Wout van Aert overtok dirigentpinnen i finalen av etappe 21.
Paris lå regnvåt og blank denne søndagen i juli, som om byen selv tok del i rytternes uro. Det var ingen vanlig avslutning på Champs-Élysées. Brosteinspartiene var speilglatte, de tekniske kurvene forræderske, og bak hver sving lurte fallet som kunne ødelegge alt. Rittets siste akt begynte ikke med angrep, men med nervøs respekt. Etter tre uker over fjell og vind, var det her det skulle avgjøres. Ikke sammenlagt – for den kampen var i praksis avgjort. Men æren, etappen, øyeblikket. I dette landskapet av våt asfalt og historisk gjenklang var det ryttere med mot – ikke bare muskler – som kom til å prege finalen.
Etappeløypa og endringen i rittlogikk
Avslutningsetappen til Paris er vanligvis et monument over kontrollert skjønnhet: et ritt for kamerafront, poengspurtere og skålende sammenlagtvinnere. Men 2025-bruddet fra Mantes-la-Ville brøt mønsteret. Med tre innlagte passeringer over Côte de la Butte Montmartre og en ny, teknisk sløyfe inn mot Champs-Élysées, åpnet løypa for bruddryttere og klatresterke angrepsryttere. Da regnet begynte å piske asfalten ved innkjøringen til Paris, tok juryen grep: sammenlagttiden ble fryst med 50 kilometer igjen. Det endret rittets natur momentant – fra kalkulert seremoni til full kamp om etappeæren. Spenningen fikk nytt liv i takt med at dekkene slet seg gjennom det parisiske glatte brosteinsføret.
Wout van Aerts soloseier
Med 6,4 kilometer igjen til mål eksploderte det. I det feltet rundet inn i siste passering av Côte de la Butte Montmartre, løftet Tadej Pogačar farten. Akkurat slik alle forventet. Fra bunnen av bakken tok han kommando, trykket bruddkameratene på strekk og signaliserte nok et forsøk på å vinne – selv med Touren allerede sikret. Men da stigningen var på det bratteste, var det Wout van Aert som overtok. Med en tempoøkning som ikke eksploderte, men malte de andre i stykker, rev han seg løs.
De var seks i front: Pogačar, Mohorič, Ballerini, Trentin, Jorgenson og Van Aert. Men dynamikken hadde forskjøvet seg. Matteo Jorgenson hadde vært blant rittets mest aktive de siste rundene – angrepet, spisset tempoet og tvunget selv Pogačar til å bruke krefter før finalen. Da Van Aert rykket, var Pogacars motstander ikke bare ham – men det han allerede hadde brukt av reserver.
I målområdet ventet en omfavnelse. Van Aert og Jorgenson, lagkamerater og arkitekter. Angrep og støtte. Soloen mot Paris ble muliggjort av begge – men fullført alene. Glatt brostein. Glitrende balanse.
https://youtu.be/WOOjWh7CxLo
Pogacars fjerde Tour-seier
Tadej Pogačar kom ikke til Paris for å forsvare noe. Han kom for å bekrefte. Etter tre uker med angrep i alle landskaper – fra sanne fjellmassiver til teknisk pariserbrostein – sto han igjen som Tour-vinner for fjerde gang. Med gul trøye, klatretrøye og nok minutter til å gjøre sluttoppgjøret til en formalitet. Men det var ikke en forsiktig avslutning. Selv på siste etappe angrep han, tok føringen i Montmartre, forsøkte. Det holdt ikke mot Van Aert – men det sa alt om hvem han er. Seieren ble sikret allerede i Alpene, bekreftet i Pyreneene, og båret med kontroll hele veien til Champs-Élysées. Pogačar er nå én triumf unna Merckx, Hinault, Induráin. Historien dytter på.
