Paris-Roubaix, Frankrike – UCI 1.UWT
Noen ryttere vinner Paris–Roubaix. Noen overlever det. Og så finnes det en sjelden kategori som forstår dette brutale monumentet på et nivå som går utover kart og watt. Søndag beviste Mathieu van der Poel at han tilhører nettopp den gruppen, da han krysset målstreken i velodromen som vinner av Paris–Roubaix for tredje år på rad.
Den 122. utgaven av rittet fra Compiègne til Roubaix ble kjørt over 259,2 kilometer med 30 brosteinspartier, i det som ble en tørr og støvfylt utgave. Rytterne danset – eller skal vi si, ristet – over navn som Arenberg, Mons-en-Pévèle og Carrefour de l’Arbre, og det var her rittet ble formet.
Van der Poel, vinner av åtte monumenter, tok kontrollen med 38 kilometer igjen. Angrepet kom like etter Mons-en-Pévèle, og det var ingen tilfeldighet. Det var her feltet sprakk og rivalene forsvant, én etter én.
Bak jaget blant andre Tadej Pogačar, mannen som tidligere har vunnet Flandern, Liège, Lombardia og Tour de France – men aldri kjørt Roubaix før. Sloveneren veltet 38 kilometer fra mål, i en sving han beskrev som «umulig å lese» i fart og støv.
– Jeg var fokusert på motorsyklene foran, og så ikke svingen før det var for sent. Jeg mistet sykkelen og kontakt med Van der Poel. Jeg prøvde å komme tilbake, men bremsen tok borti hjulet etterpå, og jeg mistet hodet. Fra da av handlet det bare om å komme til mål, sa Pogačar etterpå.
Han gjorde nettopp det – og ble med sin andreplass den første Tour-vinneren siden Eddy Merckx i 1975 til å stå på pallen i Paris–Roubaix.
Bak ham rullet Mads Pedersen inn til tredjeplass. Den tidligere verdensmesteren, som allerede har én pallplass i Roubaix og én i Sanremo, tok seg forbi Wout van Aert og Florian Vermeersch i spurten. Det var danskens andre pallplass i Roubaix på tre år – og en bekreftelse på at han er en av sportens mest stabile vårryttere.
For Van der Poel, som vant rittet også i 2023 og 2024, var seieren et mesterverk av balanse og kraft. Han overlevde en punktering, ignorerte en tilskuer som kastet en flaske mot ham, og leverte en av de mest kontrollerte soloseirene i monumentets historie.
– Dette var det Roubaix-rittet jeg har lidd mest i karrieren. Vinden var hard, tempoet nådeløst. Jeg visste ikke hvor mye krefter jeg hadde igjen, men da jeg så Tadej krasje, måtte jeg gripe sjansen. Det var alt eller ingenting, sa Van der Poel til fransk presse etter målgang.
– Hadde han ikke gått ned, ville vi kanskje kommet sammen til velodromen. Men jeg hadde beina i dag. Dette var ikke hevn etter Flandern – det var en bekreftelse, la han til.
Se høydepunkter:
https://youtu.be/z4-Ax8uYdHs
Med seieren skriver han seg inn blant de aller største. Kun Francesco Moser har tidligere vunnet Roubaix tre år på rad, og det skjedde i en annen tid, med andre sykler og helt andre hastigheter. Nå har Van der Poel åtte monumentseire: tre i Roubaix, tre i Flandern, én i Sanremo og én i Lombardia. En karriere i ferd med å gå fra storhet til legende.
Blant de norske rytterne var det Markus Hoelgaard som stjal overskriftene. Uno-X-rytteren var del av det tidlige bruddet som fikk gå etter bare 22 kilometer, og viste stor ro og styrke i finalen. Han endte på en imponerende åttendeplass, 3 minutter og 46 sekunder bak vinneren – et av de beste norske resultatene i rittets historie.
Erik Resell, som tidligere har kjørt U23-utgaven av rittet, fullførte sitt første elite-Roubaix på 35. plass. En viktig milepæl for rytteren som har kjempet i skyggen av større navn i laget.
Verre gikk det for de øvrige norske. Både Alexander Kristoff og Jonas Abrahamsen måtte stå av. Kristoff, som har kjørt Roubaix utallige ganger og vet hva dette krever, hadde rett og slett ikke dagen, veltet og slo hodet.
Results powered by FirstCycling.com</
Starten på rittet var intens og kaotisk. Flere velt preget de første 100 kilometerne, og det var først inn mot Haveluy og Arenberg at rittet tok form. Alpecin-Deceuninck tok full kontroll og skrudde opp tempoet, og feltet ble stadig tynnere.
Da Van der Poel angrep etter Mons-en-Pévèle, var det ingen som fulgte. Ikke fordi de ikke ville, men fordi de ikke kunne.
Neste gang vi ser rytterne fra dette podiet, er det trolig i Liège–Bastogne–Liège. Der skal klatrerne få sin revansje, og Pogačar får en ny sjanse til å vise hvorfor han er vårens mest komplette rytter.
Men i dag – i brosteinens domene – var det Mathieu van der Poel som regjerte. Og det gjorde han med en selvsikkerhet som bare finnes hos ryttere som har blitt ett med helvete.