– Jeg er tilhenger av en form for differensiering. Dersom man bloddoper seg
eller bruker EPO, er det «ut for alltid». Er det noe som er mer en glipp,
som for eksempel om man får i seg efedrin via et kosttilskudd, eller at man
på en annen måte kan legge fram hvordan eller hvorfor du har fått i deg
stoffet, er det litt annerledes. Jeg står på at det for dem som har dopet
seg med vilje, ikke har noe å gjøre innenfor idretten på elitenivå, utdyper
Falk overfor procycling.no.
Vi har tatt en ringerunde til ledere innenfor langrenn, hopp og dansk
sykkelsport – for å ta rede på hvordan 54-åringens utspill blir tatt imot.
– Det er et forholdsvis vanskelig spørsmål. Dersom du mister lappen, får du
lov til å kjøre igjen etter at dommen er ferdigsonet. Det er opp til forbund
som UCI (det internasjonale sykkelforbundet), FIS (det internasjonale
skiforbundet) og WADA (verdens antidopingbyrå) å bestemme den aktuelle
straffen. Dersom straffen er livstid, er det greit. Dersom straffen er
kortere, og man er uenig i det, får man heller prøve å påvirke de som
bestemmer sanksjonene til å skjerpe straffene. For oss er det uaktuelt å ha
ledere som ikke har en klokkeklar holdning mot doping og er en klar
forkjemper for antidopingarbeid.
– Jeg så at en trener i Sky (Bobby Julich, red.anm.) var nødt til å trekke
seg, fordi han tidligere hadde brukt doping. Da er det på grunn av lagets
interne retningslinjer. I skisporten er det for eksempel lov til å benytte
seg av høydehus, men det er ikke lov i Norge. Der har vi et strengere
regelverk enn for eksempel WADA. Det som er viktig for meg er prinsippet med
å forholde seg til reglene som gjelder. Jeg mener at jo mer transparente og
like reglene er på verdensbasis, jo bedre er det for idretten, sier Skinstad
til procycling.no.
– Jeg kjenner disse sakene kun fra media. Jeg jobbet selv som
langrennskommentator i NRK under VM i Lahti (finsk dopingskandale) og OL i
Salt Lake City (Johan Mülegg og det russiske kvinnelandslaget). Det jeg kan
si er at det blir aldri for mange dopavsløringer. Det får ikke blitt det.
Alle som har jukset bør tas og avsløres. På langt sikt tjener sporten på
det. En skal aldri være redd for at for mange blir tatt. Jeg har tillit til
den jobben Bjørn Sætre (generalsekretær, red.anm.) og de i sykkelforbundet
gjør.
– Hans Falk virker frittalende, men det ser også ut som han har sterke
meninger. Han framstår veldig tydelig i forhold til sine holdninger om
dopingproblematikken og antidopingarbeidet. Han ser ut til å være
totalmotstander og aksepterer ikke dem som doper seg i dag, eller de som har
gjort det tidligere. Det grunnsynet stemmer 100 prosent med mitt eget. Jeg
aksepterer heller ikke dem som doper seg i dag, eller har gjort det
tidligere. Jeg håper at alle blir avslørt, men det er vanskelig å gå på
enkeltpersoner som har sagt de er rene. Igjen er det jo ikke sikkert at alle
juger.
– Jeg har nok ikke satt meg godt nok inn i saken til å svare på det. Rent
personlig tenker jeg, og slik er det i all type behandling av mennesker, at
det er lurt å ta opp ting internt og løse ting der. Det er ofte smart å
prate til folk og ikke om folk. Men dette er en sak som dreier seg om et
annet forbund, og jeg har et godt forhold til Bjørn Sætre (generalsekretær i
NCF, vår anm.). Meningene jeg har om enkeltpersoner velger jeg å ta direkte
med Bjørn.
– Først og fremst er det viktig å påpeke at jeg tar avstand fra all doping. Og
at utøvere som er tatt for dette er utelukket som ledere vil være en
selvfølge. Men bildet er jo ikke helt svart/hvitt. Vi har dopingdømte
utøvere innenfor hoppsporten også, men for vår del har de ikke blitt tatt i
sammenheng med at man har jukset. Lars Bystøl ble for eksempel tatt for
andre ting (cannabis, red.anm.). Det er en stor forskjell på å gjøre en
glipp, og å jukse bevisst over tid. En generaliserende regel som utelukker
folk som har gjort en feil fra idretten, vet jeg ikke om jeg uten videre kan
støtte. Men det er ikke dermed sagt at det er greit å dope seg og være leder
på høyt nivå i idretten, sier Bråthen til procycling.no.
