1966: Eddy Merckx vant hele sju ganger på Via Roma. Her tar Kannibalen sin første ved å spurte fra Adriano Durante og Herman van Springel. 2015 er det mytiske Via Roma-oppløpet tilbake på programmet i Milano-Sanremo etter sju års fravær. (Foto: Colnago)

Via Roma, den historiske finalens retur

Espen J. Lee
Tips meg @espenjlee

Publisert 21.03.15 11:06

Sanremo er latter, kjærlighet og sykling.

MILANO (procycling.no): Den italienske forfatteren Dino Buzzati så Giro d’Italia som et av de siste tårn i menneskenes sinn. En bastion av romantikk under beleiring fra den verdslige maktens fremskritt. Det samme kan sies om giroens lillesøster, Milano-Sanremo.

Derfor kom ramaskrikene fra tifosien da arrangøren ville modernisere finalen med Pompeiana, en fem kilometer lang stigning som truet «La Classicissimas» karakter som spurternes klassiker. Den foreslåtte endringen minnet om samme tabloidiseringen som rammet løypen i Flandern Rundt i 2012.

Arrangøren ser imidlertid ingen skam i årets helomvendingen. Nå er målgang flyttet tilbake til Via Roma i sentrum av casinobyen og rittet har sjelen i behold.

– Vi revurderte Pompeiana da byen ga tillatelse for oss å komme tilbake til Via Roma. Vi hadde aldri et ønske om å flytte fra Via Roma og ned til sjøsiden i utgangspunktet, sier sjefarrangør Mauro Vegni til Rai Sport.

På grunn av kommunalt arbeid og protester fra lokale forretningseiere måtte målgang flyttes bort fra Via Roma etter Oscar Freires seier i 2007.

– Spurterne må også ha sin klassiker. Milano-Sanremo skal gi dem den muligheten. Samtidig kan vi se ryttere gå alene ettersom målgang er flyttet nærmere Poggio. Via Roma er den klassiske finalen og en viktig del av vår historie, sier Vegni hos RCS Sport.

 (Artikkelen fortsetter under bildet)

JUBLET FOR TIDLIG: Erik Zabel tror han vinner sitt femte Milano-Sanremo, men Oscar Freire (t.v.) sniker seg foran.

JUBLET FOR TIDLIG: Erik Zabel tror han vinner sitt femte Milano-Sanremo, men Oscar Freire (t.v.) sniker seg foran. Foto: Tim de Waele (©TDWSport.com)

Mytisk og seig
Via Roma er en helligdom. En paradegate for storhet som begynner ved byens velkjente vannfontene, der 700 meter falsk flate fører inn til mål. Det seige oppløpet gjør det vanskelig å kalibrere spurten. Tiden står nesten litt stille når feltet raser mot streken. I 2004 hadde Erik Zabel heist armene i været, men katten Oscar Freire tuktet han på siste meter.

Via Roma fikk umiddelbar prestisje med Coppis mesterstykke den 19.mars, 1949. Det året stormet Coppi videre til historiens første Giro-Tour-dobbel. På Via Roma kom storhetene som perler på en snor: Bartali, Van Steenbergen, Van Looy, De Vlaeminck og Merckx hele sju ganger. I 1970 endte Dancelli den italienske tørken med et spektakulært, 70 kilometer langt brudd. Første hjemmeseier på 17 år.

Fire år senere går en småsyk Gimondi til topps i VM-trøya (bare fire verdensmestre har vunnet La Classicissima). I Merckx sitt fravær vinner han solo à la Kannibal med 1 min 53 sek på Eric Leman. Den største seiersmarginen siden Coppis 4min 17sek i 1949.

I løpet av sine 105. utgaver har Milano-Sanremo hatt målgang tre ulike steder. Via Roma 51 ganger (37 i perioden 1949-85 og 14 mellom 1994-2007), Corso Cavallotti 47 ganger (39 i perioden 1907-1948 og 8 i 1986-1993) og Italo Calvino sju ganger i perioden 2008-2014. Således er Sanremo et motstykke til den franske klassikeren, Paris-Roubaix, som alltid har gått i mål på velodromen i Roubaix.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Pozzato of Italy raises his arms as he wins Milan-San Remo cycling race

2006: Forrige italiensk vinner i Sanremo er Filippo Pozzato som her vinner foran Petacchi og Paolini på Via Roma i 2006. REUTERS/Pascal Deschamps

Primavera
Likevel er Sanremo den klassikeren som har best bevart sin integritet hva gjelder ruteendringer. Fornyelser som Cipressa (1982) og Poggio (1960) har riktignok kommet til med årene etter hvert som veiene ble raskere. Men starten har alltid gått i Milano og målgang i Sanremo. Paris-Roubaix derimot har siden 1968 startet i Compiègne, 60 kilometer unna Paris.

Helt fra rittets første vinner i 1907 har Sanremo-traseen vært den samme. Petit-Bretons rute er like urørlig som den er vakker. Fra Milano går veien langs Naviglio Pavese-kanalen; gjennom den frodige og kuperte treningsarenaen til Girardengo og Coppi i Novi Ligure; over Turchino-passet og ned til den vakre rivieraen. Våren er kommet.

Forbi fargerike villas med terracotta taktopper – som enten blekner i regnet eller gløder i den lave Middelhavssolen – hopper rytterne over Capo Mele, Capo Cervo og Capo Berta. Lunten er borte og eksplosjonen et faktum idet feltet treffer Cipressa og Poggio – balkongen over Sanremo. Feltet akselererer inn i et frenetisk, ustrukturert Rossini-crescendo åpent for alle. Finalen går og spådommer blir som regel gjort til skamme.

Nobel løype
Søndag passerer de også Villa Nobel på Corso Cavallotti med utsikt over havnen. Stedet der Alfred Nobel holdt hus. Oppfinneren av dynamitten døde her i 1896, 63 år gammel. Men før den tid sto han for en rekke filantropiske prosjekter, som etableringen av Nobel Prisen. I 1892 sto den cyclophile svensken også for finansiering av Birger Ljungstrøms nye konsept: velosipeden.

Når målgang flyttes bort fra sjøsidegaten Italo Calvino, oppkalt etter byens store forfatter, blir også veien fra Poggio kortet ned med én kilometer. Kanskje vil dette være til fordel for offensive soloartister. Men Calvino er ikke glemt. Mellom blomstene og festivalene ligger gatene hvor han vokste opp. Gatene hvor han ble kjent med livets gleder.

– Jeg var seksten år. Alderen da jeg gjorde de fleste ting baklengs. Men plutselig så skrev jeg en komedie i tre akter, jeg fant kjærligheten og jeg lærte meg å sykle, skrev den renommerte forfatteren.

Latter, kjærlighet og sykling. Mer trenger man ikke.

Tagget med:

Les også disse