrike og Belgia. I forhold til Tour de France har Giro d’Italia befunnet seg i steinalderen når det gjelder det kommersielle. Giroen har begynt å ta tak og flytter rittet ut i verden. De begynte i Danmark for et par år siden og skal begynne i Irland snart. De har begynt å endre på ting, men det går sakte.

Har tro på de norske
Italiensk sykkelsports moderne stjerne er selvfølgelig Astanas Vincenzo Nibali, regjerende mester i både Tirreno-Adriatico og Giro d’Italia. Den neste uken kjører han Paris-Nice på sitt felttog mot Tour de France.

Til start er også Alexander Kristoff (Katjusja), Thor Hushovd (BMC) og Edvald Boasson Hagen (Team Sky). De har imidlertid et mer nærliggende fokus, idet de forbereder seg til klassikerne Milano-Sanremo, Flandern rundt og Paris-Roubaix.

De norske foretrekker altså Paris-Nice fremfor det italienske søsterrittet, til tross for at tolv av de siste 15 vinnerne i Milano-Sanremo har kommet ut av Tirreno-Adriatico.

Mens Kristoff har tatt kvantesprang, spør mange om Boasson Hagens utvikling er i stagnasjon og Hushovds i tilbakegang. Knudsens snart 64 år gamle sykkelhode vil derimot ikke dra drastiske konklusjoner helt ennå. For de to som har skapt mest debatt, Boasson Hagen og Hushovd, tilbyr Knudsen tillit og forståelse.

– Boasson Hagen er ikke noe talent lenger. Han er en stor syklist med evne til å vinne store sykkelritt. Hvis han er sterk nok i hode til å takle en sesong med litt motgang, så kommer han til skyte ut igjen året etter. Men han må ta tak i problemstillingen selv og ikke lene seg for mye på folk rundt. Han er nødt til å gå i seg selv og spørre seg selv om han vil bli en leder.

– Mens Thor Hushovd er kommet i en annen fase av sin karriere?

– Thor har jo vært en gigant. Men så har hatt en liten down de siste årene. Og så har han blitt pappa igjen. Vi ser godt farsfiguren Hushovd oppi det hele. Hadde dette vært en italiener eller franskmann, hadde det ikke hatt slik innvirkning på sykkelkarrieren. Men vi nordmenn er jo veldig familiekjære på den måten. Han kan fortsatt vinne sykkelløp, men han har også lov å være sliten, smiler Knudsen – som tror Hushovd går ut med verdighet når han en gang henger sykkelen opp i garasjen.

­

Selv prøvde han å avslutte med stil i partempo-rittet Trofeo Baracchi. Sammen med Moser kjører Knudsen sitt aller siste ritt høsten 1981.

­– Ja, Baracchi var det ja. Med Moser. Takk for påminnelsen.

– Men dere vant ikke…

– Nei, vi ble nummer to. Dritsure begge to.

Knudsen var nok ikke altfor skuffet, med tre etappeseiere i Giro d’Italia tidligere på året.

* I Paris-Nice 1980 vinner Bianchi-Piaggio lagtempoen, og Knut Knudsen får ledertrøyen.