Trøyekonkurranser – fra grønt til hvitt
Mens det gule var avgjort, fortsatte kampene om poeng, fjell og ungdom helt til siste tråkk. Jonathan Milan tok grønn trøye med kraft og konsistens – en sprinter som overlevde fjellene og dominerte flatene. På Champs-Élysées vant han også den siste mellomspurten, som understrøk suvereniteten. Klatretrøya gikk til Pogačar – flest fjellpoeng, fordelt jevnt og nådeløst. Florian Lipowitz arvet hvitt da Remco Evenepoel brøt etter 15. etappe – og slapp det aldri. Oscar Onley fulgte nærmest, Kévin Vauquelin ble nummer tre. Men én trøye deles ikke ut etter poeng – men etter mot: Ben Healy ble kåret til rittets mest aggressive rytter. Irens evige frontkjøring, tidlige angrep og rittpreging ga ham Prix de la combativité– og plass helt fremst i paraden mot Paris. En anerkjennelse som bæres uten hensyn til tidstap – den handler om mot og vilje.
Results powered by FirstCycling.com
Tobias Halland Johannessen og det norske gjennombruddet
Tobias Halland Johannessen (Uno‑X Mobility) avsluttet Tour de France 2025 med en historisk sjetteplass sammenlagt – Norges beste noensinne. Hans sluttid var +20 minutter og 14 sekunder bak Pogačar, en differanse som ble stående da rittjuryen nøytraliserte sammenlagtkampen med 50 kilometer igjen av siste etappe. Paris ble en parade – i de øvrige etappene kom ingenting uten kamp. Og det har luktet svidd: over 52 500 høydemeter, og 44 individuelle tempokilometer, var det som skilte rytterne etter 21 rittdager.
Tobias klatret med de beste i Alpene, svarte på angrep i Pyreneene og holdt nivå i tempoen. Etter rittet fremhevet han én nøkkel: broren Anders. De to kjørte sin første Tour sammen, og samspillet deres preget ikke bare feltet – men hele Uno‑X. Stemningen i bussen, støtteapparatet og det langsiktige treningsarbeidet hjemmefra ble avgjørende. Ikke preget av skippertak og lettvinthet, men tusenvis av små, store og gjennomtenkte grep, over år. Hans plassering markerer ikke bare et gjennombrudd – men en bærekraftig vei inn i Tourens kjerne.
Jonas Abrahamsen og Uno‑X’ avslutning
Jonas Abrahamsen har vært i Uno‑X siden laget var idé og nyetablering. Fra 2017 og frem til i dag har han utviklet seg fra ujevn unggutt til en rytterskikkelse med trøkk og tillit – og i 2025 ble det håndfast: Uno‑X’ første Tour-etappeseier bar hans navn. På den 11. etappen, 156,8 kilometer der han viste seg som etappens sterkeste fra første kilometer, vant han med en halv sykkellengde i kamp mot Mauro Schmid, og med Mathieu Van der Poel jagende rett bak.
Det var ingen tilfeldighet. I fjor bar han klatretrøya flere dager, preget rittet i brudd og angrep, og satte navnet sitt inn i mange fans sine hjerter. I år har han kjørt med bånd: Tobias Halland Johannessens sammenlagtkamp gjorde Jonas til lojal hjelper. Først da døren åpnet seg, fikk han slippe løs. Og han svarte.
På siste etappe ble han regnet som én av favorittene. Men regn og brostein er ikke hans domene. “Hvis det blir vått, så er det ikke min styrke,” sa han. Likevel kjempet han i brudd, tok andreplass på mellomspurten – og avsluttet som han hadde kjørt hele Touren: med ære, kraft og autoritet.
Frempek – hva nå etter Touren
Mens feltet trillet inn mot Place de la Concorde og kameraene panorerte over Paris, var det ikke bare et ritt som tok slutt – det var en sirkelslutning. Tadej Pogačar, regjerende olympisk mester fra OL i Paris i 2024, angrep for siste gang opp Montmartre – den samme bakken hvor han tok OL-gullet ett år tidligere. At han ikke vant etappen, rokker ikke ved helheten.
Wout van Aert vender blikket mot nye mål, de står i kø. Uno‑X har gått fra wildcard til å være med på å sette farge på Tour de France, akkurat slik A.S.O forventet, ellers ville de nok ikke gått den ekstra runden med UCI for å få plass til ett ekstra lag. Og Tobias Halland Johannessen? Han har noen dager på seg. Allerede neste helg venter San Sebastián. Laurbærene får ligge. Utover høsten venter nye ritt, nye fjell, ny motvind. Sykkelsesongen slutter ikke. Den buldrer videre – og som vi gleder oss til det som kommer.