– De som er tatt i for eksempel saken rundt Lance Armstrong, har erfart på
smertelig vis hvordan juks kan skape store personlige fall. De har kunnskap
som er nyttig, og jeg vil tro de kan gjøre en jobb i forhold til antidoping
innenfor idretten. Utelukker man disse personene fra fellesskapet vårt, vil
man også utelukke refleksjon og kunnskap man i hvert fall kan finne hos
«angrende syndere». Her er det selvsagt også en forskjell på virkelig å være
en angrende synder, eller å være en av dem som nekter hardnakket inntil
Dovre faller.
– Selv om jeg ikke kjenner denne saken annet en slik du legger den fram, vil
jeg si at det på generell basis er best å ta ting direkte med folk. Og etter
at dette er gjort kan man vurdere i hvilken grad media skal blandes inn.
Innimellom og i kampens hete, er det ikke alltid like lett. Det er et stort
ønske fra min side at om noen har noe usnakket med meg, håper jeg de tar det
direkte med meg. Jeg prøver å ta ting direkte med personene det gjelder. Men
ingen er perfekte i denne sammenhengen, og jeg skal ikke påberope meg at jeg
er det selv heller.
– Dersom Hans Falk ønsker å belyse situasjonen, tror jeg han gjør det klokt i
å være såpass bombastisk. Da får han i hvert fall mye oppmerksomhet rundt
det. Jeg føler ikke at jeg kjenner sykkelsporten godt nok til å beskrive det
ene eller det andre. Det er en idrett som har fått mye negativitet i forhold
til dopingsaker, og det føles nok tøft. Men uansett er det en idrett
som folket fortsatt vil ha. På tross av den massive negativiteten over en
lengre periode, er sykkelinteressen i Norge fortsatt økende. I mange
sammenhenger virker det som om det ikke betyr nok at noen blir tatt for
doping til at man gjør noe med det. Det er så mye penger involvert og det
gjør viljen til å jukse større, enn om det ikke hadde vært det. De store
pengene er også der fordi massene vil følge med på idretten.
– Det er flere ting man kan si om det. For det første må man forholde seg til
det internasjonale regelverket. Med tanke på rettssikkerheten kan man ikke
bare si at «om du er tatt for doping en gang, så er det rett ut av sporten».
Jeg er ikke enig i det, og jeg mener at man skal forholde seg til reglene.
Man skal kunne komme tilbake igjen, etter å ha tatt sin straff, og gi det et
forsøk til.
– Nå det gjelder Kim Andersen og Bjarne Riis er jeg enig i at de som vet noe,
og kan bevise noe, skal sørge for at Kim og Bjarne ikke lenger skal være en
del av sporten. Dersom man har noe å gå etter, skal det fram og det skal
belyses på riktig måte. Da har man en grunn til å ta dem vekk fra sporten,
men ellers kan man ikke gjøre det. DCU (det danske sykkelforbundet) kan ikke
gjøre noe i forhold til å fjerne Kim eller Bjarne. Det er et
myndighetsproblem, og det må være opp til UCI (det internasjonale
sykkelforbundet) å undersøke det. Har de ikke noe å skjule, er det greit.
Har de noe å skjule, må de står til ansvar for det selv. Nå nylig har Bobby
Julich innrømmet sitt eget misbruk, men han beskytter fortsatt Bjarne Riis.
Og da kommer man ikke videre. Men jeg føler ikke det er opp til oss, det er
opp til øverst myndighet i enten sykkelsporten eller antidopingbyrået, å
agere på noe slikt.
– Jeg vil si at det er ganske typisk for den perioden vi er inne i nå.
Beskyldningene går fram og tilbake. Vi har også ryttere i Danmark som har
påberopt seg sin uskyld, og som har vært pasienter om Georges Mouton (legen
som også behandlet Hølestøl og formidlet doping til Kjærgaard, red.anm.).
Problemet er at det litt blir påstand mot påstand, og at sakene går langt
tilbake i tid. Det er ikke bare rytterne i seg selv som er interessante, det
er også legene og sportsdirektørene som jobbet med disse rytterne. Om de
fremdeles jobber innenfor sykkelsporten og om de fremdeles er en del av den
samme kulturen. Jeg synes også det er viktig at man forteller hele
sannheten, når man først snakker. Jeg føler denne såkalte bekjennelsen til
Bobby Julich bærer preg av at han bare kommer med halve sannheten. Han sier
at han ikke vet noe om det som skal ha foregått i Bjarnes periode, og da
tror jeg ikke han har fortalt alt. Det kan man ikke bruke til noe, man må
fortelle hele sannheten.
– Men man skal passe seg for uttalelser som bare blir påstand mot påstand. Det
blir det fort i forhold til Bjarne Riis og Kim Andersen. Det er kanskje også
lettere å uttale seg om personer som ikke er like tett på deg. Men jeg mener
uansett at det er den øverste myndigheten i sykkelsporten som må sette seg
ned å se på dette, avslutter Bonde.